Le Havre er byen som måtte bygges opp på nytt etter annen verdenskrig, og som havnet på Unescos verdensarvliste.

Over Le Havres avlange etterkrigsgårder reiser et slående, dekorert tårn seg. Det ruver 107 meter over bakken, og hver kveld lyser det, slik at også de ute på havet kan se korset på toppen. Tårnet tilhører St. Joseph-kirken, et landemerke belgisk-franske Auguste Perret (1874–1954) tegnet mot slutten av sitt liv.

Den formsikre betongskapningen som åpnet dørene fem år etter Perrets død, er blant arkitektens aller mest berømte verk, og et besøk etterlater ingen tvil om hvorfor. Dersom man vender hodet i himmelretningen, ser man et enestående spill av lys og farger og en smal, skulpturell vindeltrapp strekke seg oppover. Det effektfulle bildet er rammet inn av geometriske former i betong.

Selv uttrykte Perret at for en bygning er søyler og skiver det skjelettet er for et dyr, at intet skal gjemmes bort, og at «dersom strukturen av armert betong ikke er verd å være synlig, da har ikke arkitekten fullført sitt oppdrag». Ordene fra 1929 er gjengitt i kirkens informasjonsmateriell, som dessuten siterer Perret på at søyler er den mest høyverdige form for arkitektur, og opplyser om at arkitekten og kirkens prest sammen avgjorde at den katolske betongbygningen ikke skulle forstyrres av malerier.

Til gjengjeld samarbeidet Perret med glasskunstneren Marguerite Huré. Hun utstyrte kirkerommet med 12.768 stykker farget glass – i mer enn 50 fargenyanser. De skiftende geometriske formene skaper vakre mønstre som endrer karakter i takt med døgnets gang og forandringene i lyset. Rosa dominerer i vest, blått i nord, gult i sør.

Klassisk

St. Joseph-kirken preger et av den europeiske etterkrigstidens mest egenartede bysentre. Le Havre er Frankrikes nest viktigste havneby – Marseille, ved Middelhavet, er størst. Under annen verdenskrig ble imidlertid byen ved landets vestkyst bombet sønder og sammen.

Arkitekten som fikk i oppgave å skape et nytt sentrum, var Auguste Perret, som tidlig på 1900-tallet hadde vært sjefen til den yngre, men langt mer sagnomsuste Le Corbusier.

Bak seg hadde Perret feirede bygninger i Paris, blant dem Théâtre des Champs-Élysées fra 1913. Han var en pioner i bruken av betong. På 1920-tallet sto en praktfull Perret-kirke ferdig i Le Raincy utenfor Paris: en asketisk, buet skapning med slanke søyler i. I likhet med kirken i Le Havre er den kjennetegnet ikke bare av betong, men dessuten av et beslektet tårn og store mengder farget glass. Marguerite Huré hadde arbeidet også på dette prosjektet.

Der kirken i Le Havre var et minnesmerke over falne i annen verdenskrig, hedret kirken i Le Raincy ofre i første verdenskrig.

Gjenoppbyggingen av Le Havre ga Perret anledning til å arbeide i større skala. Her fikk han mulighet til å sette sitt preg på en hel by, og det måtte gå raskt: Perret arbeidet med standardiserte, forhåndsproduserte materialer, og allerede i 1946 hadde han tegnet en gruppe tre etasjer høye avlange gårder og ti etasjer høye blokker som til sammen inneholdt 352 leiligheter og utgjorde første etappe i Le Havres vei tilbake. Like ved anla han en gigantisk plass med springvann og plener. Til enden av plassen planla han Le Havres 72 meter høye rådhus, sentrumets nest mest dominerende betongbygning.

Perret plasserte rådhuset ved to akser: den 80 meter brede Avenue Foch til høyre, ut mot havet, en imponerende gate arkitekten betraktet som det nye Le Havres tilsvar til Paris' Champs-Élysées, og Rue de Paris rett frem, hvor Perret eksperimenterte med arkader og en påfallende rekke ulike søyleformer. Langs begge aksene plasserte Perret sine karakteristiske omfangsrike leilighetsgårder, som er kjennetegnet av flate tak og stadig skiftende detaljer og fargenyanser.

Perret var imidlertid ikke alene om prosjektet: Han døde før mange av bygningene sto ferdige – prosjektet pågikk i et par tiår – og i uvanlig høy grad var det hele kontoret hans som gjenoppfant Le Havre. Andre modernistiske arkitekter bidro i årene deretter.

Perrets Le Havre-prosjekt må kunne kalles moderne, men er med sine mange klassiske trekk samtidig et eksempel på arkitektens «strukturelle klassisisme». Det fremstår som like deler spartansk og storslått.

Vulkan

I tråd med de seneste tiårenes smaksendringer er Le Havre i ferd med å få status som arkitekturreisemål. Havnebyens rutenettplan og kvartalslange gårder vil stadig neppe falle i enhver smak, men den økende interessen for etterkrigstidens modernisme har gitt Le Havre nye inntektskilder.

Da jeg besøkte byen midt i mars, fylte bilder av den karakteristiske Le Havre-arkitekturen MuMa, kunstmuseet som selv er del av fenomenet. I veiviseren til Le Havres 500-årsjubileum, som ble arrangert i fjor, men stadig preger stedet, hevder arrangementets kunstneriske direktør at Le Havre «åpenbart fortjener å bli et av de mest ettertraktede urbane turistmålene i Frankrike».

Mye av årsaken til selvtilliten er at byens etterkrigssentrum i 2005 fikk plass på Unescos verdensarvliste. Under tittelen «Le Havre, byen som ble gjenoppbygget av Auguste Perret» skriver Unesco: «Le Havre skiller seg ut blant mange gjenoppbyggede byer på grunn av sin enhet og integritet. Den kombinerer en avspeiling av det tidligere bymønsteret og dets bevarte historiske strukturer med de nye ideene om byplanlegging og konstruksjonsteknologi.» Organisasjonen legger til at byen er et enestående eksempel på bruken av prefabrikkerte elementer og på nyskapende utnyttelse av betongens potensial.

Etter Perret ankom en enda mer berømt arkitekt Le Havre. Sent på 1970-tallet tegnet brasilianske Oscar Niemeyer et kurvet, skulpturelt kulturhus like ved Perrets første blokker. Nå huser «Vulkanen» – visuelt lever anlegget opp til sitt navn – bibliotek og teatersal.

Stadig er det imidlertid Niemeyers belgisk-franske kollega som spiller hovedrollen. At Perrets monumentale prosjekt har ført til at Le Havre omtales i selskap med Chandigarh, byen Le Corbusier planla i India, og Brasília, den nye hovedstaden i Brasil som Oscar Niemeyer var sterkt involvert i byggingen av, er på sin plass.

* (Vilkår)