Arkitekturbiennalen i Venezia, Norman Foster, Rahul Mehrotra, Felipe Vera, Manuel Hertz

For sin høyreiste, elegante bueform ble Solano Benítez hedret med gulløve på årets arkitekturbiennale i Venezia. Den paraguyanske formgiveren har lykkes med å skape arkitektur ved hjelp av teglstein og ufaglært arbeidskraft, to utbredte fenomener i et land som for øvrig mangler byggeressurser. Hans måte å «omforme knapphet til overflod» på, som det heter i katalogen, er betegnende for den sterkt sosialt engasjerte utstillingen den chilenske arkitekten Alejandaro Aravena har kuratert: en biennale som forteller om en verden herjet av flyktningkrise, overveldende forskjeller og kommende klimakatastrofer.

Dødsfabrikkens rom

School of Architecture, University of Waterloo

«Arkitektur som bevis», heter det i og om et av biennalens uvanligste rom. Det helt hvite «bevisrommet» inneholder gjenskapte deler av gasskamrene i Auschwitz, leiren som fra 1942 og fremover var en dødsfabrikk som tok livet av mer enn én million mennesker.

Da historikeren David Irving i 1996 saksøkte forfatteren Deborah Lipstadt og forlaget Penguin fordi hun hadde anklaget ham for å fornekte Holocaust, ble gasskamrenes arkitektur en uvanlig del av bevisførselen i kampen mot Irving. Den nederlandske arkitekturakademikeren Robert Jan van Pelt ble nemlig ekspertvitne i saken.

Han hadde studert bygningene i Auschwitz, men ikke i noe dokument om dem hadde han funnet begrepet gasskammer – man skrev avlusingsrom. Derfor ble hans nærstudier av selve bygningene avgjørende for å skaffe bevis for at disse rommene var ment som mordvåpen. Robert Jan van Pelt fant for eksempel ut at på et tidspunkt ble dørene i dem snudd utover, fordi det ville vært umulig å åpne dem innover etter at en stor mengde mennesker var blitt gasset ihjel. «Denne reverserte arkitektoniske logikken viste seg å være avgjørende for å bidra til menneskelig rettferdighet», konkluderer katalogen.

Lufthavn for droner

Norman Foster

At Lord Norman Foster har tegnet en rekke av vår tids mest feirede flyplasser, er velkjent. At han selv er pilot, er mindre påaktet. På årets biennale står den britiske arkitekten bak en alternativ type landingsplass.

«Norman, du har bygd verdens største lufthavner – hva med nå å lage den minste?» spurte Afrika-entreprenøren Jonathan Ledgard ham for noen år siden. Resultatet ble «Droneport», det ambisiøse prosjektet som skal sørge for bedre infrastruktur i regioner – særlig i Afrika – der jernbane og veier er dårlig utbygd.

Ideen er at droner enkelt skal kunne distribuere mat, medisiner eller en bildel som mangler. Ytterst på Arsenale-området, som et optimistisk monument ved vannet, står nå en grå container og en elegant skallkonstruksjon av naturmaterialer med en drone svevende under seg – prototypen på hvordan Fosters modulbaserte «dronehavn» vil komme til å se ut i praksis. Så enkel skal den være at ufaglært lokalbefolkning selv skal kunne sette den opp, og også materialer skal kunne finnes i nærområdet.

Flyktningrepublikken

Manuel Hertz og The National Union of Sahrawi Women

Foran hovedpaviljongen i Giardini står et stort telt med fire innganger. På innsiden fortelles historien om en flyktningleir i Algerie som ble så langvarig at den etterhvert kom til å inneholde både nasjonalmuseum, nasjonal tv- og radiostasjon og en lang rekke departementer. En hel nasjon ble bygd i leiren.

«Å omdefinere arkitekturen i en flyktningleir til en nasjons identitet», heter det i prosjektets tittel. Menneskene som bor i Rabouni-leiren, er del av Den saharawiske arabiske demokratiske republikk, som er anerkjent av nærmere 40 stater. Republikken oppsto som en følge av den kompliserte konflikten om Vest-Sahara, området som siden midten av 1970-tallet i stor grad er blitt overtatt av Marokko. Striden har ført saharawi-befolkningen på flukt. De 160.000 menneskene som lever livene sine i Rabouni, er på flere måter med på å utfordre forholdet mellom midlertidig og permanent bebyggelse – og ideen om hva en flyktningleir er.

Ifølge katalogen er den gjennomsnittlige ventetiden i flyktningleirer 17 år. Det ikke-varige preget som kjennetegner slike leirer, har takket være lokale tradisjoner fått en uvanlig vri i Rabouni: Her er bruk av telt og enkle naturmaterialer, som er typisk for arkitekturen i flyktningleirer, i tråd med lokal byggeskikk og områdets nomadetradisjoner.

Avfallets idyll

Battle i Roig Arquitectes

«Dette prosjektet tar for seg to viktige temaer: Landskap, som er noe vi alltid forsøker å ta vare på, og avfall, som er noe vi alltid forsøker å unngå.»

Slik innledes katalogpresentasjonen av et uvanlig prosjekt i nærheten av Barcelona i Spania. Et mange meter langt panoramabilde av en frodig helling med spaserveier med grønt mellom og kyr og en gjeter med sauene sine viser hvordan det står til i dette området i dag. Men under idyllen befinner en gigantisk søppelplass seg.

En gruppe spanske landskapsarkitekter har arbeidet med å omskape fortidens avfall til et levende og vakkert rom for fellesskapet. Etter flere tiår var nemlig mengden avfall så stor at den ikke lot seg fjerne – her måtte man bokstavelig talt lage et nytt landskap av og på toppen av søppelet. Det innebar en omfattende og komplisert prosess, blant annet med planting av trær og andre lokale vekster.

Battle i Roig-prosjektet demonstrerer at avstanden fra det vi oppfatter som helsefarlig, til det vi oppfatter som helsebringende, kan være mye kortere enn vi tror, og viser hvordan selv de tilsynelatende dårligste utgangspunkter kan ende i noe vakkert og brukbart.

Resteskulpturene

Rock Garden / Nek Chand

Ifjor besøkte jeg den indiske byen Chandigarh, som er berømt fordi den er planlagt fra nesten ingenting av Le Corbusier. Men i tillegg til den sveitsisk-franske arkitektens offentlige bygninger besøkte jeg Rock Garden, som viste seg å være Indias mest populære turistattraksjon etter Taj Mahal – og langt bedre besøkt enn Le Corbusiers mesterverk.

Skulpturparken ble åpnet i 1976, etter at den ukjente veiinspektøren Nek Chand gjennom 20 år – i det stille – hadde skapt det som i dag er kjent som «Outsider Art», av steiner og restmateriale han hadde samlet: et femsifret antall fargesprakende menneske- og dyrefigurer laget av alt fra keramikkbiter og sykkelrammer til rester av elektriske artikler. I Rock Garden finnes dramatiske vannfall og eksotiske bygninger – og spaserstier som slynger seg mellom dem.

Chands verk er det som ble igjen da Le Corbusiers by sto ferdig, og med årene har det vokst. Betegnende nok er det Rock Garden, ikke Le Corbusier-bygningene, som er å finne på årets biennale. Rock Garden er nemlig et gigantisk – og eksentrisk – eksempel på oppfinnsom resirkulering. «Når det gjelder uttrykk og form, ville en vestlig kritiker ikke nøle med å kalle det kitsch», står det i katalogen. Likevel var det som en så berømt mann Chand døde en junidag ifjor at The Guardian hedret ham med en lang nekrolog og kalte det overveldende livsverket hans et «visjonært landskap».

Flytende skole

Kunlé Adeyemi / NLÉ

Ute i vannet ved Arsenale flyter en høy, trekantet struktur i tre. Dersom man ser nærmere etter, oppdager man at den består av tre etasjer med trapper mellom. Over inngangen står det om prosjektet at det er en «kunnskapsplattform» som bringer lokal innsikt fra den nigerianske slummen Makoko til verden og Venezia-biennalen. Trekonstruksjonen er nemlig en skole laget av den nigerianske arkitekten Kunlé Adeyemi og hans Amsterdam-firma NLÉ. Etter utstillingen skal prosjektet reise videre til Afrika og fungere som det det egentlig er.

Adeyemis utgangspunkt er at Lagos-bydelen Makoko i like stor grad befinner seg på vann som på land og er befolket av mennesker som tar seg frem i kano heller enn i bil. Derfor tegnet han en skole som flyter. Biennalen beskriver Adeyemi som en fagmann som forholder seg til tre utfordringer samtidig: klimaendringer, galopperende urbanisering og manglende ressurser til å utvikle en infrastruktur som kan holde tritt.

Flyteprosjektets fleksibilitet passer godt til dette. Ikke bare kan skolen enkelt flyttes. Den rammes heller ikke av skiftende vannstand, som er et stort problem i områdene den er tiltenkt.

«Våre kamper bør ikke kjempes mot vannet, de må kjempes med vannet. Vann har ingen fiende», skriver NLÉ med inspirasjon fra den nigerianske musikeren Fela Kuti – og påpeker parallellen til Venezia, en by som selv kontinuerlig er i kamp med vannets krefter. For prosjektet har Adeyemi mottatt biennalens sølvløve-utmerkelse.

Flyktig megaby

Rahul Mehrotra og Felipe Vera

Med jevne mellomrom finner en gigantisk religiøs festival sted ved Ganges i India. Den bærer navnet Kumbh Mela, etableres i løpet av et par uker, varer i 55 dager og dekker nærmere tyve kvadratkilometer. Så blir den borte igjen, godt hjulpet av monsunen som samtidig setter inn.

I 2013 kom rundt 100 millioner pilegrimer til Kumbh Mela. Den hinduistiske festivalen er på alle måter en enorm operasjon: Inne i leiren som opprettes for anledningen, løper 156 kilometer veier, og 750 tog og 4000 busser betjener den. På den viktigste badedagen er over 30 millioner mennesker innom. «En midlertidig megaby», kalles Kumbh Mela på biennalen, og arkitektene bak presentasjonen spør: «Spiller varighet noen rolle?»

Kumbh Mela reiser nemlig grunnleggende spørsmål om hvordan et fellesskap kan skapes og se ut, og utfordrer forestillingen om den stabile byen. Prosjektet peker på fleksible løsninger på gigantiske utfordringer. For eksempel er festivalområdet konstruert med fem enkelt resirkulerbare materialer.

Til biennalepresentasjonen hører også en rekke lignende «flyktige byer», men som hører hjemme i andre kategorier: musikkfestivalen Glastonbury, Burning Man-festivalen i USA, Oktoberfest i München. «Flyktig urbanisme», kaller arkitektene Mehrotra og Vera fenomenet de mener på en interessant måte problematiserer ideen om at arkitektur må være permanent.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.