Dersom man slår opp på begrepet postmodernisme i den toneangivende arkitekturhistorikeren Jean-Louis Cohens oversiktsverk «The Future of Architecture Since 1889», vil man snart oppdage at et fargesprakende magasinomslag har fått en hel side. Tidlig i 1979 havnet nemlig en arkitekt på omslaget av nyhetspublikasjonen Time. Arkitekter har tradisjonelt ikke vært en yrkesgruppe som har dominert de store mediene, men så var da heller ikke herren på Time-forsiden noen tradisjonell arkitekt. Den ulastelig antrukne mannen het Philip Johnson og hadde en av de mest uvanlige karrierene i 1900-tallets amerikanske arkitekturinstitusjon bak seg.
Stil. Philip Johnson, her i en alder av over 90, holdt stilen – brillene gjorde ham umiskjennelig.
Det mest utradisjonelle med bildet var likevel gjenstanden Johnson holdt: en modell av høyhuset som, etter at det sto ferdig i 1984, skulle komme til å gjøre den allerede kontroversielle arkitekten enda mer omstridt. Modellen avslørte den dekorative bygningstoppen som skilte høyhuset fra etterkrigstidens moderne Manhattan-skyskrapere. Løsningen demonstrerte at Johnson, i kompaniskap med den noe yngre John Burgee, som vanlig hadde fulgt med i de arkitektoniske moteskiftningene: Med AT&T Building, eller «Chippendale-skyskraperen», som høyhuset i rosa granitt ble kjent som, hadde den gamle modernisten for alvor gjenoppstått som postmodernist. Tilnavnet kom av at pedimentet øverst var brutt opp av en sirkelform på en måte som minnet om møblene til den britiske 1700-tallsformgiveren Thomas Chippendale.
Hovedkvarteret for det amerikanske telekommunikasjonsselskapet ble Johnsons mest prominente bidrag til New York City, til tross for at han to tiår tidligere hadde samarbeidet med selveste Mies van der Rohe om den feirede Seagram-bygningen.
SMAKSDOMMER
Adressen 550 Madison Avenue ga AT&T-bygningen plass i hjertet av Manhattan. Med en høyde på nesten 200 meter var den ikke til å unngå. Da den åpnet, var mer enn 50 år gått siden Johnson startet sin formidable karriere – i arkitekturavdelingen til Manhattans Museum of Modern Art. I mange år var det som kurator og smaksdommer heller enn som utøvende arkitekt at den velstående Johnson var viktigst. Med årene begynte han imidlertid å tegne selv. Særlig Glass House, glasspaviljongen Johnson tegnet til eget bruk i Connecticut, er verdensberømt. Samme år som Time ga ham forsiden, ble han da også den første som mottok Pritzkerprisen, utmerkelsen som gjerne omtales som arkitektenes Nobelpris.
Johnsons ettermæle er likevel uvanlig delt. I en lang nekrolog i The New York Times – Johnson døde i 2005, 98 år gammel – minnet den sentrale arkitekturkritikeren Paul Goldberger ikke bare om Johnsons beundring for Hitler i mellomkrigstiden. Med bakgrunn så vel i Johnsons stilskifter som i hans arbeid for eiendomsutviklere som slett ikke holdt arkitektens egne estetiske standarder, poengterte Goldberger dessuten Johnsons utradisjonelle måte å markedsføre seg på: «Han yndet å referere til seg selv, med bare noen grad av ironi, som en hore.» At Johnson også arbeidet for Donald Trump, kommer neppe som en overraskelse. Likevel kan ingen ta fra ham hans særegne og viktige plass i amerikansk 1900-tallsarkitektur.
«Han yndet å referere til seg selv, med bare noen grad av ironi, som en hore.»
Paul Goldberger, arkitekturkritiker, om Philip Johnson
Da de norske Snøhetta-arkitektene fikk i oppgave å forandre den nedre delen av Johnsons AT&T-høyhus, var det med andre ord på flere måter en formidabel jobb kontoret takket ja til. AT&T hadde imidlertid for lengst flyttet ut. Det samme hadde Sony, teknologiselskapet som deretter hadde benyttet bygningen som hovedkvarter. I dag heter eieren av 550 Madison Avenue Olayan, og det saudiarabiske selskapet vil gi adressens tomme kontorer nytt liv.
Nye tider. Snøhetta har foreslått å åpne opp høyhusets fasade med mer glass nederst.
MOTSTAND
Protestene mot Snøhettas forsøk på å åpne opp inngangspartiet ved å erstatte granitt med glass meldte seg umiddelbart. Den ene arkitekturkritikeren etter den andre kastet seg på: Christopher Hawthorne i The Los Angeles Times slo fast at Snøhetta-forslaget hadde store svakheter, og at det ville forandre et postmoderne landemerke til noe «oppdatert» og kjedelig. Han sammenlignet Snøhettas glassfasade ut mot Madison Avenue med «en giljotin av god smak». Også Rowan Moore, britiske The Observers kritiker, som rett nok benyttet anledningen til å omtale Johnson som «en fryktelig mann og en i hovedsak fryktelig arkitekt», rykket ut – og sammenlignet ombyggingen med «å ta en av de fine dressene Johnson foretrakk, og kappe den av ved knærne».
Nathan Eddy, en ung regissør som lager film om Johnson, har ledet en demonstrasjon mot endringene under slagordet «Hands off my Johnson» og med kopier av Time-forsiden som protestmateriale. Kanoniserte arkitekter som Richard Meier, Norman Foster og Robert A.M. Stern har uttrykt motstand mot planene. Hvorvidt kritikken i hovedsak retter seg mot ideen om å endre Johnsons bygning overhodet – den er allerede endret én gang, av hans kjente amerikanske kollega Charles Gwathmey – eller mot Snøhettas forslag, later til å variere.
Ikke gå glipp av noe!
Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.
Meld deg på herDen ga uansett raskt resultater: The Wall Street Journal meldte sent i høst at New Yorks Landmarks Preservation Commisson hadde avgjort at bygningen skulle vurderes med tanke på vern. I The New York Times halvannen måned senere fikk Eddy og andre av skyskraperens forsvarere beklage at vernet uansett bare ville gjelde eksteriøret – inne var arbeid i gang.
At et i sin tid så utskjelt arkitektonisk prosjekt som Johnsons nå skaper slike følelser, er interessant – og et bevis på hvor hurtig smaksendringer kan skje. Først og fremst forteller det at den lenge så foraktede postmodernismen er blitt historie og i forlengelsen av det blir møtt med et annet blikk i nye generasjoner arkitekter og akademikere. I tillegg forteller striden om tyngden – både bokstavelig talt og i overført betydning – til en skyskraper på Manhattan og dens enestående urbane omgivelser.
Snøhetta har for lengst gjort seg bemerket i New York – for sitt arbeid så vel på Ground Zero som på Times Square. Hvordan møtet mellom norske samtidsarkitekter og Philip Johnsons postmoderne klassiker ender, gjenstår likevel å se.