Hytte i Sunndalsfjella tegnet av Rever & Drage

– Tanken var å bruke forskjellige typer teknikker der de gjør seg best, sier Martin Beverfjord fra arkitektfirmaet Rever og Drage.

Den nylig ferdigstilte hytta, beliggende ved foten av Trolltind i nærheten av Sunndalsøra, er satt sammen av fire ulike typer byggeteknikker fra flere epoker. Ideen er utviklet sammen med tradisjonshåndverkere i firmaet Lervike, som også eier hyttetomten, forteller Beverfjord.

– De ville vise at dette er et sted for godt håndverk og bevisst arkitektur.

Byggets kanskje mest iøynefallende fjerdepart befinner seg i sørenden. Rammekonstruksjonen er laget av stavline, en type robust reisverk som var vanlig på Nordvestlandet. Det kan vri på seg som et båtskrog, tåler sterk vind fra både sørvest og nordvest. Men så, mellom tømmerstokkene: vegger av polykarbonat?

– Dette er ikke et rom som skal være så forferdelig varmt om vinteren. Det kan for eksempel være et sted der man kan slenge fra seg ting når man kommer hjem fra tur, sier Beverfjord, og forteller om flere mulige funksjoner – garasje, lager, trimrom eller vinterhage.

Blir det for varmt om sommeren, eller har man lyst til å kjøre ski gjennom hytta om vinteren, kan dører åpnes i begge ender.

Tidsmaskin

Etter at man har hengt fra seg det grøvste i garasjen, eller vinterhagen om man vil, trer man inn i våtsonen. Tørkerom, vaskerom, bad og soverom danner en trakt som sluser en videre inn i kjøkkenet.

Dette er den mest moderne delen, forteller Beverfjord, bygget med en teknikk fra slutten av 1800-tallet. Ytterveggene ser strammere ut, uten utstikkende stokker: De er dekket av liggende panel.

Neste fjerdepart er et nikk til tradisjonen med finstue fra tidlig 1800-tall: En raus stue med panoramavindu, peis og egen «fininngang» med ark over. Den kostbare skiferen på taket, typisk for perioden, bidrar til å markere at dette er husets hovedrom.

Det siste rommet, hyttas nordligste fjerdedel, er tenkt som en sovesal. På kortveggen er et såkalt nordlysvindu, rettet mot stedet der nordlyset pleier å dukke opp over horisonten.

Det er her, i byggets kaldeste og mest forblåste ende, at teknikken er eldst: Tradisjonen med laft av enorme, runde tømmerstokker stammer fra middelalderen.

I områder med mye regn, og spesielt lumsk slagregn, var det tidligere vanlig å legge kledning på veggen som fikk mest nedbør. Den andre siden bare var kledd i tømmer. Rever og Drage har brukt samme teknikk her – vestsiden er kledd i panel.

– Bygger man ferdighus nå til dags, er alle veggene like tykke uansett. Det er samme kledning om du er i Finnmark eller Tønsberg, sier Beverfjord.

– Man tilpasser ikke huset til de lokale forholdene.

Ivo Caprino

Det meste av treverket stammer fra furutrær skal være funnet innenfor to–tre mils omkrets fra hytta. Mye er tettvokst furu fra nordvendt skog. Tradisjon har vært et bærende element i prosjektet, sier Beverfjord.

– Men det er også moderne, blant annet i form av at arkitekturen er så lesbar. Fransk lås, hakeskjøt. Jeg liker at man ser hva som er tankekraften til håndverkeren.

– Er dette en form for ny-postmodernisme?

– Nja. Jeg synes vel dette er for lite sirkus til å bli puttet i den kategorien. Vi har egentlig en ganske lang tradisjon for slike bygg i Norge, som er blitt bygget på litt etter litt, i forskjellige epoker. De fleste 80-åringer har sett mange sånne. Men blant dem som er 50, er det mange som tror at det er hyttene med Ivo Caprino-finish som er det originale.(Vilkår)