Anmeldelse av boken «Fylla har skylda» av Alexander H. Sandtorv.

På tampen av 2021 skyllet omikronvarianten inn over Norge, og det uunngåelige skjedde. Samfunnet ble igjen delvis nedstengt. Denne gangen slapp imidlertid én sentral samfunnsaktør unna all diskusjon om pålagt dvale: Vinmonopolet. Det hadde både helsemyndigheter og politikere lært et knapt år i forveien.

De fleste av oss husker denne merkedagen i nyere norsk historie: Lørdag 23. januar 2021 stengte Vinmonopolet i Oslo-regionen sine dører, og dette tiltaket møtte reaksjoner knapt sett noen annen gang under pandemien. Køene til fortsatt åpne butikker og butikker i byer nær Oslo strakte seg uten ende. Dobbelt så mange handlet på Vinmonopolets nettside, og fysisk møtte 19.000 flere i butikken enn samme dag uken før.

Regjeringen snudde raskt, og Vinmonopolet ble gjenåpnet allerede mandag 25. januar. Nedstengningen skulle gjelde ut januar, men varte bare i seks timer.

Få andre koronarestriksjoner kan sies å ha blitt utfordret og beseiret på samme måte. Også de tallrike begrensningene av alkohol på serveringssteder har ført til flere runder med protester, blant annet fordi dette også fjerner et sosialt lavterskeltilbud.

Men hva er det ved alkoholen som får oss til å gå til krig for den?

Den menneskelige fyllesyken

Det er slett ikke rart det blir bråk, for som kjemiker og forfatter Alexander H. Sandtorv skriver i boken «Fylla har skylda», er det å være fyllesyk å være menneske. Man har funnet spor av 13.000 år gammel øl i Israel, og få ting har stått ved vår side like lenge gjennom historien som øl, vin – og bakfyll.

Det er ikke overraskende at de første menneskene som oppdaget alkohol ikke ville gi slipp på den nye vidunderdrikken. Samtidig er det også noe overraskende at alkoholen får så stor plass i diskusjonene våre rundt nedstengning og pandemi. I Norge drikker vi nemlig lite, sammenlignet med både våre nordiske naboer og Europa generelt. Som Sandtorv skriver, drikker nordmenn i gjennomsnitt syv liter ren alkohol i året, mot danskenes 9,4. Trenden blant unge har lenge vært et synkende alkoholkonsum.

Samtidig er alkoholen viktig for mange av oss. Sandtorv forklarer hvordan nivået av stoffet dopamin i hjernen vår øker når vi drikker alkohol. Særlig frem til vi når «lykkepromillen», etter én til to enheter.

Dette er også utgangspunktet for den danske filmen «Et glass til», der fire tafatte og desillusjonerte lærere stiller det uunngåelige spørsmålet: Hvis vi har det så mye bedre etter to enheter, hvorfor ikke bare holde lykkepromillen til enhver tid?

Forsøket fungerer – en stund. Men som alle som har vært ute en vinternatt før vet, det går fort nedover etter at lykkepromillen er passert. Noe de fire lærerne også kjapt finner ut. Som Sandtorv skriver blir man «sjanglende, snøvlende, høylytt, ukritisk, inderlig, full av latter og kanskje skrålende på en sang». Underholdende for den fulle, men en lite smittevennlig adferd.

Og dernest følger fyllesyken.

Delene der kunnskapsformidlingen gjør seg mest gjeldende svinger ofte mellom å forholde seg til leseren som et barn og tørr oppramsing av kunnskap

Kunnskapsformidler

Alexander H. Sandtorvs bok er av det lettbente slaget, og han kommer best til sin rett i beskrivelsene av de sosiale aspektene av fyll og rangel. Det samme gjelder kapittelet der Sandtorv kvitterer ut forskjellige myter om bakfyll. Her skriver han underholdende, men også forglemmelig. Hva som rettferdiggjør at stoffet har havnet mellom to permer, snarere enn i en artikkel, er av og til vanskelig å se.

De mer teoretisk anlagte delene av «Fylla har skylda» er mindre leseverdige. Dette er overraskende, da Sandtorv er dreven på å formidle vitenskapelig fagstoff, blant annet som «Realisten» i Morgenbladet og med podkasten «Tingenes tilstand» med Kristopher Schau.

Delene der kunnskapsformidlingen gjør seg mest gjeldende svinger ofte mellom å forholde seg til leseren som et barn og tørr oppramsing av kunnskap. For eksempel begynner Sandtorv et underkapittel med å forklare hva et molekyl er, før han beveger seg videre til referering av grunnleggende kjemisk kunnskap om alkohol.

Mellom disse bolkene med tørr kunnskap er boken ispedd en rekke fargerike illustrasjoner. Effekten av den noe nedlatende formidlingen og det tidvis tørre stoffet er at denne leser blir irritert – samtidig som jeg kjeder meg.

Ujevn lesning

Tankene om å få bukt med ondene alkoholen medfører, begynte trolig dagen etter den første festen. Avholdsbevegelsen har opp gjennom årene ønsket å avskaffe bruken totalt, mens de aller fleste har saumfart nettet etter en kur på de fysiske plagene bakrus medfører.

Sandtorv sporer historiske forsøk på å kurere bakfyll fra alkoholens første stund og frem til i dag, hvor enkelte innovatører lover at vidunderpiller vil kunne fjerne den helt om få år. Han lar seg imidlertid ikke rive med. For bør vi fjerne de negative sidene ved å drikke? Vi forgifter jo bokstavelig talt kroppen og gjør mye rart mens vi er beruset. Hva vil konsekvensene være om vi fjerner alle fysiske barrierer ved uhemmet alkoholbruk?

Tankene om å få bukt med ondene alkoholen medfører, begynte trolig dagen etter den første festen

Det finnes dessverre ingen vidunderkur for fyllesyke, konkluderer Sandtorv. Han bedyrer likevel at alkoholens effekter på menneskekroppen er i forskningsfronten, og at en kur kan være nærmere enn vi tror.

Som formidler av denne spennende forskningen kommer «Fylla har skylda» dessverre ofte til kort. Som lettbent underholdning om fyll og spetakkel er den ofte underholdende. Men boken føles like overflødig som skallebanken dagen derpå.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.