Anmeldelse av boken «The Nineties: A Book» av Chuck Klosterman.

Skuespilleren Macaulay Culkin, for evig best kjent som Kevin fra «Alene hjemme»-filmene, gikk viralt da han i 2020 tvitret dette: «Hey guys, wanna feel old? I’m 40. You’re welcome.»

Det var en brå og brutal påminnelse for mange av Culkins mer eller mindre jevnaldrende om at det er lenge siden 1990-årene. En lignende følelse griper meg idet jeg begynner å lese Chuck Klostermans vittige, slentrende kulturhistoriske overblikk over det selvsamme tiåret i sin niende sakprosabok, like greit kalt «The Nineties».

Dette er virkelig fortiden nå, eller som Klosterman kaller det: «A good time that happened long ago, although not nearly as long ago as it seems.»

Å innkapsle et helt tiår er selvfølgelig en helt umulig oppgave, men Klosterman lar ikke denne umuligheten legge den minste demper på entusiasmen. Ethvert slikt prosjekt krever strenge avgrensninger, og Klosterman presenter et høyst subjektivt – og ikke minst amerikansk – blikk på denne svunne tiden. Den som leter etter betraktninger rundt krigen i det forhenværende Jugoslavia her, leter forgjeves.

Viktig og uviktig

Paradokser, selvmotsigelser og indre spenninger utgjør bokens brensel i stort og smått, enten Klosterman begår detaljorienterte dykk i popkulturelt rusk og rask, eller veldreide politiske analyser av for eksempel hvordan George Bush den eldre kunne gå fra en approval rating blant amerikanske velgere på 89 prosent til å tape mot Bill Clinton i løpet av ett år.

I Klostermans fortelling om den sittende presidentens plutselige fall, spiller den uavhengige kandidaten Ross Perot en helt sentral rolle – samtidig som hans kandidatur statistisk sett ikke har noe å si for det endelige valgresultatet.

Det amerikanske 1990-tallet var fullt av lignende paradokser. Innledningsvis gjør han rede for hvordan tiåret en periode var preget av langt større økonomisk vekst enn under Ronald Reagan-administrasjonen, synkende arbeidsledighet etter en topp i 1992, og en verdensomveltende teknologisk nyvinning i form av internett.

Det burde med andre ord vært topp stemning, men nei. Følelsene som dominerte populærkulturen på denne tiden, var heller ambivalens, apati, nummenhet, ironisk distanse. «Here we are now, entertain us», som Kurt Cobain sang.

Følelsene som dominerte populærkulturen på denne tiden var heller ambivalens, apati, nummenhet, ironisk distanse

Raseri og apati

I selvmotsigelsens ånd gir Chuck Klosterman også rikelig med plass til begivenheter som bryter med et overforenklet bilde av et tiår der alle bare trakk på skuldrene og gjorde narr av tv-reklamer i privilegert kjedsomhet.

Opptøyene i Los Angeles etter frifinnelsen i politivoldssaken til Rodney King var alt annet enn apatiske, og det var lite ironisk distanse å spore i gangstarapperen Ice-Ts rapmetal-hevnfantasi «Cop Killer». Likevel representerer dette tiåret like krystallklart som et duggfriskt glass Crystal Pepsi.

Klostermans disseksjon av den idiotiske 1990-tallstrenden for tung markedsføring av klare, fargeløse produkter ingen hadde bedt om, og som forduftet i løpet av kort tid, utgjør for øvrig et av bokens komiske høydepunkter.

Klosterman har også tidligere skrevet utfyllende om mange av tiårets popkulturelle fenomener, fra Nirvana til MTVs skoledannende realityserie «The Real World», likevel blir ikke reprisefølelsen påtrengende.

Delvis skyldes dette Klostermans lette og fine penn, hans mange spreke tankesprang og evne til å lirke nye innsikter ut av velkjent råstoff, delvis en imponerende evne til å flette høyt og lavt, sentralt og perifert, viktig og trivielt sammen til en overraskende, men selvfølgelig helhet.

Les ukens viktigste anmeldelser før alle andre. Meld deg på Lunch-nyhetsbrevet her.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.