Yoko Onos klassiske kunstbok «Grapefruit» fra 1964 oversettes til norsk

Da D2 intervjuet Yoko Ono i Berlin i 2012, spurte undertegnede om ikke boken «Grapefruit» fra 1964 var det verket folk først burde oppsøke for å få innblikk i hennes lange karriere som kunster. Hun var delvis enig.

– Det virker som den er det ene verket flest folk liker best, sa den da 79 år gamle kunstneren og musikeren.

Hun dro også opp et ferskere alternativ av flosshatten, et kunstverk hun var enda mer fornøyd med: «Imagine Peace Tower», oppført på øya Viðey utenfor Reykjavik i 2007. Men dersom Island ligger for langt unna, passer det bra at Kolon forlag utgir en norsk oversettelse av Onos grensesprengende bok. «Grapefrukt» er gjendiktet av Simen Hagerup.

Tegninger og instruksjoner

Denne vesle boken er ikke vanskelig tilgjengelig. Som den engelske undertittelen røper, «A Book of Instructions and Drawings»: Dette er instruksjoner for å lage egne kunstverk.

I 2012-intervjuet fortalte Ono om hvordan en nysgjerrig og leken innstilling til livet preget henne lenge før hun ble kunstner. Da hun var fire år, bestemte hun seg for å skape et tre som det grodde både pærer og ferskener på. Hun kappet en ferskenstein i to, deretter et kjernehus fra en pære, før hun limte de to halvdelene sammen, gravde dem ned i jorden og ventet på at treet skulle vokse opp.

– Det skjedde ikke, men jeg syntes det var en fantastisk idé. Du vet, de fleste av oss får slike ideer, men gjør ikke noe med dem. Jeg har alltid sørget for å prøve ut ideene mine. Jeg prøvde dette med frøene, og så gikk jeg videre til neste idé da det ikke fungerte, forklarte hun.

Boken er skrevet slik at du gjennomfører din egen performance hver gang du følger en av instruksjonene. Eller forsøker å gjennomføre den. Noen er enkle, andre umulige, bare ment for å stimulere fantasien.

John & Yoko

«Grapefruit» var også viktig for John Lennons utvikling, selv om Yoko Ono ikke hadde truffet sin kommende ektemann da boken ble utgitt i 1964.

Ifølge Ono traff de hverandre 9. november 1966, rett før hun skulle åpne utstilling i London. Lennon så verket «Painting to Hammer A Nail», der Ono inviterte publikum til å slå en spiker i en hvitmalt treplate. Siden utstillingen ennå ikke hadde åpnet, sa Ono at det ville koste Lennon fem shilling å slå den inn. Lennon hadde sjelden kontanter på seg, så han betalte henne fem fantasimynter – og slo inn en fantasispiker.

Tonen var satt, og Ono sendte «Grapefruit» til Lennon mens han var i studio for å spille inn «Sgt. Pepper’s Lonely Hearts Club Band» med The Beatles. Våren 1968 ble de et par: De tok LSD og brukte natten til å sette sammen fuglelyder, støy, instrumenter, egne stemmer og gamle 78-plater, til det som ble det eksperimentelle albumet «Unfinished Music No. 1: Two Virgins».

«Hun viste ham en annen måte å være på, noe som var attraktivt for ham. Så var tiden inne for å forlate bandet for John, han kom til å gjøre det på en måte eller en annen», sa McCartney i et intervju med David Frost i 2012, da han en gang for alle frikjente Yoko Ono for å ha noe som helst skyld i oppløsningen av The Beatles.

McCartney mente at Lennon aldri ville ha skrevet «Imagine» uten Ono, og du må ikke være noen mesterdetektiv for å finne påvirkningskraften fra «Grapefruit». Flere av instruksjonene i boken begynner slik: «Imagine …»

D2 er Norges viktigste magasin for kultur og livsstil. Meld deg på vårt nyhetsbrev her.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.