Problemet med dagens forfattere er at de ikke klarer å kle seg. Det finnes andre problemer også, som at de bruker for mye tid på Facebook, eller er for opptatt av å trene, eller at de ikke klarer å fange vår oppmerksomhet med sitt språk i en fragmentert mediehverdag. Men trikotasje er åpenbart også en sentral utfordring.
Det får man en påminnelse om under lesning av den ferske bokutgivelsen «Legendary Authors and the Clothes They Wore», redigert og skrevet av Terry Newman. Det er en blanding av coffee table-bok og sitatsamling om og av en rekke, hovedsakelig vestlige, velkledde og velskrivende forfattere, gjerne med en hovedvekt på «gode, gamle dager».
Fakta: «Legendary Authors and the Clothes They Wore»
Harper Collins, 2017
Det var tider da det fortsatt var mulig for mange å være Forfatter med stor F, tilsynelatende uten selvbevissthetsproblemer eller med behov for å måtte ty til ironiske, avvæpnende fakter. Man var en viktig skikkelse i samfunnet, eller tok med fynd og klem avstand fra samfunnets normer – og kledde seg deretter, med verdighet, selvtillit eller som en videreføring av ens eksperimentelle og subversive virke.
Det finnes selvfølgelig livlige unntak, men litteraturstanden er i dag generelt sett preget av en adekvat kledd, gråmelert masse av halvveis vellykkede stipendmottagere som ikke tar noen sjanser i noen retninger.
Stringent. James Joyce (1882–1941) var langt mer stringent i klesveien enn i sin heftige prosa. Her sammen med den legendariske forleggeren Sylvia Beach ved inngangen til hennes bokhandel Shakespeare & Company i Paris.
Rollespill
Det kan selvfølgelig virke overfladisk å være opptatt av rent ytre anliggende ved mennesker som har som profesjon å ta seg av det indre sjeleliv og dets gjenvordigheter, men det å være forfatter har også islett av å være en rolle man spiller for omverden. Det er en del av helheten.
Bildene av Joan Didion på reportasjereise i San Francisco i 1967, for eksempel, eller med en drink, sigarett og hennes lille familie på verandaen i Malibu ti år senere, hennes avslepne og utstuderte vesen og perfekt elegante men laidback klesstil, gjør leseren mer nysgjerrig på essayene og reportasjene hennes, og farger hvordan vi oppfatter tekstene.
Didion er en selvsagt covergirl for en bok som dette, slik hun fortsatt, i livets høst, er et stort sartorialt forbilde for nye generasjoner. Med største selvfølge var hun en skarp, sortkledd modell i en reklamekampanje for Céline for noen år siden.
En annen reporter fra samme æra, Hunter S. Thompson, kan vanskelig løsrives fra sine khaki-jakker, korte shorts, Converse-sko, Hawaii-skjorter, sigarettmunnstykker, meget høye sokker og så videre.
Men det finnes også helt andre forfattertyper som er mer overraskende kleshester. Den enestående språkutforskeren og dramatikeren Samuel Beckett, for eksempel. Hans særdeles vakre, furete ansikt er én ting, men det utfylles på besnærende vis av Clarks-sko, høyhalsede gensere, fantastiske briller og kortermede skjorter. En gang kjøpte jeg en fotobok bare med fargefotografier av en aldrende Beckett som sitter rundt på parkbenker i en varm europeisk by.
Hvit uniform. Tom Wolfes hvite dresser med matchende vest har vært hans standarduniform siden 1962, og han viser seg aldri uten. Dressen er ikke bare en del av hans merkevare, men gjorde ham også til en påståelig kontrast til de livlige miljøene han ble kjent for å beskrive i sine epokegjørende reportasjer og bøker.
Stilbevisst
Bevissthet om å se ut som en forfatter er kanskje ikke så viktig når man sitter der alene med manuskriptet og sliter (med printeren), selv om det høyst sannsynlig er godt for selvfølelsen å ta seg godt ut også da. Det finnes dem med ritualer, slik som Tomas Espedal som ikler seg hatt og pentøy når han tar toget fra Bergen for å levere et nytt ferdig manus til sin forlegger i hovedstaden.
De fleste gjør en innsats på forfatterportrettet som ofte trykkes på den ene flappen av bokens støvomslag. Der forfatteren ser uutgrunnelig mot fotografen i tenksomt sort/hvitt, gjerne med en hånd følsomt men myndig plassert i nærheten av haken og fjeset – den såkalte Forfatterhånden. Forfattere med et analytisk og åpent forhold til kropp og seksualitet tar seg gjerne mot skulderen i en t-skjorte med åpen hals – Geir Gulliksen er et godt eksempel på sistnevnte poet/dramatiker-grep.
Men å pynte seg, for å gå ut i verden standsmessig, er en verdi i oppløsning, også i mange andre deler av det moderne arbeids- og samfunnslivet. Innføringen av casual friday, bærbare elektroniske skriveredskaper og lignende, gjør at veldig mange av oss ikke ser ut som stort mer enn opplyste og tilfredsstilte it-konsulenter.
Å pynte seg, for å gå ut i verden standsmessig, er en verdi i oppløsning
Beige bokheim
Hvordan står det så til i den norske bokheimen? Jevnt over temmelig stusslig. Det er bokhøst nå, litteraturens jubelsesong med opplesninger, debatter, debutantlanseringer, portrettintervjuer og ikke minst hagefester – den eneste gangen norske forfattere utenom de aller mest kjente får anledning til å vise seg frem. Det er sjelden særlig mye å se på. Dress down og beige er den gjeldende kleskoden.
Karl Ove Knausgård har for så vidt mulighet til å vise seg frem året rundt, og er da også en særdeles slående skikkelse med sin skinnjakke, sigarett og meget vitale og gråsprengte Killer Bob-manke. KOKs visuelle appell ligger i å være en moden alfahann, som en sortkledd student fra 80-tallet som omsider har fått cashet ut den store gevinsten – en postpunk-millionær. Han bedriver ikke jogging, ikke ute i offentligheten i hvert fall.
Rockestjernen. Sigaretten er en del av Karl Ove Knausgårds klesdrakt. Han er en av landets få virkelige rockestjerner og sexsymboler.
Vår andre internasjonale hyperstjerne Jo Nesbø går i en annen retning. Han gjemmer seg alltid bak noen bueformede solbriller med gulaktig glass som jeg sist så maken til da jeg havnet på et meget usunt nachspiel hos en eller annen ivrig kar, kombinert med en vindjakke med noen merkelige strikker på, og noen usofistikerte, men antagelig veldig dyre joggesko som passer til bruk rundt om ved den klatreveggen Nesbø alltid insisterer på å bli intervjuet i nærheten av.
Denne stoltheten norske forfattere har over å fronte sin treningshverdag, er en vederstyggelighet og en medvirkende årsak til at så få av verkene deres blir viktige nok til at de forskyver den store samtalen i samfunnet. Det er det kun en liten håndfull som får til.
Dag Solstad er en av dem. Han er ikke velkledd i klassisk forstand, men det er vel få norske forfattere som ser riktigere ut enn Solstad, som alltid ser ut som han går i en grå krøllete lindress med perfekt patinert rødvinsflekk, selv når han går kledd i noe helt annet. Hans venner og kolleger gikk i harnisk da han for ti–tyve år siden ble «anklaget» for å være en merkevare, men han er et stilikon, som pussig nok ser langt bedre og mer konsekvent viktig ut nå enn da han var fysisk på høyden som mann for noen tiår siden.
Det er vel få norske forfattere som ser riktigere ut enn Solstad, som alltid ser ut som han går i en grå krøllete lindress med perfekt patinert rødvinsflekk, selv når han går kledd i noe helt annet
Høvdingen. Ingen ser bedre og riktigere ut i bokhøstens sosiale sirkus enn den uvørent elegant kledde forfatterhøvdingen Dag Solstad.
Norske stilikoner
Kvinner utmerker seg dessverre sjelden i klesveien i norske bokhandler, men de få som gjør det, lyser opp. Den spenstige forfatteren Mona Høvring vekker oppsikt med skarpt tenkt prosa, men også med sine ensembler og dresser, som gjerne matcher øyesminken på kløktig vis.
Fargesterk. Mona Høvring er en av ytterst få norske forfattere som kler seg opp, og hun gjør det fargesterkt og skarpt.
Hanne Ørstaviks sveis tar mye av oppmerksomheten, men hun forsøker ikke å gjemme seg bort i klesveien heller. Og Unni Lindell fronter en mer kattekvinneaktig eleganse, som var hun en levende tekanne fra et bokklubbmagasin, og får det til å se personlig og sterkt ut.
Unni Lindell fronter en mer kattekvinneaktig eleganse, som var hun en levende tekanne fra et bokklubbmagasin
Personlig. Unni Lindell er en klassisk norsk kattekvinne, og tiltrekker seg pressens kameraer som ingen andre.
For personlige favoritter må vi litt nedover på salgslistene. De flotteste er dessverre ikke lenger med oss, poetene Triztan Vindtorn i sine fargesterke skinnstoffer og løvemanke, og den røde dame Mia Berner og hennes kjole og briller.
Den røde damen. Filosofen og forfatteren Mia Berner (1923–2009) lyste opp norske og svenske sinn med sitt arbeid, men var også kjent som «Den røde dame» i selskapslivet.
Kritikeren og essayisten Henning Hagerup og hans grønne fløyelsjakke er der oppe på historisk, internasjonalt nivå. Han er en av de siste stående medlemmer av fillearistokratiet, en vakker og fattigfornem skikkelse som fremstår som en eiendommelig blanding av aktmodellen Maurice og Edith Piaf. Hans halvlange, pistrete hår duver elegant over det pent slitte stoffet ved skuldrene, og avslører hans indre dandy.
Normcore-pionér
En av de viktigste skikkelsene i ung hovedstadslitteratur på grunn av hans posisjon som lærer på tekstlinjen på Westerdals-skolen, er også en trendsetter i klesveien. Bård Torgersen var en av de første i Norge som ubevisst frontet normcore-stilen, med mosegrønne jakker, gråmelerte collegegensere og Eastpak-sekk, men også en av flere aldrende norske samtidskunstforfattere som på en avmålt måte viser en affinitet for hardcore, skateboard og hiphop-stil. Lars Ramslie og Matias Faldbakken er andre eksponenter for denne anti-stilen. En blanding av metal, industrial og norrønt er også dominerende hos en viss type mannlige forfattere.
Den høyt elskede forfatteren og litteratursentralen Stig Sæterbakken (1966–2012) fikk ofte det dysterromantiske i verdensanskuelsen sin langt opp i forfengelighetens sværer. I essayet «Pynt dere!», først publisert i det intellektuelle motebladet Personae og senere i essaysamlingen «Dirty Things», skriver han på ypperlig vis om hvorfor han alltid har likt velkledde mennesker best: «Fordi det velkledte mennesket demonstrerer en vilje til imøtekommenhet, at det mener noe mer med sin tilstedeværelse i verden enn bare å være plassert her, gjøre sitt, gjøre de riktige tingene, gjøre jobben ferdig, at det vil noe mer enn dette, at det er interessert. Å være velkledd er å vise at man vil finnes. Jeg vil være dette. Se på meg som dét.»
Samtidig ser Sæterbakken rundt seg og finner noe grunnleggende i den norske væremåten som årsak til den dårlige stemningen i klesskapet:
«Allikevel synes den fremdeles fremherskende, forestillingen om en sammenheng mellom klesbevissthet og overfladiskhet, hulhet, en mangel på dybde, et fravær av alvor og medlidenhet. Liksom de menneskelige kvalitetene forventes omvendt proporsjonale med garderobens raffinement. Og at det hefter noe mistenkelig, sett fra et humanistisk perspektiv, ved det å være pen i tøyet. At assosiasjonene det vekker, alle sammen peker i retning av sosialdemokratiets kardinalsynder, så som jåleri, rikdom, makt, selvopptatthet, forfengelighet, osv. Liksom en Armani-dress for alltid vil være uforenlig med veldedig arbeid.»
I den norske bokheimen er det nok snarere slik at et smårufsete og kjedelig ytre skal være kjennetegnet på et rikt indre liv og et kreativt sinn.(Vilkår)
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.