Morten Harkets aller mest søkende fase, minutt for minutt – «Hjemkomst» av Ørjan Nilsson

«Mikrokultur» er det blitt kalt, den voksende medienisjen hvor man analyserer en person eller et åndsverk i ekstrem detalj. Noen eksempler: «The West Wing Weekly», podkasten som begynte å rekapitulere tv-serien «Presidenten», episode for episode, ti år etter at 154. og siste episode ble sendt.

Eller podkasten «Star Wars Minute», som gjennomgår romfilm-franchisen minutt for minutt (foreløpig siste episode bruker en halvtime på snekkerne på rulleteksten til «The Force Awakens»).

Eller duoen bak den newzealandske podkasten «The Worst Idea of All Time», som så om igjen og anmeldte «Sex and the City», filmversjonen, 52 uker på rad. Det var, som navnet på podkasten tilsier, en bevisst dårlig idé, men episodene er blitt lastet ned over ti millioner ganger og har ført duoen ut på USA-turné.

Nært på norsk

Den utgivelsesklare boken «Hjemkomst», med undertittelen «Morten Harket 1993–1998», kan være mikrokulturens urtekst i Norge. Den er skrevet av Bergensavisen-journalisten Ørjan Nilsson, som også tidligere har gjort nærstudier av norsk musikkhistorie.

Han debuterte med en bok om Kings of Convenience-albumet «Quiet is the New Loud» og fulgte for to år siden opp med «Tårer fra en stein», en samtalebok med Paul Waaktaar-Savoy om alt fra låtskriving til fontvalgene i A-ha-diskografien. Men «Hjemkomst», som skildrer Morten Harkets retur til gamlelandet i bandets første pause, tar nærstudien til mikroskopnivå.

Det skyldes ikke minst at det er på det nivået hobbyentomologen Harket liker å befinne seg: Før han kan diskutere sin første soloutgivelse, «Poetenes evangelium», vil han diskutere om det overhodet kan kalles en soloplate. Hvis han skal snakke om det han regner som sitt første ordentlige soloalbum, «Wild Seed», har han behov for å presisere at albumets sjettespor «Los Angeles» opprinnelig het «Baltimore» og lød bedre som den byen.

Og når det gjelder hans største hit fra disse årene, rennesteinsballaden «A Kind of Christmas Card», som siden har gått inn i den moderne norske julesangkanonen, har Morten Harket ett spørsmål: Er det egentlig en julesang?

MGP og LO

Så er det alle hans mer underkommuniserte 1990-tallsprosjekter: En «knapt hørbar» gjestevokal på en Anne Grete Preus-låt, en forfeilet musikkvideoinnspilling med Vendela Kirsebom, en norskversjon av Bob Dylans «Forever Young» i LO-regi.

Og ikke at noe av dette er direkte uinteressant – det er flott å minnes hvor rart det var at den tidligere så utilgjengelige popstjernen plutselig opptrådte på husflidmesser i flanellsskjorte og horninnfatning, ledet Melodi Grand Prix med Ingvild Bryn og promoterte en røykeavvenningsspray med bokseren Ole Klemetsen.

Men tidvis synes selv forfatteren at det blir lovlig marginalt, som når intervjuobjektet kommer inn på sitt forhold til drikking, og Ørjan Nilsson «prøver å smette inn at alkoholforbruket ikke er en essensiell del av fortellingen om årene 1993–1998.»

«For meg betyr det å være full å være tydelig ruset», utdyper likevel Morten Harket. «Og jeg har faktisk nesten aldri vært det, men jeg har ingen motforestillinger mot å ha vært det.»

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.