«Forbruk i september» er Eline Lund Fjærens tredje roman

Da Eline Lund Fjæren (24) fra Aurskog-Høland begynte å skrive skjønnlitteratur, så hun på det som en privat ting, noe som ikke angikk andre enn henne selv. Kanskje ikke så rart: Hun var 16.

Men selv etter at hun ble antatt av Oktober forlag, og gikk fra å jobbe deltid i Libris-filialen på Bjørkelangen Torg til å signere bøker der, fortsatte hun å se på romanproduksjon som «en skjermet prosess».

– Og det tenker jeg at det må være. Når jeg sitter og skriver, tenker jeg ikke på at det skal bli en bok, eller at det overhodet skal bli lest, sier hun, en formiddag på museumskafeen Landmark, i hennes bosted Bergen.

Hun nøler litt.

– Men jeg tenker kanskje mer på det enn jeg gjorde før.

Fullendt og tydelig

Til uken kommer Eline Lund Fjærens tredje roman, «Forbruk i september». Det er hennes hittil lengste utgivelse – «144 sider, så jeg på satsen. Så stolt», sier hun, nesten helt uironisk – og vil trolig også bli den mest leste.

Begge hennes foregående bøker solgte for så vidt ut førsteopplaget, og etter debutromanen «Ung jente, voksen mann» (120 sider) ble hun av Linn Ullmann kalt en «fullendt og tydelig stemme», mens oppfølgeren «Klokken og sengen» (140 sider) ifølge Finn Skårderud til tider var «på Hamsun-nivå».

Men det virker som om det er et større apparat i sving denne gangen: Forlaget hennes ville bare levere ut manuskriptet på forhånd mot en skriftlig forsikring om at det blir destruert og ikke massedistribuert etter endt lesning. Eline Lund Fjæren, på sin side, har lagt opp til lanseringsfest i to byer; hun skal dessuten lede en feministisk lesesirkel på Litteraturhuset i Bergen utover høsten.

Hun har også bestemt seg for å «være ufyselig i sosiale medier», og med det mener hun for ordens skyld bare å promotere boken hemningsløst.

– Men selvfølgelig, det er jo fint å bry seg om litt andre ting også.

Et sted av sinne

Siden forrige roman er det kanskje det hun har vært mest kjent for: å bry seg om andre ting i sosiale medier. Det var Eline Lund Fjæren som først offentliggjorde, via sin Facebook-vegg, slibrige meldinger som Nils Rune Langeland (54), professor i historie ved Universitetet i Stavanger, hadde sendt til unge kvinnelige forfattere. (Ikke til henne selv, men blant annet til venninner av henne.)

Det førte til at Langeland mistet jobben, at nye varslingsrutiner ble innført ved flere norske universiteter, og at Eline Lund Fjæren ble en slags første beveger for den hjemlige Metoo-kampanjen og nominert til «Årets stemme» av gratisavisen Natt & Dag.

– Det er ikke noe man gjør fordi … Det er jo ikke noe man har lyst til å bruke tid på, begynner hun.

– Men det er gøy å se at ting skjer. At man har en effekt og blir hørt, det føles bra. Det føles dødsbra. Så kan man jo være uenig i hva slags metoder man bruker for å varsle.

– Hadde du planlagt hvordan du skulle gjøre det?

– Jeg hadde tenkt godt over det. Men det kom fra et sted av sinne også. Jeg blir fort sint, da. Sånne ting gjør meg det, sier hun.

– Men det er litteratur jeg vil holde på med. Så jeg syntes det var deilig da det roet seg. Jeg tror egentlig det er ferdig nå. Det spørs jo hva han finner på.

Nils Rune Langeland, som i et VG-intervju beklaget oppførselen sin – men la til at han «kan tenke meg verre overgrep, for å si det sånn» og dessuten at «dette begynner å ligne 'Twin Peaks'» – har saksøkt staten på grunn av avskjedigelsen. Saken skal behandles i Oslo tingrett i desember.

Begjær og kjønn

I mellomtiden er det elementer i Eline Lund Fjærens nye roman som kan være utfordrende å lese løsrevet fra perioden den er skrevet i. «Forbruk i september» handler om forholdet mellom en eldre, mannlig litteraturkritiker og en ung, kvinnelig sommervikar i en meningsbærende dagsavis, fortalt gjennom deres vekslende perspektiver.

Det er ikke noe usedelig ved forholdet – i den grad det er dømt til å ende, er det mer fordi forhold er det, sånn generelt, får man følelsen av – men boken er nå engang «en beretning om begjær, kjønn og kjærlighetslengsel», som det heter på forlagets vaskeseddel.

– Jeg kan tenke litt på at det blir oppfattet som feministisk motivert litteratur, at det ligger en eller annen politikk bak. Det synes jeg er klamt. Jeg har liksom ikke sånne tanker når jeg skriver skjønnlitteratur i det hele tatt. Men jeg kan tenke litt på det, sier Eline Lund Fjæren.

– Folk henger seg veldig opp i tematikk.

Etter hennes første roman, «Ung jente, voksen mann», som på lignende vis skildret en affære mellom en 13-åring og en 30-åring, fortalt retrospektivt, spurte Bergens Tidende: «Vil du si at det litterære og poetiske ved boken din tilslører det mange vil si er et etisk problem ved et slikt forhold?»

«Jeg tror litteratur kan forskjønne, men for meg er det ikke noe feil ved forholdet. Ikke noe riktig, heller», svarte Eline Lund Fjæren.

Hun fikk også en del brev fra lesere, flere fra mannlige enn kvinnelige.

– Mye rart. Jeg svarte ikke noe særlig på dem. Det var ikke en bok som skulle være en gavepakke til eldre menn som vil innlede forhold til unge kvinner, sier hun.

– Men det spørs jo veldig på situasjonen. Det kan være en fin ting også. Jeg har vært borti det selv, på en måte.

Hun legger til, mer generelt:

– Jeg synes det er spennende med spørsmål om makt og kjønn i relasjoner. Det går igjen, kan du si, i alt jeg har skrevet. Kommer sikkert til å fortsette å skrive om det også.

Jeg synes det er spennende med spørsmål om makt og kjønn i relasjoner. Det går igjen, kan du si, i alt jeg har skrevet

Eline Lund Fjæren – forfatter

– Når ble du interessert i sånne spørsmål?

– Veldig tidlig.

Ekstatisk ensomhet

Eline Lund Fjæren kommer fra vesle Lierfoss i Akershus-kommunen Aurskog-Høland, og vokste opp i hva hun minnes som et «veldig guttete miljø».

– Det var de som hadde definisjonsmakten og bestemte hva som var fett, sier hun.

– Jeg syntes ikke det var noe greit å være jente. Jeg følte ikke at jeg ble tatt på alvor. Hadde ingen naturlig autoritet eller plass. Det handlet bare om å hevde seg i idrett, være morsom og sosial.

Hun prøvde å drive med langrenn, skihopp, ishockey, fotball, innebandy og klatring, før hun på videregående ble aktiv i Rød Ungdom.

– Som på en måte er det beste som har hendt meg, sier hun.

– Men man mister også litt av seg selv.

Så hun meldte seg ut av partiet og flyttet til Bergen, for å leve i hva hun har beskrevet som «ekstatisk ensomhet». Hun studerte litteraturvitenskap en periode, og likte det på mange måter godt, men droppet ut i irritasjon over pensumet, som stort sett var gamle menn. I mellomtiden hadde hun debutert som forfatter.

– Jeg tror jeg tenkte: «Jeg er ung. Så lenge jeg kan skrive uten å gjøre noe annet, skal jeg gjøre det.» Det tenker jeg egentlig fortsatt.

Jeg er ung. Så lenge jeg kan skrive uten å gjøre noe annet, skal jeg gjøre det

Eline Lund Fjæren – forfatter

Hun bor alene, på femte året, i sin ettromsleilighet på Nordnes, men tilbringer ikke lenger så mye tid i den.

– Det har snudd, sier hun og ser ned.

– Jeg er blitt veldig sosial.

Ikke fordi det er noe litterært miljø å snakke om i Bergen, understreker hun, men fordi hun har fått mange venner som er musikere eller bartendere.

– Som egentlig går litt over i hverandre. Alle spiller i hverandres band. Alle jobber i hverandres bar. Alt henger sammen med alt.

Bar til bar

Som for å understreke poenget, går vi en tur gjennom byen, fra Landmark i den ene enden, hvor hun hilser på en musiker-bartender hun kjenner, til kulturhuset Verftet ute på Nordnes-halvøyen, hvor hun møter den samme musiker-bartenderen.

På veien peker hun ut de tre barene hun går til, som alle ligger i samme gate. Før hun kommer på at den ene går hun ikke til lenger, for der jobber ekskjæresten hennes, som også er musiker. Så kommer hun på noe annet, eller beslektet.

– Nå tok jeg meg i å snakke veldig mye om musikk, sier Eline Lund Fjæren.

– Det er jeg egentlig drittlei av å snakke om.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.