Julehefter er ikke lenger nok, nå står også julebøkene i kø. Fra kritikerfavoritten «Stargate. En julefortelling» av Ingvild H. Rishøi via Selda Ekiz' julekalender til Siri Østlis «Adventskalenderen» og novellesamlingen «Mord til jul» av Val McDermid.
Insta-Shuggie
Og så har vi «Småting som dette» av den irske forfatteren Claire Keegan. Denne julefortellingen om den hjertegode kullhandleren Bill Furlong ble først en bestselger i Frankrike, med sin finpussede miks av moraldrama, sentimentalitet og sosialporno.
Boken er perfekt både for Instagram-posører som synes «Shuggie Bain» blir for lang og mannlige lesesirkler på jakt etter slanke romaner av kvinnelige forfattere.
Det er noe Charles Dickens-aktig over boken, men overraskelsen er at historien om ugifte, gravide kvinner som nærmest holdes som fanger i nonnedrevne vaskerier og mødrehjem slett ikke foregår for 100 år siden, men i 1980-årene. «Småting som dette» er en påminner om hvor kort tid det er siden «gamle dager», spesielt i Irland.
Men har du lyst til lese noe virkelig dramatisk, melankolsk og sentimentalt i julen, gå like gjerne for «Rememberings». Dette er de opprivende memoarene til den irske artisten Sinéad O'Connor, der hun bretter ut sine mange opp- og nedturer, og forklarer hvorfor hun abdiserte som popstjerne i 1990-årene.
Jeg kan ikke huske mer enn det jeg har gitt forlaget mitt
Sinéad O'Connor i «Rememberings»
Fakta: Claire Keegan
«Småting som dette»
Aschehoug, 92 sider
Irsk oppvekst
Sinéad O'Connor ble født i Dublin i 1966, og vokste opp i krysspresset mellom gamle dager og nye tider, mellom dyp religiøsitet og personlig frigjøring. Hun blir slått og terrorisert av moren, får nesten like røff behandling på den katolske skolen, der nonnene stadig tar henne med til kapellet, i håp om at hennes trang til å stjele skal forlate henne.
«Jeg kan ikke huske mer enn det jeg har gitt forlaget mitt», skriver hun i forordet, og denne selvbiografien er ujevn, frustrerende, full av hull og fragmentarisk. Hun beskriver den selv som et puslespill.
Det er – ikke overraskende – musikken som redder henne. Det vil si først redder den henne, så truer suksessen med å sluke den unge artisten (trigger warning: Prince-fans bør ikke lese boken), før O'Connor til slutt mener hun redder seg selv.
Symbolsk pave
Vendepunktet i historien er øyeblikket da den da 26 år gamle artisten river i stykker et fotografi av pave Johannes Paul II i tv-showet «Saturday Night Live» i 1992.
Handlingen var ment symbolsk, bildet var det eneste moren hennes hadde hengt opp på soverommet, et minne om da paven besøkte Irland i 1979. «Bildet representerte løgner, løgnere og mishandling. Folk som sparte på slike ting var djevler som min mor […] ingen brød seg noensinne om Irlands barn», skriver hun.
Episoden er fortsatt så traumatisk at å skrive om det holder på å punktere hele bokprosjektet. Det går fire år før O'Connor klarer å få fortsettelsen ned på papiret, men, som hun også skriver, dette var slett ikke slutten på karrieren. Det var begynnelsen.
Hun ødela ikke sin egen karriere med kontroversen, slik mange fortsatt mener, hun valgte selv å abdisere som popstjerne: «Alle ville ha en popstjerne. Men jeg er en protestsanger.»
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.