Til å være en øy med bare drøye 200 fastboende, uten bro eller spesielt mange fergeavganger, har Sandøya utenfor Tvedestrand i Agder fylke påfallende sterke forbindelser til Fastlands-Norge.
Øya dukker stadig opp i samtidslitteraturen (den figurerer i flere bind av «Verden som var min», tidligere øyboer Ketil Bjørnstads selvbiografiske romansyklus), har vært med på å bygge det moderne Sørlandet (øyas båtbyggeri leverte skroget til «Den sorte dame», skuten til Kaptein Sabeltann) og kan ha hatt betydning for hovedstadens samferdsel og-byutviklingspolitikk.
«Jeg kommer jo fra Sandøya, hvor vi ikke har biler», sa Miljøpartiet De Grønnes Eivind Trædal til Tvedestrandsposten i 2015, høsten han ble valgt inn i Oslos bystyre.
«Nå vil jeg gjerne gjøre Oslo litt mer lik Sandøya.»
Bærekraftig og bristeferdig
Det skulle kanskje bare mangle at når Sandøya nå har fått sin egen bok, er det et ambisiøst praktverk.
«Vestre Sandøya», med undertittelen «12 måneder. 12 fortellinger», er stor som en tabloidavis, tung som en kunstbok og har en kompromissløs miljøprofil: Den er både trykket i Norge, svanemerket og skogsertifisert, «så bærekraftig og kortreist som den kunne bli», ifølge den norsk-italienske innflytteren Erik Garaventa, som er bokens utgiver, designer og fotograf.
Tekstene er formet som et årshjul, hvor tolv bidragsytere skriver om hver sin måned. Harald Eia, som har en familiehytta på øya, har valgt seg april. Han forteller om en (muligens lett fiksjonalisert) påskeferie i tenårene, som begynner med at han blir innviet i etterkrigstidens klassiske myntspill «å kaste på stikka» og ender med at han møter en eldre kvinne som introduserer ham for tungekyss og Karin Boye.
«Jeg var som naturen på Sandøya i april 1982», minnes Eia, «bristeferdig, klar til å transformeres fra knopp til blomst.»
Et enklere liv
I det påfølgende kapitlet skriver Eivind Trædal om barndommens ubekymrede 17. mai-feiringer. Resten av året måtte han passe seg hvor han satt i båten som fraktet ham til og fra skolen: «Innerst i kroken på babord side satt de tøffeste ungdommene. Dit burde en liten sandøygutt ikke våge seg om han ikke ønska å få en krampe skutt i låret med en syltetøystrikk».
Men da båten på 17. mai ble brukt til å frakte beboerne til borgertoget som begynte i enden av øya, «var alle regler oppløst», minnes Trædal: «Folk satt ikke på sine faste plasser.»
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.