Anmeldelse av fem norske fantasybøker for barn og ungdom

De fleste er kanskje noen hakk for forutsigbare, men fantasyelskere i alle aldre kan glede seg over en stri strøm med gode tegneseriebøker.

Skrekk og gru

Sara Hjardar (25) stakk av med seieren i Egmonts tegneseriekonkurranse i 2021, og prisvinneren «Mia Myhr og barna som forsvant» (2022) var en overbevisende bokdebut i grenselandet mellom skrekk og fantasy.

I fortsettelsen «Mia Myhr og kaoskrystallen» er det bånn gass videre, idet vi følger søstrene Mia og Hanna på hver sin kant av det skremmende riket Ravnareir. Hanna er fanget av Rotheksa, mens Mia snubler angstfylt videre i en desperat jakt etter søsteren.

Dette er et stilsikkert og underholdende stykke dark fantasy som vil fenge alle som likte første bok, samtidig er det ikke fritt for at denne leser savner noen pusterom og verdensbygging i en ganske heseblesende stabling av skremmende actionscener og sterke følelser. Hvem er Rotheksa, hvorfor er hun så ond, og hva slags verden er egentlig Ravnareir?

Både lesere og Mia Myhr sitter igjen med veldig mange spørsmål når dette kapittelet er tilbakelagt, men Hjardar viser et slikt talent som historieforteller at hun sikkert klarer å rulle opp alle mysteriene.

Action og romantikk

Det løsnet skikkelig for Cha Sandmæl i tredje bok av fantasyserien «Dragens øye», og bare halvåret etter fortsetter de gode taktene i «Dragens øye 4: Såret». Det er tydelig at dette er en historie som betyr mye for Sandmæl, og entusiasmen for rollegalleriet, deres verden og mange konflikter smitter over på leserne.

Denne gangen ryddes det plass til et høyst tiltrengt pusterom for askealven Kha og menneskedragen Ranja, noe som gir dem rom og mulighet til å utforske sine følelser for hverandre. Samtidig blir det også rike doser action, takket være et berikende flashback som går i dybden i forholdet mellom Ranja og broren Bjarki.

Men da Kha avslutter dette kapittelet med å spørre Ranja om hun er «klar for siste del av eventyret vårt», kan akkurat den scenen gå rett inn i læreboken der det forklares hvorfor «show, don't tell» fortsatt er en viktig læresetning for alle historiefortellere.

Finfint mellomspill

De produktive tegneserieskaperne Aleksander Kirkwood Brown og Luis Guaragna har begge funnet godformen med «Underbyen», som nå omtales som en trilogi. «Underbyen 2: Nøkkelen» gjør akkurat det mellompartiet i en fantasytrilogi skal, den spisser konfliktene, utvider universet og pumper opp spenningen foran den store finalen.

Vår helt, Peter, begynner å finne seg til rette i sin nye tilværelse, som en av få fra vår verden som også kan se «underbyen», befolket av huldre, nøkker og lignende vesener. Men denne nye innsikten gjør også at han sliter med å holde balansen i sin gamle verden, blant annet viser han seg som en dårlig venn for sin gamle kompis Omar. Denne vanskelige sjongleringen av fantastiske nye muligheter med hverdagens gamle forpliktelser blir også en treffende metafor for overgangen fra barn til voksen, så det blir spennende å se hvordan eventyret loses i havn i siste bok.

Ragnarok-nedtur

Etter Malin Falchs «Nordlys» er Odin Helgheims vikingaction «Ragnarok» den mest suksessfulle utgivelsen i Egmonts stadig ekspanderende «Nordic manga»-bølge, og her kommer spinoffserien.

«Katteguden Frøya: En historie fra Ragnarok» er en «prequel» som utspiller seg 100 år tidligere, nemlig historien om hvordan Frøya gikk fra å være en slags kattekvinne med magiske evner til å bli kattegud.

Som i «Ragnarok» er det mye action og utropstegn, men i løpet av fattige 48 sider får ikke Helgheim og den livlige streken til tegneren Isabell Martinsen gitt leseren så mye mer enn å etablere et univers for videre eventyr. Dette føles mer som første episode i en animasjonsserie, der fortsettelsen følger allerede neste uke, mens en årlig tegneseriebok skriker etter langt mer kompakt historiefortelling.

Skummel hybridserie

I tillegg til tegneseriens invasjon av barnebokavdelingen hos din lokale bokhandler og bibliotek, har hybridserien også blitt et internasjonalt fenomen på 2000-tallet. Bøker som balanserer mellom roman og tegneserie, der sidene med tradisjonell prosa alternerer med tegneseriesekvenser.

Med «Familiaris bok 1: De dødes natt» dykker den erfarne forfatteren Monika Steinholm (40) ned i formatet, godt hjulpet av den mangainspirerte streken til Tonje-Mari Clausen (33), som også har illustrert Steinholms spenningsserie «Ankh».

Første bok legger seg et sted mellom emo og skrekk, drevet frem av den ensomme 13-åringen Taika. På selveste Halloween gjør hun flere skremmende oppdagelser: Gjenferd finnes, hun er selv en heks, og hun er heller ikke alene.

Dette er en spennende opptakt til en større historie, men noen uheldige valg i balansen mellom prosa og tegneserie trekker noe ned. Duoen har gjort et klokt valg i å tegne ut de mest actionpregede scenene, men dessverre har dette også ført til at Taikas viktige klassekamerater først vises frem fra kapittel 22 og enda senere, på et tidspunkt leserne alt har rukket å skape sine egne bilder av dem – selv om rollegalleriet også vises frem på baksiden av omslaget.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.