– Hvorfor jeg sluttet med disse bøkene, har jeg litt vanskelig å gjøre rede for. Jeg tror det handlet om at jeg ble veldig lei, de var som et irriterende gnagsår som klødde, sier Lars Fiske (54).
Han har rotet i hyllen i arbeidsværelset i det som nylig var et sykehjem på Grünerløkka, tatt frem en svart, innbundet skissebok fra en eske. Tegneserieskaperen og illustratøren holdt seg med skissebøker fra slutten av 1980-tallet, da han innså at han ikke hadde «noe levd liv som kunne omsettes til et betydelig og personlig tegneserieverk». Etter 22 år satte han strek for rutinen.
– 9. april 2009 skrev jeg: «Tror ikke det, nei» – og etter det var det slutt, sier Fiske.
Fakta: Lars Fiske
Norsk tegneserieskaper, illustratør og grafisk designer
Født i 1966 i Oslo.
Debuterte med tegneserieromanen «Matje: debutanten» i 1996.
Samarbeidet med Steffen Kverneland på tegneseriealbumene «Kanon» 1–5 (2006–2012).
Har utgitt en rekke kunstnerbiografier, blant annet om George Grosz og Kurt Schwitters.
Fiskes bøker er blitt oversatt til en rekke språk, blant dem engelsk, tysk og russisk.
Mottok utmerkelsen for «Årets tegneserie» for «Grosz» i 2017.
Idébank og fylledagbok
Så feil kan man ta. Nå utgjør de 27 skissebøkene det viktigste fundamentet for hans selvbiografiske tegneserieroman «Mitt liv som tegning», som utgis på No Comprendo Press i disse dager.
– Skisseboken skulle være et friområde der jeg kunne tillate meg å tegne stygt uten at det hadde noe å si. Jeg rev aldri ut sider, redigerte aldri tegninger, sier han.
I løpet av Fiskes studietid ved Konstfack i Stockholm, levde skissebøkene «en tilværelse som en slags kollektiv fylledagbok». De samlede bøkene rommer bortimot 3000 tegninger – av varierende kvalitet.
– De tidlige tegningene – da boken mer eller mindre forsvant på fester – er morsomme, da ble det mye faenskap og tegninger av ståpikker. Men etter hvert tok jeg kontroll, gjorde den om til en slags dagbok. Det er veldig få feilskjær etter det, da fikk ingen besudle den, forteller Fiske og ler.
Lars Fiske, Mitt liv som tegning.
Punktum finale
I boken vises Fiske skisseskildringer av hans aller første møter med medstudenten som senere skulle bli hans kone – Anna Fiske, den gang Anna Hernborg – barndommen til parets to døtre, hverdagsliv, ferieturer og sykdom.
De raske nedtegnelsene spiller på lag med den stramme, modernistiske streken som har gjort Fiske til en av Norges mest særegne illustratører. Han kaller det «en tegnediskusjon», hvor hans gjennomarbeidede stil jobber sammen med skissebokens frie, ukontrollerte streker.
– Hvis jeg har ett problem som tegner, er det at jeg har en stil som fullføres til det absolutte. Når jeg leverer inn arbeider, er det ikke noe mer jeg kan gjøre med dem, punktum finale, sier han.
– Men da jeg så disse skissene, skjønte jeg at skisser kan treffe bedre, nettopp fordi de ikke tar med alt, men fanger en stemning.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.