Så er det på’n igjen. Jeg svinger innom boligannonsene på Finn.no tre ganger i døgnet, på utkikk etter noe bedre. Gjerne midt på natten, om jeg mot formodning skulle våkne klokken 04.00 – bekymringens tid. Det er noe som ikke kjennes riktig der vi er nå. Et eller annet som ikke fungerer, kan hende det er takhøyden eller lysforholdene, mest av alt er det FOBO.
Fear of Better Options eller Fear of Being Offline – eller som i den boligkåte osloboerens tilfelle fungerer best om man slår de sammen: Fear of Missing out of Better Options Online. Si meg hvor du nettopp har vært på visning, og jeg kan mest sannsynlig fortelle deg adresse og fellesgjeld.
Ikke at jeg har noen umiddelbare planer om å flytte, men det skader ikke å holde seg oppdatert.
Hvileløse voksenhipstere med barn gjør Oslo til et kjedeligere sted, men det driter vi i. Det er identiteten som urban og fremoverlent person som står på spill
Boligtalk
Ifølge Priya Parker, en ekspert tilknyttet Harvard Innovation Lab, er det et klart trekk ved min generasjon at vi vegrer oss for å satse på én ting. Vi klarer ikke velge, blir heller bare stående på sidelinjen av egen tilværelse, alltid med en vag følelse av at lykken er de andres liv.
Oslofolk er ikke som andre. Vi flytter i snitt hvert fjerde år, og snakker ustoppelig om kjøp og salg av bolig. Ingen bryr seg lenger om å nevne været, det kan regne katter og hunder: Det folk vil vite, er hvordan du bor. Der har du small talk som faktisk bryter isen i de mest ubekvemme situasjoner. Som for eksempel når du treffer på et gammelt one-night stand med kone og barn i badstuen på Bislett bad. «Markterrasse i Iladalen sier du? Så originalt og forfriskende.»
Tre rom og kanari
Frykten for at det snart skal bli London-tilstander her, gjør at vi nekter å hoppe av karusellen; prisvekst er bare bensin på bålet. Nølere har tross alt vist seg å være de store taperne hele veien. Da er det om å gjøre å få kloen i det man kan, låne seg til haken og krysse fingre og tær for at det bærer. Om det er trehus i øst eller rosetter og stukkatur i vest, spiller mindre rolle.
Hvileløse voksenhipstere med barn gjør Oslo til et kjedeligere sted, men det driter vi i. Det er identiteten som urban og fremoverlent person som står på spill.
Fakta: Helena Brodtkorb
Forfatter og skribent.
Har gitt ut boken «Mammasjokket»
Selv ikke de hyperestetiske instagrammerne med funkisvilla på Jar klarer å omvende oss. Da spiller vi heller Thorbjørn Egners «Den glade familie» på repeat og forsøker å overbevise oss selv om at lykken er ni personer, katt og kanarifugl fordelt på tre rom, kjøkken, og bad (fritt for ikke å steke pannekaker).
StaffasjeSlitasje
Bylivet er uovertruffent, men det kan fort bli svårt at andas. Alltid manko på minst ett rom, innsynet fra naboen som brenner i nakken. For ikke å snakke om det påtrengende forfallet som begynner å melde seg etter nøyaktig fem år: gips som raser ut fra hull etter skruer i veggen; hengsler som løsner på baderomsskap; støpsler som henger og slenger etter for mange harde rykk i ledninger.
Den skambillige varianten av skandinavisk funksjonalisme – også kjent som oppussing for salg – tåler selvsagt ikke slitasje. Den genererer bare enorme mengder søppel og forsmådde beboere som en gang ble blendet av høyglans og Lady Balance. Parallelt begynner parforholdet å skrante og ungene nekter å spise maten fra Godt levert.
Det er da den ubestemmelige uroen melder seg på ny. «Er vi på rett sted?» En svipptur innom boligannonsene, og du har allerede svaret før spørsmålet er stilt. Finn.no representerer den drømmen – drømmen om at de perfekte materielle rammene for et godt liv ligger der ute et sted.
Det er bare å fortsette å følge med.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.