Kjartan Fløgstad og fem andre norske forfattere danser sine egne verk

Kjartan Fløgstad (73) løfter de tynne armene over hodet, lar dem dale sakte mens han beveger fingrene forsiktig, som om han drysser noe fra dem eller spiller på usynlige tangenter i luften – en bevegelse kalt snøfall. Så stanser han, plutselig:

– Nei, går det for fort, nå?

Han tar seg til pannen, ser bort på koreograf Marie Bergby Handeland (32) som sitter på det hvite tregulvet foran ham med en notatbok i hånden. Hun nikker.

– Litt for fort. Og så føler jeg at du ikke tror helt på det selv.

– Nei, jeg tror ikke helt på det selv, sier Fløgstad.

De to befinner seg på Scenehuset i Oslo, et gammelt kirkerom på nesten 200 kvadratmeter som nå er produksjonslokale for dansekunst. Bevegelsen de arbeider med, er åpningen på Fløgstads solo i forestillingen «Forfatterbevegelsen», der seks forfattere danser sine egne verk. Premieren er 15. mars på Dansens Hus i Oslo.

Senere skal Fløgstad fortelle at han strever med å la seg «overbevise om at små bevegelser kan være like interessante for publikum som store hopp og sprett», at det er vanskelig å slippe seg løs, men at han i heldige øyeblikk føler at han «er inne i det, at kroppen tar styringen».

Kroppen bak ordene

De har jobbet med dette i flere år allerede, Fløgstad og Handeland. Hun skrev til ham i 2015 etter å ha sett ham fremføre et dikt uten manus, fortalte at hun hadde sett noen muligheter, en rytme i kroppen og fremføringen, og spurte om han kunne tenke seg å utgi et eget litterært verk på nytt, som samtidsdans, og danse det selv. Forfatterne Gunstein Bakke, Aina Villanger og Henning Bergsvåg var allerede med. Senere kom Gro Dahle og Tina Åmodt til.

Fløgstad takket ja, «etter betenkningstid, absolutt», han hadde tidligere kun danset litt stivt og pliktskyldig, men syntes forespørselen var overraskende, en kompliment. Han valgte å danse sin seneste roman, et historietungt verk om spansk fascisme, tysk okkupasjon, kapitalisme og danseren Marina Noreg.

– Jeg skal danse «Magdalenafjorden», som på gulvet har fått tittelen «Tohundreogsyttini», fordi den har 279 sider. Og så kan en jo stille mange tilleggsspørsmål. Og de er ikke så lette å svare på. Jeg stiller dem jo selv òg, sier Fløgstad.

Ett kan være hva som har fått ham – etter å ha skrevet i 50 år og befestet sin posisjon som «den store norske forfatteren», med Knausgårds ord – til å bevege seg frivillig ut på utrygg grunn, til scenekunsten, et felt der han er amatør.

– Det jeg har levd av, i alle år, er jo å uttrykke meg. Og her har jeg en mulighet til å uttrykke meg på en annen måte: gjennom kroppen, på et gulv, i et rom. Jeg ønsker å uttrykke – én: det romanen handler om. Og to: de kroppslige erfaringene som ligger bak skrivingen min, bevegelser som er preget inn i min kropp, som ligger der, under overflaten, og som ved hjelp av Maries tålmodighet og koreografi kan fremkalles.

Det jeg har levd av, i alle år, er jo å uttrykke meg. Og her har jeg en mulighet til å uttrykke meg på en annen måte: gjennom kroppen, på et gulv, i et rom

KJARTAN FLØGSTAD – forfatter

Korte armer

– Jeg håper at publikum kan identifisere seg med det å forsøke på noe. Ikke fordi det er dans, nødvendigvis, men fordi det er et forsøk, sier Marie Bergby Handeland.

– At man faktisk får lov til å sitte og se på et menneske som prøver å bevege kroppen sin. Jeg synes det i seg selv er ganske rørende.

Etter å ha jobbet som dansekunstner i mange år, både som koreograf og utøver, var hun lei av sin egen kropp, hun har holdt på i den så lenge, sier hun, den var så proff at hun kunne lyve med den. Hun ble interessert i å arbeide med «kropper som i mindre grad har mulighet til å drive med den lyvingen».

– Hvis jeg ber dem om å strekke en arm, så får de det ikke helt til. Den forblir liksom kort. Og der, i det synlige forsøket, det er der jeg blir berørt – på et mellommenneskelig plan, fremfor et sånt briljant plan.

Hvis jeg ber dem om å strekke en arm, så får de det ikke helt til. Den forblir liksom kort. Og der, i det synlige forsøket, det er der jeg blir berørt

MARIE BERGBY HANDELAND – koreograf

I 2015 koreograferte hun forestillingen «De grønne» med fire ikke-profesjonelle utøvere, året etter arrangerte hun De grønne-festivalen, viet kunstnerisk arbeid med ikke-profesjonelle. Til neste prosjekt valgte hun forfattere som utøvere, hun hadde tenkt mye på forholdet mellom dans og tekst, gått ett år på forfatterstudiet i Bø; under opplesningene hadde hun lurt på hvordan det ville vært hvis forfatterne hadde danset tekstene sine.

– Jeg tenkte at disse forfatterne, de er jo så sensitive rundt bevegelser, rytmer og timing i tekstene, at den sensitiviteten må jo finnes i kroppene òg.

Etter å ha jobbet med forfatterne og deres bevegelsesspråk en stund, snakket med dem om diagonalgangens estetikk, løpt på Ekebergsletta, jobbet i mørket og med øynene igjen, begynte hun å se koblinger mellom det de gjorde fysisk og hvordan hun opplevde språket deres.

– Ta for eksempel Gunstein: Han jobber tungt og seigt og rytmisk. Og i diktet han danser, er det mye rytme og repetisjon. Eller Kjartan, jeg opplever språket hans som ganske tørrvittig; det er lett og lekent, og det har et driv. Dette tenker jeg at vi også står igjen med når han danser: Han har en letthet, et driv, en type humor i kroppen.

Alvor

– Det er jo et eller annet forlokkende med det fullstendig uventede, noe som bare ramler ned fra himmelen, som du aldri har tenkt at du skulle gjøre, sier forfatter, gjendikter og oversetter Gunstein Bakke (49).

Han har mottatt Melsomprisen og EUs litteraturpris, vært nominert til Brage- og Kritikerprisen, underviser ved forfatterstudiet i Bø og syntes forespørselen fra hans tidligere student var helt vanvittig, «så utrolig langt utenfor komfortsonen som det er mulig å komme». Han skjønte at han kom til å svare nei hvis han fikk tenkt seg om, så han skrev «ja» og trykket på send umiddelbart, for å komme seg selv i forkjøpet.

– Det sies jo at sentrene for frykt og nysgjerrighet i hjernen ligger rett inntil hverandre. Det var vel noe sånt jeg følte på, sier Bakke.

Det sies jo at sentrene for frykt og nysgjerrighet i hjernen ligger rett inntil hverandre. Det var vel noe sånt jeg følte på

GUNSTEIN BAKKE – forfatter

Nå driver han svettende gjennom rommet i svart treningstøy, briller og knallblå joggesko. Det er diktet «Haren» han danser, et dikt han er glad i, de har snakket mye om drivet, tempoet og rytmen i det. Han har et umiskjennelig konsentrert drag over munnen, på et tidspunkt ligner han en fotballspiller som gjør stigeøvelser, på et annet beveger han bekkenet – de har jobbet med å kna eller gripe med bekkenet, løst inspirert av en linje i diktet: «Det er bekkenets form / som er sommarfuglen / som flyg gjennom aldrane».

I pausen drikker han vann, tørker svette, de diskuterer fotarbeid og tempovariasjoner.

– Det er ingenting som blir gøy med mindre man tar det på alvor, det gjelder for nær sagt alle ting, også dette prosjektet. Hvis jeg skulle tatt lett på dette ut fra en tanke om at jeg er jo uansett ingen danser, ville det i hvert fall blitt kjedelig og uinteressant, sier Bakke.

Arbeidet minner ham litt om skrivingen i den forstand at det er mye flikking, de går gjennom materialet gang på gang, «prøver å forbedre det eksisterende eller skrelle bort det som ikke er så meningsfylt». Etter en del ukers arbeid og noen fellesøvelser der han ble rørt av de andres soloer, er tvilen langt på vei blitt borte.

– På et eller annet punkt begynte jeg å føle at dette faktisk er et verk, på sine egne premisser. Og sånn er det når jeg skriver òg – på et punkt begynner jeg å føle at her er det en slags helhet. Da vi hadde holdt på i en del uker, kom den følelsen. Det er en god følelse, for det ligger i ordet verk eller work at du har gjort et arbeid.

Slegge

Han ser unektelig lett ut i kroppen, Kjartan Fløgstad, om enn litt stiv i bena, der han i skjorte og olabukse dæljer en usynlig slegge mot scenegulvet. («Hun er tålmodig med disse stive bena», sa han i begynnelsen av øvingen, hvorpå koreografen svarte: «Greia er at jeg er interessert i de stive bena.») Handeland beveger seg rundt ham, liksom foreslår med sin egen kropp, oppfordrer til bevegelser som er enda mer ute av kontroll.

På et tidspunkt står begge og holder seg tenksomt på haken.

– Noe sånt? spør Fløgstad, og så denger han løs igjen, og da er det som om kroppen slipper seg fri, som om sleggebevegelsen glir over i – ja, samtidsdans?

– Mye vil ha mer, liksom, svarer han senere, når han blir bedt om å forklare hva som skjedde.

– Den er en god ting å drive med, den bevegelsen. Den er fin å se på, den henger sammen med teksten, og det er noe jeg har arbeidet med i ungdommen, som dukker opp som et kroppslig minne. Så tar jeg utgangspunkt i det, og nærmest dikter rundt det.

Gi opp det flinke

Når teppet går opp på Dansens Hus, har alle forfatterne lagt en øvingsperiode på seks fulle arbeidsuker bak seg. Handeland er ikke på noen måte interessert i å iscenesette utrygghet, sier hun, hun vil kunne stå for å sette dem på en scene, men vil at kroppene fortsatt skal romme risiko.

– Jeg ser at det er risikofylt og sårbart for dem å vise frem kroppen sin på den måten, når de ikke er vant til det, når de egentlig ikke har peiling på hva de driver med, og opererer innenfor en kunstform de ikke kjenner.

Hun stoler på – og prøver å få dem til å stole på – at dersom de tar undersøkelsen av sine egne bevegelser på alvor, uten distanse, uten at idealet er en idé om hva samtidsdans er, så vil det være nok. Litt som med litteratur.

– Jeg prøver å få dem til å skjønne at det ikke handler om å være flink i kroppen sin, det handler bare om å genuint undersøke den. Litt som de gjør når de skriver. For det er jo ingen av dem som er opptatt av et flinkt språk heller, vil jeg tro.

' (Vilkår)