– Det var triste greier. Dundrende flatskjermer med bump’n grind-musikk, bardamer som så ut som de kjedet livet av seg, og grelt, dimmet discolys. Så langt fra en god, britisk pub som det er mulig å komme.
Paul Moody minnes den gangen han besøkte London Pub, midt i turistløypen ved Russell Square i London.
– Jeg skjelver med tanken på at besøkende kommer til Storbritannia og tror dette er vår berømte pubkultur. Men faktum er at dårlige, sjelløse puber florerer.
Journalisten, som har jobbet for musikkmagasinet NME, bestemte seg for å slå et slag for de ekte, gode pubene. Sammen med Robin Turner, som lenge jobbet for plateselskapet Heavenly Recordings, bega han seg ut på en reise på kryss og tvers i Storbritannia. Resultatet ble boken «Looking For The Moon Under Water: The Search For The Perfect Pub».
Litterær ledestjerne. Hva er så den perfekte pub? De to kompisene har rigget seg til med hver sin øl på The French House i Soho. En pose chips med salt og eddiksmak er revet opp og brettet ut.
– Lunsj, sier Turner, og fortsetter:
– Det er ikke lett å definere den perfekte puben. Mange har prøvd. George Orwell, blant annet. Og vi har brukt hans visjon som vår spirituelle ledestjerne.
Forfatteren George Orwell, kjent for klassikere som «Animal Farm» og «1984» var nemlig en ivrig pubgåer. Som andre bohemske forfattere, for eksempel Brendan Behan og Dylan Thomas, drakk han ofte i Soho, og i 1946 skrev han et essay om sin ideelle pub, en fantasipub han kalte «The Moon Under Water».
Puben skulle ligge i en stille sidegate hvor kampklare fylliker ikke kunne finne den. Bardamene, med hår farget i overraskende farger, skulle kalle alle for «dear». Forstyrrende musikk var bannlyst, og ølet måtte serveres i riktig type glass. Helst i en rosa porselenskopp.
– Vi har ikke funnet noen pub med rosa porselenskopp, men så har vi heller ikke brukt listen bokstavelig. Det aller viktigste, ifølge Orwell, var atmosfæren. Det må føles rett. Du merker det når du kommer inn: vennlig stemning. Som et varmt bad. Som en hellig kirke. Det er det puber skal være. Et fristed der du kan si hva du mener, sier Moody.
– En håpets republikk, legger Turner til.
Ved bordet ved siden av sitter en herre iført burgunder velurjakke og løfter sitt lille vinglass i samtykkende skål.
Ølvom. Arbeidet med boken, som resulterte i voksende ølvommer, tok tre år. Turen gikk til The Crown Posada i Newcastle, en pub som kun spiller plater av artister som er døde eller over 50 år gamle og til The Scotia Bar i Glasgow, en gammel sosialistbastion som har servert øl siden 1790-tallet.
Det var ikke alltid like fornøyelig. Moody risikerte liv og lemmer i den tvilsomme partybyen Blackpool, da han, etter et truende treff med fotballfans i puben The Crazy Scots Bar, måtte flykte ut en sidedør. De fant også mange puber med det fristende Orwell-inspirerte navnet Moon Under Water, men som viste seg å være kloninger i en pubkjede, blottet for atmosfære.
– Heldigvis fant vi mange perler. Men vi må ikke ta dem for gitt. Den britiske pubkulturen er i fare, sier Moody.
Pubdøden. Ifølge interesseorganisasjonen Campaign For Real Ale (CAMRA) stengte 300 puber for godt i løpet av det siste halve året. Og den litt mer uformelle gruppen Save Our Boozer advarer om at altfor mange ekte «gammelmannspuber» trylles om til designstilige, men sjarmblottede gastropuber, med chèvreost og høye priser.
Grunnene til at pubkulturen er under press, er mange.
– Avgiften på øl servert i en pub har steget med over 42 prosent siden 2008, og pubene møter hard konkurranse fra stadig billigere supermarkeder, sier Moody og forteller at fremveksten av svære pubselskaper, såkalte pubcos, også har gjort sitt.
– De driver pubene som rene eiendomsinvesteringer. Selger unna de som ikke gjør det godt nok, og presser pubvertene med økte leie- og ølpriser.
Han er heller ikke begeistret for røykeloven, som ble introdusert i 2007.
– En katastrofe. Magien forsvinner. Kunstneren David Hockney sa det best. Han skrev et essay i The Evening Standard som het «Fyr opp og le av de antirøykende grinebiterne!», der han konstaterte at bohemia var forbudt og nå kun fantes hjemme hos ham. Her var helseadvarsler byttet ut med skiltet «Døden kommer selv om du ikke røyker», sier Moody og konstaterer:
– Tar du røyken bort fra pubene, fjerner du også mange av kundene.
– Er ikke røykeloven et fremskritt som gjør puben tilgjengelig for familier?
– Det er unødvendig innblanding, spør du meg. Puben skal faktisk ikke være en helsefarm. Det er gøy når ting er litt risikable. Litt sprø. Hva er den kjekkeste festen du har vært på? Den med gulrotdipp, eller den som tok av? sier Moody, før Turner legger til:
– Det er fælt å se gamle menn, som har vært fast inventar på puben hele sitt liv, ekskludert fordi de ikke får ta seg en blås.
Ser spøkelser. Robin Turner tar en slurk øl. Sukker tungt. Forteller at et av hans absolutte favorittsteder, The Vulcan, en viktoriansk pub i Cardiff, som i all enkelhet rommet øl, prat og dart, nylig stengte.
– Det føles som et slag i magen. Det lå i kortene, puben har vært i fare for å stenge lenge, men plutselig skjedde det. Nå skal det bygges parkeringsplass eller kjøpesenter der den sto, og vi fikk ikke tatt en siste halvliter der engang.
Flere favoritter har gått dukken: The Falcon i Camden, der 1980-tallets indieungdom flokket for å høre den nyeste musikken, og som hadde madrass i overetasjen for dem som fikk en pint for mye. Det samme er puben The Mother Black Cap fra kultfilmen «Withnail og jeg» (1987). Moody og Turner ser spøkelsespuber overalt. Mange eiendomsutviklere lar nå pubskiltene stå igjen når de bygges om til leiligheter eller kontorer.
– Luksusleilighet med pubskilt er liksom kult. Jeg synes det er trist, sier Moody.
Lyspunkter. De to medgir at de er en smule nostalgiske. Er det sin egen tapte ungdom de leter etter?
– Tja, men vi er ikke helt det var bedre før-grinebitere ennå. Vi er riktignok veldig mot pubkjeder, som gladirske O’Neill’s og Slug and Lettuce, som brer seg utover bysentra som sterile, klonede McDonalds-er. Men vi ser også lyspunkter, sier Moody.
– Av Sohos 47 puber er 15 fremdeles veldig gode. Og rundt om i London ligger perler. Windsor Castle ved Edgware Road, for eksempel. Her har Londons mustasjeklubb, The Handlebar Society, hatt sine månedlige møter siden 1940-tallet. Det er et godt tegn.
Robin Turner legger til at puber ikke trenger å være gamle for å være gode. Han ser en ny, oppmuntrende trend i spesialiserte ølpuber, som byr på godt håndverksøl av gourmettypen.
– Gourmetøl kan gi nytt liv til bransjen. De siste årene har kjedelig, masseprodusert industriøl fått hard konkurranse fra mikrobryggerier, som lager ekte, overgjæret ale.
Fremtidens pub. På den to år gamle puben The Jolly Butchers i Stoke Newington, har man droppet travere som Heineken og Guinness fra menyen.
– Vi selger bare øl som er laget med kjærlighet, sier barmanager Joe Gooding.
Han sitter ved et solid trebord i den store, lyse puben. Musikk finnes ikke, kun lyden av nysgjerrige gjester som får smaksprøver av et av de 20 ølene fra fat og tønne.
– Det er veldig interesse for ekte ale nå. Men det er en levende drikk med holdbarhetsdato og må serveres med omhu. Rett, kjellerkald temperatur er viktig.
For tiden har barmanageren en mørk og myk Mighty Oak Oscar Wilde Mild fra Maldon og humlebitteren Salopian Oracle fra Shrewsbury på den stadig varierende menyen. Når han kobler nye fat til håndpumpene, annonserer han byttene på Twitter.
– Jeg har 2500 følgere. Folk kommer fra hele London for å smake nye typer øl. Vi hadde forleden flaskeøl fra norske Nøgne Ø. Veldig godt, sier han.
Veivisere. Tilbake i Soho er det på tide å forflytte seg. Turner og Moody forlater French House, og loser trygt forbi puben The Three Greyhounds.
– Der er det for mye ståk og preg av hektiske Leicester Square. Mye av Soho minner mer om et retusjert filmsett enn den bohemske boltreplassen det er kjent som, sier Moody.
Men det finnes unntak. De stopper for en kjapp pint på Dog and Duck, et lite, viktoriansk smykke av en pub, før de styrer inn på Coach and Horses litt lenger nede i gaten; en stille oase, fri for musikk og jag. Støv virvler sakte rundt i lysstrimene fra vinduet. Her satt den legendariske, alkoholiserte skribenten Jeffrey Bernard og skrev sin Low Life-spalte for magasinet Spectator. Redaksjonen i satirebladet Private Eye holdt til på fast bord nær herredoen.
En enslig herre er plassert på et bord langs veggen. Han ser ut i luften. En kunst som Turner og Moody mener er blitt alt for undervurdert i dagens samfunn.
Moody tar en slurk av sin ravfargede Seafarers.
– Vi fant aldri Orwells «Moon under water», men vi fant mange som kommer ganske nær perfeksjon.
– Vi må verne om de gode pubene. Bruke dem. Hvis ikke kan de forsvinne.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.