Put the cheddar in the pocket
Put the rest under the jacket
Talk to the cashier, he won’t suspect
And if he does, do a runner!
The Slits «Shoplifting» (1976)

Bak en lukket dør på et av landets kjøpesentre sitter en kvinne og gråter.

Hun krymper seg sammen, gjemmer ansiktet i hendene. Handleposene hennes ligger spredt på det kalde betonggulvet.

– What the fuck, hvisker hun.

Det blir stille i korridoren. På den andre siden av døren, ut mot butikkene, klirrer vinmonopolposene helgen inn. Den unge kvinnen tørker tårer.

– Hva har jeg gjort?

For en halvtime siden sto hun under de skarpe spotene i kosmetikkavdelingen, der Claudia Schiffer ga løfter om skjønnhet og evig ungdom. Den unge kvinnen kastet et raskt blikk mot disken. Det virket så enkelt: En rask avgjørelse, en umerkelig gest i skyggen av reolene. Ingen alarm, ingen kameraer, ingen brennende blikk fra ansatte.

– Jeg ville vel bare se om det virkelig er så enkelt, sier den unge kvinnen nå.

Hun ser opp med rødsprengte øyne, snufser.

– Syns du det jeg har gjort er veldig, veldig galt?

 
Tyven, tyven. I november ble en kvinne dømt for heleri i Asker og Bærum tingrett. I leiligheten til kvinnen, som var yrkesaktiv og ble beskrevet som «over middels intelligent», hadde politiet funnet 390 smykker, 224 armbånd, 111 pyntegjenstander, 52 vesker og 37 par sko – blant annet. En kvinne fra Tvedestrand måtte møte i retten etter at hun nektet å betale et forelegg for å ha nasket til seg en karbonadekake, og nylig måtte en nordlending betale 3000 kroner i bot etter å ha nasket Møllers Dobbel.

Ifølge den årlige rapporten «Global Retail Theft Barometer» sto naskere for nesten 50 prosent av det totale, norske svinnet på hele 3,7 milliarder kroner fra juli 2010 til juni ifjor. Oslo Handelsstand Forening (OHF) opplyser at butikkeiere gir opp å anmelde nasking fordi politiet må prioritere mer alvorlig kriminalitet. Samtidig rapporterer flere butikker om trusler og skremmende oppførsel blant avslørte naskere, ifølge OHF; Nasking er i større grad satt i system.

I boken «The Steal: The Cultural History of Shoplifting» hevder forfatter Rachel Shteir at nasking har utviklet seg til å bli et kulturelt fenomen, en lydløs epidemi i dagens forbrukersamfunn. Motivasjonen til å skrive opp naskingens merkelige historie fant hun i en lavoppløselig overvåkningsvideo fra det luksuriøse varehuset Saks Fifth Avenue i Beverly Hills.

– Videoopptaket av Hollywood-skuespiller Winona Ryder som nasker luksusvarer fascinerte meg. Ryder-saken reiser nemlig et helt sentralt spørsmål i naskingens historie, sier Shteir på telefonen fra Chicago.

– Hvorfor er noen av oss villige til å risikere alt for å naske noe vi egentlig ikke trenger?


Letter From A Thief. «Jeg ble tatt for nasking og jeg vet ikke hvorfor det skjedde [...] Hvordan ville din mann reagert om du kom hjem og fortalte at du hadde blitt tatt for nasking og fikk en bot?» spør en norsk kvinne i et internettforum.

Det er her, i vår tids skrifterom, de skamfulle historiene fra forbrukersamfunnets mørke avkroker bekjennes. «Jeg kan ikke forklare hvorfor jeg gjorde det», forteller en annen; «Tingene jeg tok var ikke i min størrelse og jeg slang dem bare i bagen uten engang å prøve å skjule det». En tredje person tilstår at «det hender jeg rapper med meg et kålhode eller en kålrot fra en åker, fordi jeg blir så sulten på vei hjem fra fest. Der får jeg litt dårlig samvittighet dagen etterpå, da».

– Den merkeligste historien jeg kom over var en kvinne som sa hun en gang hadde dratt med seg en kajakk ut av en butikk, men det er få historier som overrasker meg lenger, sukker Shteir.

I boken forsøker hun å gå bak sensasjonshistoriene, inn i mørketallene og avlive de mange mytene om hvem som nasker hva.

– Den vanligste myten er at kvinner nasker mer enn menn. Det er feil, hevder hun.

– I tillegg råder det en forestilling om at det primært er tenåringer som nasker. Dermed reduseres nasking ofte til å være et problem med «dagens ungdom». Det er synd, for det er voksne mennesker fra middelklassen som står for mesteparten av svinnet, sier Shteir, som mener dagens assosiasjoner til nasking gir et overfladisk bilde av fenomenet.

– Nasking skyldes en kompleks cocktail av kulturelle og psykologiske årsaker, sier hun.

– Det er en handling som er sterkt knyttet til menneskets natur og vår kultur.

Svarte blonder. Jane Leigh Perrot (55) var en «anselig» kvinne. Hun var bosatt i Berkshire, England, barnløs og gift med forfatter Jane Austins velstående onkel. 8. august 1799 reiste fru Perrot til byens modist for å kjøpe en pakke sorte sløyfebånd. Ekspeditøren pakket inn varen og fru Perrot dro for å møte ektemannen. Kort tid etter ble de stanset på gaten av butikkinnehaveren, Miss Gregory, som forlangte å få se i fru Perrots pose. Der fant Miss Gregory en pakke ubetalte hvite sløyfebånd.

Da rettssaken startet syv måneder senere, skulle fru Perrots advokat argumentere med det som i dag er blitt et standardisert forsvar for ressurssterke naskere, ifølge Shteir: Hvorfor i all verden skulle en kvinne med fru Perrots ry og ressurser ha nasket?

At denne hendelsen fant sted nettopp i England er ikke tilfeldig, påpeker Rachel Shteir i sin bok. Urbaniseringen og kommersialiseringen av England, som en følge av den industrielle revolusjonen, var i ferd med å gjøre landet til Europas forretningshovedstad. Nasking var allerede et uttalt problem, men Jane Austins kjære tante skulle bli stående som det første kjente tilfellet der den tiltalte naskeren hverken var prostituert eller profesjonell forbryter.


Varenes makt. Kort tid etter fru Perrots rettssak dukker de første beskrivelsene av stjeling som sykdom opp i europeisk faglitteratur. Den franske legen Jean-Étienne-Dominique Esquirol var en av de første som formulerte denne «instinktive, uimotståelige trangen til å stjele» og hevdet tilstanden hadde en sterk sammenheng med diagnosen depresjon. Utforskningen av den «nylanserte» diagnosen kleptomani skjedde parallelt med utviklingen av de moderne varehusene.

– Den kleptomane kvinnen ble raskt et symbol på den fremvoksende varekulturen, sier Christine Myrvang, forsker i økonomisk historie ved Institutt for innovasjon og økonomisk organisering ved BI og forfatter av «Forbruksagentene: Slik vekket de kjøpelysten».

Utviklingen av stormagasinene, med sine utstillingsvinduer og fristende butikkrom, syntes nærmest å lokke middelklassekvinnen til å naske.

– Det hendte at kjøpmannen fikk skylden for naskingen selv, fordi han hadde vært for pågående og aktiv i å friste disse kvinnene, sier Myrvang.

Ifølge henne ble mannen ansett som den rasjonelle forbrukeren, mens kvinnen var irrasjonell og lett påvirkelig blant butikkrommets mange fristelser. Utover 1900-tallet utviklet varehandelen seg til å bli en kunnskapstung bransje, og den voksende reklameindustrien tok i bruk kompleks dybdepsykologi.

– Handelen skulle legge opp til impulsivitet, sier Myrvang.

– Kundens kjøpemotstand skulle brytes ned.

Sex og shopping. I 1907 gransket psykolog Wilhem Stekel en rekke franske studier av kleptomane. I en av studiene han kom over, fortalte en kvinne at hun ble seksuelt opphisset av å stjele en silkebluse, en annen fortalte om de «fantastiske og vellystige spasmene» hun fikk etter å ha nasket.

Kleptomaniens bånd til seksualitet ble et populært studium blant Sigmund Freuds disipler. I essayet «Sexual Roots of Kleptomania» foreslo Stekel at kleptomanien har sine røtter i «utilfredsstilte seksuelle instinkter».

Da første verdenskrig brøt ut, trakk imidlertid psykoanalytikerne seg gradvis fra ideen om undertrykt seksualitet, til fordel for traumeteorier. I andre halvdel av 1900-tallet falt begrepet «kleptomani» mer og mer bort fra psykiatriske terminologien. Da nasking igjen ble et hett tema på 1970-tallet, hadde forbrytelsen gjenoppstått som en politisk handling.


Hail to the Thief. I 1970 lanserte forfatter Abbie Hoffman «Steal This Book». I boken serverte han blant annet leserne tips til hvordan man kunne naske, som en slags «antiautoritær handling». «Vi ønsker et samfunn der fødselsattesten er passet ditt og alt er gratis» uttalte Hoffman i en artikkel kalt «Ripping Off, The New Lifestyle» i New York Times Magazine.

Samtidig som magasinet advarte om at nasking var i ferd med å bli en del av motkulturen på lik linje med rockemusikk, skjøt utviklingen av sikkerhetsteknologien fart.

Alarmbrikken og metalldetektorer ble innført. Forretningene investerte i varslingssystemer, sivile vektere og metoder for å forhindre kassetyverier. I 1976 erklærte punkbandet The Slits krig: «Camera’s trying to watch us. Mirrors and tv. But they’re not gonna catch us, cause we’re gonna gonna gonna run run run».

Slagmarken. – Jeg har ingen sympati for naskere, what so ever, sier Steinar Vadla Risa.

Privatetterforskeren bak Sector sikkerhetsbyrå sitter i vaffelosen fra senterkafeen, med blikket på vandring og vekterkortet på innerlommen. For Vadla Risa er kjøpesenteret en slagmark, reolene med sparkebukser en potensiell skyttergrav og naskerne hans fiende. I over 20 år har han avslørt naskere; et langfingret stortingsmedlem, gråtkvalte tenåringer og nervøse småbarnsmødre. Steinar Vadla Risa vet hvordan skam ser ut.

– Jeg pleier å si at det finnes tre kategorier naskere, sier Vadla Risa.

– Ungdomstyven, vinningstyven og impulstyven. Impulstyven er over 20 år og har ikke nødvendigvis planer om å naske når de ankommer butikken, sier han.

Vadla Risa mener hoveddelen av nasketilfellene dreier seg om et slags sleipt skritt mot status: Det er merkevarepresset, trangen til å kunne vise seg i enda en kjole, enda et par sko, som motiverer – ikke nødvendigvis dramaet og spenningen i handlingen.

Ifølge ham utgjør impulstyven den største andelen butikktyverier, og det er også i den kategorien mørketallene er høyest.

– Impulstyven er de som er vanskeligst å avsløre. Det kan være hvem som helst, sier han.

Vadla Risa senker hodet, skuler under gelenderet. Han er «koblet på» nå.

– Men du kan si det sånn, at det er ingen som nasker for første og siste gang, sier han og tupper fingeren hardt ned i bordplaten.

– Ingen! Blir de ikke tatt nå, kommer de igjen, og det er bare et spørsmål om tid før vi avslører dem.

Kjendisnaskeren. Da Herborg Kråkevik var ni år gammel ble hun tatt med en ubetalt lakrisstang i jakken. «Det kunne ha kurert meg, men det gjorde det ikkje. Det ga meg berre eit prinsipp: Aldri meir stjela frå butikker», skriver hun i boken «Forteljingar» fra 2004.

Etter å ha blitt avslørt begynte hun heller å gå på souvenirjakt i diverse offentlige rom: Kinoplakater, saltbøsser og hekleduker. Kråkevik skriver at manageren hennes ble så bekymret at han ba henne skrive under en kontrakt der hun lovet at hun aldri mer skulle samle «souvenirer» hjemme i Norge. «Utlandet var fremdeles fritt», skriver hun.

Da boken ble utgitt skapte naskehistoriene fete typer i tabloidene. Kråkevik, som takket nei til å utdype hangen sin overfor D2, fortalt senere at hun sluttet å gå på souvenirjakt.

Når den grå massen av anonyme, skamfulle naskere en sjelden gang viser ansikt, lar vi oss fascinere desto mer av fenomenet, mener Rachel Shteir. Som i 2007, da Britney Spears ble filmet mens hun rasket med seg en lighter fra en bensinstasjon og hveste «Oh, I stole something. I’m bad» inn i kameraene, eller da Lindsay Lohan ifjor ble dømt for å ha nasket med seg et kostbart smykke.

Det var imidlertid skuespiller Winona Ryders raid av luksusvarer til 32.000 kroner som skulle komme til å bli den mest omtalte «kjendisnaskeren» i vår tid. Kort tid etter at hun ble dømt skyldig ble Ryder hanket inn som Mark Jacobs ansikt utad, «Free Winona»-t-skjorter ble trykket opp og i Norge sang musiker Erlend Ropstad mykt: «If I had only known Winona, I would have had my chance to tell her: Don’t let’em bastards get the best of you».

– At mennesker, som tilsynelatende har alt, nasker, er fascinerende fordi handlingen røper noe menneskelig, sier Rachel Shteir.

– For dypest sett forteller disse historiene oss at penger ikke er alt. Rikdom og berømmelse løser ikke alle problemer.


Love and Theft. For Rachel Shteir er forkl#229en på nasking like poetisk som den er vitenskapelig.

– En kvinne jeg snakket med hadde nasket tolv skjorter, for menn. Nå er ikke jeg noen psykolog, men alle kan se at det ligger en eller annen historie der, sier hun.

– Felles for alle jeg har intervjuet er at varene de stjeler gir et dypt innblikk i noe veldig personlig. Når du nasker en leppestift, nasker du ikke selve varen, men du nasker hva leppestiften representerer. Det ligger et håp om transformasjon i handlingen, at denne ene varen vil forandre livet ditt til det bedre, sier hun.

– At varen er nasket gjør den mer verdt fordi du har risikert noe. Det foregår en slags «fetisjering» av butikkrommet, der naskingen blir et ritual, sier hun.

– Men naskeren er bare tilfreds en kort stund, før han eller hun må ut igjen.

Forkl#229en. På bakrommet på et av landets kjøpesentre sitter en kvinne og gråter.

Da de sivile vekterne fra Sector sikkerhetsbyrå stanset henne på vei ut mot parkeringsplassen for kort tid siden, fant de fire mascaraer, en bh, men ingen kvittering. Hun sa hun hadde jobb, penger, men ingen god forkl#229.

– Jeg trenger ikke mascara engang, fortalte hun D2, før hun signerte seg skyldig på et av senterets bakrom.

– Jeg har jo mascara hjemme.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.