– Jeg må vel bare innrømme at jeg er temmelig lei av dette.

Stian Korntved Ruud (25) har akkurat strødd innholdet av en romslig plastkasse utover bordet som står midt på gulvet i verkstedet hans på Carl Berners plass i Oslo. Grove fingre med flisete negler og ferske kutt søker gjennom haugen med treemner, over 300 i tallet.

Alle er skjeer, selv om de fleste ikke er umiddelbart gjenkjennbare som en: Noen er slanke og ergonomiske, andre er detaljerte med et nærmest skjørt uttrykk. En liten andel minner om artefakter som like gjerne kunne vært lirket ut av en gravrøys i utkanten av Grønlandsisen, eller som pinneved skyllet opp i fjæresteinene etter et forlis.

Designeren er inne i den avsluttende etappen av prosjektet han har gitt navnet «The Daily Spoon». I løpet av året som har gått, har designeren tilvirket en treskje hver eneste dag. Foretaket kom til som følge av Ruuds ønske om å få dreis på dreiebenkferdighetene.

 – Jeg tenkte det ville være en fin måte å lære meg å bruke ulike verktøy på, om jeg gikk inn for å lage noe hver eneste dag, som et slags sideprosjekt. Etter at jeg lagde den første skjeen, foreslo noen at jeg kanskje burde lage en skje hver dag. Jeg syntes det virket som en interessant øvelse, sier designeren.

Skjer ting

Siden bildet av den første skjeen ble postet på hans Instagram-konto i slutten av mars ifjor, har over 7000 følgere tatt del i den daglige skjeproduksjonen, med påfølgende oppmerksomhet fra en rekke nettsteder viet til kunst og design. I løpet av året har Ruuds skjeformer utviklet seg fra innlysende til stadig mer abstrakte, som om designeren søker etter skjulte kvaliteter eller banebrytende former i treverket.

 – Hvis det hadde vært intensjonen min, hadde jeg nok valgt et annet objekt. Skjeen er så innmari gammel, og den fungerer på en veldig enkel og forståelig måte. Skjeer er som stoler, man behøver ikke flere av dem. Men det lages fortsatt stoler som er vonde å sitte på – enten fordi det er meningen fra designerens side, eller som følge av uvitenhet om hvordan en stol skal brukes. Men det viser at man har behov for nye ting hele tiden, mener Ruud, og retter på en posete lue.

Eksotiske emner

Designeren har benyttet seg av et trettitall treslag under prosjektet. Emnene stammer fra Ruuds eget assortiment, opparbeidet gjennom år med dedikert skrotnissevirksomhet og gaver fra omtenksomme slektninger.

 – Jeg hadde en samling bestående av små biter jeg ikke visste hva jeg skulle bruke til, nettopp fordi de var så små. Men de passet til å lage skjeer av. Da jeg var på ferie i Italia, tok jeg med meg oliven- og fikentre hjem i bagasjen. Tanten min er en del i Nicaragua, så hun tok med seg en del typer mahogni, som det er vanskelig å få tak i i Norge. Nylig fant min morfar noen emner på loftet som han ga til meg, blant annet gammel ibenholt og såkalt moseeik – dansk eik som har ligget i myr i mange hundre år og er blitt svart og steinhard, forteller designeren.

Noen av emnene har også nostalgiske kvaliteter for trearbeideren.

 – Jeg har brukt en del emner fra epletrær fra hytta på Nesodden – tre som har båret hengekøyen min gjennom hele barndommen. Jeg har selvsagt et romantisk forhold til disse trærne, og jeg liker tanken på å bruke det materialet på nytt, slik at det får et nytt liv, på et vis, sier Ruud.

Han leter fortsatt gjennom haugen med skjeer. Plukker frem eksemplarer, vender og vurderer dem. Prøver å minnes dagen de ble til. En skje som minner svakt om drivgods løftes frem, ikke stort annet enn en flat bjørkebete med en fordypning i den ene enden.

 – Dette er nok en sånn klassisk helgeskje, tilvirket i klein tilstand utpå søndagsettermiddagen, forteller designeren.

Reparere

Ruud hadde en skjermet forstadsoppvekst på Bekkestua i Bærum («vi syklet rundt, dro i svømmehallen og lagde bomber») med en far som er blikkenslager og ingeniør og den før nevnte morfaren, som jobbet som treskjærer. Faren innviet tidlig sønnen i loddeboltens gleder.

 – Fatter’n vokste opp i byen, og så verdien i ting som kunne vare lenge, og han har alltid fikset og reparert ting, også elektronikk. Han overførte nok noen verdier der. Jeg har hatt lyst til å reparere ting, og derfor har jeg lært meg nye verktøy. Man blir inspirert og nysgjerrig på hvordan ting fungerer, sier Ruud.

Ved siden av virket som trearbeider, har Ruud ofte beskjeftiget seg med mekanikk og elektronikk i sine arbeider. Kunnskap om emnet opparbeidet han seg via lærebøker fra 1970-tallet, kjøpt på loppemarked.

 – Man kan bli smart på Youtube, men det er vanskelig å filtrere mellom gode og dårlige råd. Det er så mye informasjon, at man ofte må finne ut av hva som er mest fornuftig for en selv. Den eneste forskjellen er at man får en ufaglært tilnærming. Det kan være kult innenfor en designbakgrunn, men jeg hadde nok ikke turt å installere et elektrisk anlegg i et bolighus. En tapebit her og en tapebit der, sier Ruud, og ser med ett oppriktig bekymret ut.

 – Jeg vet ofte hva som skjer, men ikke hvorfor det skjer.

Lyse ideer

Fascinasjonen for elektronikk har kommet til syne i en rekke av Ruuds arbeider. «Circuit breaker» (2012) var en serie med eksperimentelle lysbrytere som utforsket nye måter å bryte elektroniske kretser. Lysbryterne benyttet seg blant annet av myntinnkast, vektregulerte nøkkelkroker, magnetiske kuler og blyantstreker for å tenne eller slukke lys. Prosjektet viste også at Ruud har føtter i mange leire.

 – Hvis man så på det prosjektet med interaksjonsdesignerbrillene, var det en måte å bevisstgjøre hvor mye strøm man brukte. Egentlig fremviste det forskjellig bruk av et veldig selvsagt objekt, sier han.

 – Prosjektet er blitt vist både på designarenaen, men også innenfor kunstsfæren, fordi det er en hybrid. Jeg forsøker å ikke definere det for mye, om jeg er designer eller kunstner. Jeg vet ikke helt hva jeg er, det er prosjektet som definerer hvilken rolle jeg har, sier Ruud, som også har designet tegnende treroboter, loopmaskiner og en planetoppdagelsesindikator.

Hos Tom Dixon

I 2013 jobbet Ruud en periode som praktikant hos den britiske designeren Tom Dixon, som før han startet for seg selv var sjefdesigner for blant annet møbelkjeden Habitat. Hos Dixon fikk Ruud stort spillerom til å utfolde seg på verkstedet – hans foretrukne arbeidsmiljø – men å jobbe i et stort firma var ikke alltid like lett.

 – Man måtte prøve å adoptere Dixons former og verdier i sin egen prosess, noe som gjorde at man kunne føle seg som en dukke i et stort spill. Man gjorde ikke alltid som man ville, selv om det var en fantastisk erfaring. Jeg var vel en av de mer selvgående designerne de har hatt der, sier han.

I et firma på 70 ansatte, var bare fire av dem designere – medregnet Tom Dixon selv.

 – Det var spennende å se hvor lite behov det var for designere i et firma som skal tjene penger, sier Ruud om praktikantperioden.

Middagsskje

Selv om «The Daily Spoon» nå er et avsluttet prosjekt, har oppmerksomheten rundt foretaket avstedkommet nye prosjekter for Ruud.

I september skal han levere 60 skjeer til nederlandske Steinbesser, et vegansk middagskonsept som årlig arrangerer tilstelninger i tre europeiske byer – i år avholdes det i Frankfurt, Amsterdam og Berlin. Kunstnere inviteres til å utforme gastronomikonseptets dekketøy.

 – Jeg fikk frie tøyler, men jeg la frem konseptene jeg skulle jobbe med, slik at kokkene visste hva de måtte forholde seg til. Jeg plukket ut skjeene fra det daglige skjeprosjektet, og sorterte dem i ulike kategorier, fra flere håndtak og boller til løse deler. Det er fantastisk å kunne jobbe konseptuelt, uten å nødvendigvis måtte sette det ut i masseproduksjon. Det er ikke snakk om en serie – alle skjeene blir unike, på lik linje med skjeprosjektet, sier trearbeideren.

 – Det er en utfordring – for akkurat nå er jeg litt lei av skjeer, som sagt. Alle dager er ikke like fete, men det må gjøres. Hvis man er så privilegert at man kan spikke skjeer på jobb, skal jeg ikke klage på det.

Se også:
KOKKEN & HAVET: Bocuse d'Or-vinner Ørjan Johannessen griller piggvar til det perfekte.

FLAMSKE KJØKKENREBELLER: Antwerpens unge kokker har satt byen på hodet med nye ideer.

SIGNATURRETTEN: Oppskriften på Pizza da Mimmos beste pizza.

FRILUFTSLIV: Barnas naturverden i Rennebu er trollheimen for småtroll.

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.