Enna Aroma lager parfyme – «The Taste of a Scent»

Telefonen ringer. Kille Enna (44) forklarer at bilen har kollapset på Amager Boulevard, midt i morgenrushet.

– Kom heller hit, sier hun.

– Det er en plen her, så jeg kan vise dere duftene mens jeg venter på at Falck skal komme og hente bilen min.

15 minutter og en taxitur senere står hun der, i en av Københavns mest trafikkerte gater, og vinker. Sammen med sin mann bor hun i Ystad i Skåne, med hage og et gigantisk drivhus. Men gården i det fruktbare, svenske jordbrukslandskapet får man ikke besøke – den er Ennas private sfære.

– Jeg er meget, meget privat.

Gåtefullt

Kille Enna er halvt dansk, halvt tysk og opprinnelig utdannet kokk. I en alder av 21 år ble hun en av Londons yngste kjøkkensjefer, som 25-åring utga hun sin første av i alt ni matrelaterte bøker, og hun har reist verden rundt for å skrive om og fotografere menneskene, stedene og ingre­diensene som interesserer hennes mest. Ifjor grunnla hun Kille Enna Aroma, for å komponere botaniske ekstrakter som kan tilsettes vann for å «smake» duft.

– Jeg dyrker alle råvarer oppe hos meg selv, 80 prosent av det jeg bruker. Jeg er så heldig at jeg kan ta ting opp av jorden som er to minutter gamle. Tenk den smaksintensiteten!

Kille Enna sitter på plenflekken ved den havarerte bilen og forteller om gården i Ystad, hvor hun dyrker frem eksotiske vekster fra hele verden, vekster som aldri tidligere er avlet frem i Sverige. Så åpner hun en eske og løfter opp et par glass, vann og det aller helligste – fire forskjellige dufter.

– Jeg er så betatt av parfymørens verden, ­deres ­repertoar er så crazy, deres verden så mystisk, sier hun.

Lidenskapen for urter og krydder har vært der lenge, men aromabesettelsen er nyere. Etter å ha lest Patrick Süskind-romanen «Parfymen» ble Enna fanget av det flyktige, mystiske universet som er så vanskelig å sette ord på. Det evige dilemmaet: Hvordan fanger man duften man elsker?

– Det ene sekundet kan man dufte noe og være hjemme hos en gammel kjæreste, et annet sekund tenke: «Oi, det er noe jeg nesten ikke holder ut». Det er så dramatisk!

Uten staffasje

Det viste seg å være vanskelig å skille duft fra vokabularet hun kjenner fra det ­kulinariske universet, fra råvarene hun har i ­minnet. Heller enn å gjenskape duften av noe spesifikt – noe parfymører gjerne bruker en mannsalder på – ville Enna lage noe som gir opplevelsen av å faktisk smake en duft.

Enna forklarer at hun ønsket å separere duft og smak, at duftene er laget for å gi to ­separate ­opplevelser. Det meste vi omgir oss med og ­sanser, er blandet, men man separerer sjelden duft og smak til tross for at de henger tett sammen. The Taste of a Scent-serien er Ennas forsøk på å holde det transparent og naturlig, og vann brukes som en overfører for å gjøre noe levende.

– Det er to vidt forskjellige opplevelser. Den ene er intens og ligger i topp, og når vann tilsettes, så opplever du faktisk hva råmaterialene smaker – på godt og vondt. Det er så tett på en naturopplevelse jeg kan komme uten at den er platt, sier hun.

Den drikkbare duftserien ble blant annet nominert til Wallpaper*s Design Award 2016, i kategorien Life enhancer of the year – årets livsforbedrer.

– Vi forlanger så mye smak og bearbeider så mye. Vi får noe som opprinnelig er skjønt, og så vil vi selv lage det om og gjøre det til vårt eget. Det er det som foregår i alle restauranter, det er en ­meget egosentrisk tilnærming til råvarer, sier Enna og fortsetter:

– Tenk på det. Man får de beste, naturlige råvarer. Det beste av det beste. Og så vil man gjøre det til sitt! Man vil sette sitt personlige preg på noe som er så vakkert, skille det fra hva det er og sette det inn i en helt annen kontekst, sier Enna og fnyser.

Råskapen ved å la en råvare skinne helt på egen hånd, uten staffasje, ble en besettelse da Enna bega seg ut på utfordringen, å lage en parfyme som først kan oppleves gjennom nesen og deretter munnen. Råvarene forandrer seg fra år til år, sesongene bestemmer. Derfor skal også duftene blandes på nytt hvert år. De skal få lov til å ha uflatterende sider, det er det avkledde og ­ærlige som er viktigst.

– Det kan ha skavanker, det kan gå bittert. Det er noe som er meget naivt, men det har også plass til å være seg selv. For meg er det en sanseopplevelsene som jeg ikke har tilgang til på markedet.

Drikkbar duft

Råvarene som blir brukt, er ­enten fra hagen i Ystad eller blir fløyet inn fra et av verdens mange hjørner Enna har besøkt – enten det er lakrisrot fra Usbekistan, syriske roser eller rosmarin fra Uganda. Aromaene blir ekstrahert etter hennes egen teknikk.

– Jeg savner bare naturlighet, jeg savner at det tar meg en tur ut hvor tingene kommer fra.

Enna sprayer forsiktig en av flaskenes innhold – en duft basert på damascenerrose og lyngblomster – over i glasset.

– Lukk øyene og trekk det virkelig inn.

Ideelt sett skulle man jo nesten vært naken når man nyter disse opplevelsene. Altså, jeg mener i total ro og velvære, komfortabel og åpen for å ta det hele innover seg

Kille Enna — kokk, forfatter og fotograf

Duften er først intens, deretter subtil, myk, flyktig. Det er et øyeblikk, heller enn en langvarig opplevelse. En feminin aroma, ivaretatt av rosene, dessuten lyng og pollen, som gjør at det oppstår sødme naturlig.

– Har du smakt virkelig godt rosevann? spør Enna.

– Det er sjelden man kan spørre en kokk hva en rose faktisk smaker – for rosen blandes med fløte, den grilles, syltes, tørkes – den er aldri separat, a­ldri alene. Så det er sjelden man kan spørre seg hva en rose smaker. Hva den dufter vet vi jo, men hva den smaker av, kan få artikulere. Bitter? Grønn?

Kontroll

Så kommer det lakrisrot fra Usbeki­stan i glasset. Duften er overveldende, på grensen til ubehagelig, men også sensuell, dyp, varm.

– Ideelt sett skulle man jo nesten vært naken når man nyter disse opplevelsene. Altså, jeg mener i total ro og velvære, komfortabel og åpen for å ta det hele innover seg, forklarer Enna, og mener dette nærmer seg aromaterapi.

På spørsmål om hun har gått i skole for å lære å lage parfyme, eller om hun har fått hjelp fra andre, svarer hun kort at hun ikke har fått hjelp fra noen. Det er en del av selve gleden bak ethvert prosjekt, forklarer hun – å gjøre det på egen hånd. Å skape, utforske og forstå ting gjennom egne sanser.

– Jeg er sinnssykt opptatt av kontroll. Akkurat nå er jeg dypt stimulert, og da klarer jeg ikke helt å stoppe. Det er så mange muligheter innenfor dette universet – ved å styre det som skjer, sammenligne, sammenligne, sammenligne. Justere temperaturer, tidsintervaller, ti grader, 20 grader, justeringer, justeringer, justeringer. Hvor skrur vi opp så tingene kan være seg selv? sier Enna og ­sluker etter pusten.

– Med det her prosjektet føler jeg at jeg kommer hjem akkurat hvor jeg er aller best. Og hvor jeg er lykkeligst.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.