– Hvor ærlige kan vi egentlig tillate oss selv å være i livene våre? Hvor ærlig er du i livet ditt, liksom?

Klokken har så vidt passert ni i Los Angeles. Regissør og manusforfatter Spike Jonze (44) sitter morgenfrisk bak rattet på vei til et «helt vanlig møte» og tenker høyt rundt «Her», det fem ganger Oscar-nominerte fremtidsdramaet hans som, passende nok, har norgespremiere på selve merkedagen for urealistiske forventninger i parforhold, Valentine’s Day.

Tankerekkene fra den nasale stemmen er lange og nølende. Det er en morgen for de store temaene.

Spike Jonze har i løpet av den nordamerikanske lanseringskampanjen snakket seg lei om fremtidsestetikk og kunstig intelligens. Nå vil han gå dypere.

Jonze trekker pusten og lar lydene fra motorveien summe uforstyrret i handsfree-en mens han tenker.

– Siden «Her» er såpass konseptuell, er det fort gjort at konseptet overskygger de større temaene i filmen. «Her» er en film om forhold og kjærlighet. Om frykt, behov for nærhet og alt som gjør det vanskelig å knytte seg til andre personer, fortsetter Jonze, før han raskt vender oppmerksomheten vekk fra seg selv, som for å få bekreftet at ensomheten som opptar ham faktisk er en universell størrelse, ikke bare en personlig besettelse.

Det er en morgen for retoriske spørsmål.

– Hvorfor er det så vanskelig å vise seg selv, på en ektefølt og intim måte, til personen man elsker mest?

Kunstig intelligens
«Her» er historien om Theodore Twombly, spilt av Joaquin Phoenix, som etter lang tids isolasjon i kjølvannet av en bitter skilsmisse forelsker seg i Samantha, spilt av Scarlett Johansson, et hypermoderne og responsivt operativsystem som i utgangspunktet installeres for å organisere en kaotisk innboks.

Samtaler via et sett minimalistiske ørepropper utvikler seg til et fullverdig – om enn uortodokst forhold – et samliv som til tross for den ene partens manglende fysiske nærvær også innebærer et blomstrende seksualliv.

Ideen oppsto da Jonze jobbet med sin forrige fullengder, filmatiseringen av Maurice Sendaks «Where the Wild Things Are». En nyhetsartikkel om kunstig intelligens førte Jonze til et chatrom der han begeistret utvekslet høflighetsfraser med en dataserver.

Det gikk ikke mer enn et par minutter før samtalepartneren avslørte seg som det begrensede programmet den var, men møtet var likevel besnærende nok til at Jonze begynte å forestille seg et kjærlighetsforhold med samme forutsetninger.

Harddisker
«Her» er det første prosjektet Jonze har skrevet på egenhånd, tidligere manus har blitt til i samarbeid med komikeren Charlie Kaufman eller forfatteren Dave Eggers.

Filmen er et tydelig uttrykk for opphavsmannens grunnleggende ambivalens ovenfor moderne teknologi, men det spesielle parforholdet skal først og fremst problematisere en langt mer tidløs tematikk.

Samanthas fysiske fravær brukes av Jonze til å skildre en tilstand som åpenbart plager ham.

– Jeg fokuserer en del på teknologien, men jeg er også veldig opptatt av ideen om at Theo aldri helt kan vite hva Samantha er, og jeg tror det er en sannhet i det for oss alle, sier Jonze.

– I forholdene våre kan vi aldri virkelig subjektivt kjenne den andre. Alle opplever verden gjennom sine egne subjektive synspunkter, og disse er igjen veldig farget av våre egne historier og opplevelser. Vi kan aldri virkelig kjenne andre mennesker eller de vi elsker mest. Vi sliter med disse tingene, sier han.

– Jeg skriver om forhold i «Her», men jeg skriver også om vår egen indre kamp, vår egen bevissthet; hva kjærlighet virkelig er, hvor mye av følelsene våre som bare er kjemiske reaksjoner og hvor mye av oss som eksisterer uavhengig av våre fysiske former, fortsetter han.

Jonze lar den tematiske programbeskrivelsen henge litt i luften før han fortsetter.

– I hvor stor grad er vi bare harddisker som kjører et program?

Spennvidde
Hadde det ikke vært for 44-åringens svært varierte katalog, ville ikke alvoret og den ektefølte, grunnleggende tristessen som luftes i bilen til Spike Jonze denne morgenen fremstått som spesielt merkelig.

Så sent som høsten 2013 gikk han opp den røde løperen som produsent for en helt annen type film, nemlig Jackass-avstikkeren «Bad Grandpa», der Jonze selv opptrer som «Gloria The Slutty Granny», en karakter han flere ganger har vært innom i forbindelse med virket som produsent for serien og dens tilhørende filmer.

Stilbruddet er bare ett av mange eksempler på spennvidden i karrieren til Jonze, en katalog som strekker seg fra sjangerdefinerende skateboardfilmer til musikkvideoer for Fatboy Slim, grensesprengende reklamefilmer og nå senest skildring av moderne tristesse.

Han blir av forfatterkompis Dave Eggers beskrevet om en person i svært god kontakt med sitt indre barn, en påstand som passer Spike Jonze væremåte og persona, en spurveaktig og litt keitete figur i skatesko, posete bukser og ustrøkne skjorter. Skateren Jonze blir ofte beskyldt for å ha problemer med å vokse opp.

Regissøren selv innrømmer at eksperimenteringsviljen og den konseptuelle bredden i stor grad kan tilskrives et relativt gjenstridig Peter Pan-kompleks.

– Jeg skjønner hva Dave snakker om, sier Jonze.

– Men for å være kreativ, så må man nesten ha kontakt med den delen av seg selv. Når du er ung så har du ikke like mange regler og begrensninger som hindrer deg.

(Saken fortsetter under bildet)

Intimitetsproblemet
Jonzes mangel på kunstneriske begrensninger blir tydelige når man som publikummer noe skeptisk stilles ovenfor en film der den ene hovedrollen aldri fysisk dukker opp på skjermen.

Med hendene på rattet understreker Jonze at han aldri tvilte på at visjonen hans ville fungere i praksis, men en slags stolthet i den spake stemmen hans får en likevel til å lure på om overgangen fra manus til troverdig filmunivers gikk bedre enn det han i utgangspunktet turte å se for seg.

Æren for pris- og nominasjonsdrysset som begynte med «Best Screenplay» på Golden Globe-seremonien i begynnelsen av januar deler han med hovedrolleinnehaverne.

– Innspillingen var en utrolig intim opplevelse. Vi hadde et veldig lite crew og veldig få folk i rommet. Vi prøver å speile den type øyeblikk som ingen egentlig er ment å skulle se, sier Jonze.

– Som du og kjæresten din og samtalene dere har når dere er helt sikre på at ingen andre i hele verden hører på dere. Jeg ville fange den type øyeblikk, nesten flaut utleverende, så intime at det nesten blir vanskelig å se på, forteller han.

– Det var det vi prøvde å få til, og hele utfordringen med Scarlett og Joaquin var å skape et miljø som la til rette for den type utlevering. Scarlett hadde en spesielt vanskelig jobb, men det var veldig utfordrende for dem begge to. Jeg stilte veldig høye krav, sier Jonze.

– Du vet, selv for en skuespiller er det vanskelig å vise de delene av seg selv, enten det gjelder smerte eller kjærlighetssorg eller seksualitet eller frykt, fortsetter han.

Et fravær av veistøy avslører at bilen hans er parkert.

Om to uker står han kanskje i Dolby Theatre og tar imot en Oscar-statuett påskrevet «Best Picture», men Jonze virker ikke spesielt spent når nominasjonen tas opp mot slutten av samtalen. Før han legger på, tar han seg tid til en siste betraktning om følelser, medmenneskelig distanse og isolasjon.

Jonze later på ingen måte til å ha snakket seg ferdig om temaet.

– Det er kontraintuitivt å vise disse sidene ved seg selv, sier han langsomt.

– Men det er akkurat det Scarlett og Joaquin gjorde for meg. Og det er jeg veldig takknemlig for.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.