«Moonlight» er en av fjorårets mest kritikerroste amerikanske filmer, nominert til åtte Oscar-priser, blant annet klassen for beste film og beste regissør. Noe som er rart å tenke på for regissør Barry Jenkins (37). For han trodde inntil nylig at han ikke kom til å lage en film igjen. Og i alle fall ikke denne.
Belgisk eksil
Han spillefilmdebuterte i 2008 med lavbudsjettsdramaet «Medicine for Melancholy», som ble løftet frem av innflytelsesrike stemmer som regissør Steven Soderbergh og den Pulitzer-nominerte journalisten Ta-Nehisi Coates. Dette ga Barry Jenkins en ikke ubetydelig prestasjonsangst.
Fakta: «Moonlight»
Amerikansk drama.
Premiere 10. februar.
Regissert av Barry Jenkins.
I rollene: Mahershala Ali, Naomie Harris og Janelle Monáe.
I to år jobbet han med et manus om Stevie Wonder og tidsreiser, som ikke ble noe av. Han forsøkte å adaptere en James Baldwin-roman som han ikke engang hadde rettighetene til.
En sommer dro han i et slags eksil til det han hadde blitt fortalt var «den kjedeligste byen i Europa» – Brussel i Belgia – for å mure seg inne og skrive. Han hadde med et utkast til et teaterstykke han hadde blitt tipset om, skrevet av dramatikeren Tarell McCraney, basert på hans rotløse oppvekst som svart og homofil i det fattige, crack-herjede Miami-nabolaget Liberty City.
Barry Jenkins hadde en anelse om at det ikke kom til å bli filmmanus av denne historien, heller. Til det var den for tett på hans egen historie. Han vokste også opp i Liberty City, med en fraværende far og en narkoman, hiv-rammet mor.
Et magisk triks
– Jeg ville ikke lage en personlig film. Niks. Jeg ville ikke tilbake dit. Jeg hadde lagt helt lokk på det, sier Jenkins på telefon fra Los Angeles.
– Men da jeg leste stykket, slo det meg at jeg kanskje kunne fortelle en annen persons historie – som jeg vet noe om. Det var som et magisk triks, for nesten uten å være klar over det er dette selvfølgelig den mest superpersonlige filmen jeg kunne lagd.
Hovedpersonen i «Moonlight» – som filmen følger gjennom tidssprang fra gutt til tenåring og ung voksen – er med andre ord en miks av deres oppvekster, som overlapper opp til ett punkt: Til forskjell fra Tarell McCraney er ikke Barry Jenkins homofil. Han var heller ikke en bråmoden kunstner, legger han til, i motsetning til McCraney, som skrev filmens forelegg som et skoleprosjekt.
– Faktisk var jeg ikke en kreativ person i det hele tatt. Jeg var en atlet. Jeg løp hekk, som er rart å tenke på, for jeg er bare 1,73 meter høy, sier Barry Jenkins.
– Men i det minste vet jeg noe om å ha oddsene mot meg. (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.