– Når overlevelsesinstinktet slår inn, da slås kulturen ut.

Det er tidlig høst i Stockholm, bydel Södermalm. For noen måneder siden vant Ruben Östlunds spillefilm «Turist» juryens pris i det prestisjetunge sideprogrammet «Un Certain Regard» på filmfestivalen i Cannes. Denne dagen er det blitt annonsert at filmen, som har premiere i Norge 24. oktober, er Sveriges Oscar-kandidat.

Östlund har foreslått å ta intervjuet på en thailandsk restaurant nedi gaten og bestiller like godt mat for begge to, med en påfallende, men ikke ubehagelig selvtillit.

Han begynner å diskutere nøkkelscenen i «Turist»: Et norsk/svensk par i slutten av 30-årene er på skiferie på et luksushotell i Alpene med sine to barn. Kjernefamilien sitter ute og spiser lunsj i idylliske omgivelser. Med ett kommer et spektakulært snøskred dansende nedover fjellsiden. Et fantastisk syn, alle tar bilder og filmer, helt til de innser at skredet ikke vil stanse, men kommer til å dundre over dem. Panikk og kaos oppstår. Plutselig løper far i desperasjon fra familien, for å berge sitt eget liv. Så stopper skredet. Alle overlever. Hva nå?

«Turist» handler om skredets ettervirkninger for paret. Hvordan skal familien leve med mannens knuste selvbilde og posisjon som familiens beskytter?

– Prosentmessig sett er sjansen for at du hadde sprunget, mye større enn at du hadde blitt, sier Östlund.

– Før jeg lagde filmen, leste jeg to undersøkelser. Både i «Titanic» og «Estonia»-ulykken hadde menn i en viss alder bedre sjanse til å overleve enn andre. Særlig menn i 30–40-årene agerte egoistisk. Kvinner og barn døde, mens menn trampet over kropper for å overleve.

Ferske vårruller, koteletter og dumplings settes på bordet.

– Det mest reproduserte bildet i filmhistorien er mannen som helt. «Her finnes det noe», husker jeg at jeg tenkte. Fordi realiteten står i klinsj med kulturelle forventninger. De fleste kapteiner blir ikke igjen på skuta når den forliser. De rømmer.

Samtlige av Östlunds fire spillefilmer har på en eller annen handlet om frykten for å tape ansikt, at det er vanskelig å reagere i det offentlige rommet.

– Men jeg har vel vært opptatt av å skape en forståelse for dette, snarere enn å moralisere, sier han.

– Kan man dømme noen for ikke-overlagte handlinger? I vårt samfunn er det fortsatt en stor forventning til mannen.

RASIST? JA.

Han er blitt kalt Sveriges nye Ingmar Bergman, en ny Roy Andersson. Men Ruben Östlund var aldri en cineast, ikke en av flinkisene som satt og pugget Godard, Truffaut eller svenske forbilder da han begynte på filmskolen i Göteborg som 25-åring. Han hadde brukt flere år av sitt liv på å lage skifilmer, var selv en habil skikjører, som hang hele sesonger i Val d’Isère fra slutten av tenårene.

– Det tok 100 dager å lage en 30 minutter lang skifilm. Man bygget opp en ekstrem kondisjon og energi, som jeg har med meg i dag, sier han.

I filmen «Free Radicals» fra midten av nittitallet følger Östlund ni unge, langhårede ski- og snowboardgærninger mens de styrter nedover fjellsider, flyr over hopp, krasjer i lyktestolper og tryner inn i løssnø, til soundtracket av svenske hardcoreband som Refused. Östlund mener skifilmene hans ga noen perspektiver på på det å være redd, at erfaringen har gjort ham mer fryktløs.

– Filmer man skikjøring, er det de lange uavbrutte tagningene som er de beste. Det har nok påvirket filmspråket mitt senere.

I 1999 kom han inn på Filmhögskolan i Göteborg takket være skifilmene. Senere har hyllede, gjerne kontroversielle, filmer kommet på rekke og rad: Mørke, særdeles ubehagelige, men også humoristiske spillefilmer, som kjennetegnes ved få og lange tagninger: «Gitarmongo» (2004), «De ufrivillige» (2008) og «Play» (2011) er alle dokumentariske i stilen og svært kritikerroste.

Særegent for Östlund er at det er seeren som er betrakteren, «det er egentlig opp til dem å konkludere». Han sier selv han lager situasjonsdrama, ikke karakterdrama. Spesielt tydelig ble dette med «Play», om fem innvandrergutter som raner jevnaldrende, hvite, middelklassegutter for deres mobiltelefoner med utspekulerte maktspill. Filmen, som baserte seg på virkelige barneran i regissørens hjemby Göteborg, vant Svenska Filmkritikerförbundets pris for årets beste svenske film, flere Guldbagger og Nordisk Råds filmpris. Men skapte også stor debatt i Sverige. En idéhistoriker hos broderfolket kalte den sågar «en filmet rasistblogg».

Var filmen rasistisk?

– Flere mente at filmen kunne fyre opp partier som Sverigdemokraterna, noe jeg tror var skivebom. Sverigdemokraterna liker vel de samme filmene som andre svensker! «Änglagård», et cetera, sier Östlund.

– Jeg var interessert i det rasistiske blikket som alle har. Etterpå kom jeg på svaret jeg burde gitt da journalister spurte meg om jeg var rasist: «Ja, jeg er rasist. Men jeg skulle ønske jeg ikke var det».

DEN LILLE PRINSEN

Ruben Östlund har et minne om at moren, som var lærer og kunstner, ofte ropte ham inn til atelieret for å spørre hva han syntes om bildene. Han kan ikke ha vært mer enn syv–åtte år.

– Jeg tror hun lærte meg å ha en egen smak, tørre å si min mening. Når du spør meg om hvorfor jeg lykkes som regissør, tror jeg det handler litt om dette: Egenskapen til å se hva som hva kan funke, forstå hva som er gangbart. En metode jeg har som regissør er å snakke mye om prosjektene med andre, ta imot råd og innspill. Men det er jeg som er kuratoren. Som til syvende og sist bestemmer hva som kommer med, understreker han.

Foreldrene ble skilt da han var fire år. Far så han annenhver helg. På øya Styrsö, utenfor Göteborg, vokste han opp med mor og en åtte år eldre bror.

– Var du den lille prinsen?

– Den svenske kunstneren Ernst Billgren har en historie om det der, Når han nøs, pleide moren å si «å hvor vakkert du nyser».

Östlund ler. Han kan kjenne seg igjen i det der. Han og moren ler mye av Xavier Dolans debutfilm «J’ai tué ma mère» – «Jeg drepte min mor».

– Jeg var veldig nær henne i oppveksten, og det får litt konsekvenser nå.

I 2001 ble Östlund uteksaminert fra filmhøyskolen i Göteborg med filmen «Familj igjen» – en dokumentarfilm der han gjenforente foreldrene sine, som ikke hadde sett hverandre på 23 år. I dag er han selv skilt, og sammen med ekskonen, regissør Andrea Östlund, har han to elleve år gamle tvillingdøtre, og lever et liv med delt samværsrett han trives godt med. Nå vil han altså kjernefamilien til livs, litt spøkefullt «øke skilsmisseraten», med filmen «Turist».

– Hva er det peneste du kan si om kjernefamilien?

– Hm. Det er jo øyeblikk av trygghet som kan være veldig gode, sier han.

– Men det er jo opprørende at man går inn i parrelasjonshelvetet uten å tenke over at man glir rett inn i faste kjønnsroller. Det er så mye lettere å ta alt ansvaret annenhver uke enn å dele på ansvaret hele tiden. Å måle seg opp mot hverandre, krangle om hvem som gjør ditt og datt, hvem som tar ansvaret, var utrolig slitsomt.

Ruben Östund kaster på luggen. Gliser.

– Det er en grunn til at kjøkkenkniven er det vanligste mordvåpenet.

INGEN ENKLE LØSNINGER

«Turist» er Ruben Östlunds mest konvensjonelle film til nå, men signaturen er ikke uteblitt: Regissøren gir ingen løsning på hovedtemaene «svik» og «utroskap».

Nesten samtlige han hadde testet ut til den kvinnelige hovedrollen, og gitt utfordringen «hvordan reagerer du hvis mannen din forteller deg at han har vært utro», reagerte med hyling og sinne. Norske Lisa Loven Kongsli valgte derimot motsatt tilnærmingsmåte: Hun gikk rett inn i tilgivelsesrollen, akkurat det Östlund søkte. Den adferden som ikke er den enkle, ikke det programmessige alternativet, er typisk for filmskaperen. Restultatet blir  ofte det alle gode historiefortellere strekker seg etter: en genuin menneskelighet.

– Lisa var bare så bra i filmen. Jeg er litt stolt over at jeg har snytt henne fra nordmennene, sier Östlund.

Rollen som bipersonen Mads gikk til Kristofer Hivju (36), som gestalter en slags moderne og macho Ole Bramserud-skikkelse, for dem som husker Jon Skolmen i «Sällskapsresan». Her skal han hjelpe pappaen Tomas å gjenvinne sin manndom.

– Kristofer har stor komisk timing. Jeg fikk en liten man crush på ham.

Gjennom hele filmkarrieren har Östlund forsøkt å behandle komikk og tragedie. At «Turist» også er en komedie, føler regissøren er litt underspilt.

– I motsetning til svenske kritikere, har amerikanerne sett komikken i filmen. Der er den nærmest omtalt som «Politiskolen», bare i et skimiljø. De synes det er utrolig at en sånn film kom med i Cannes. Rart – siden familien er så hellig i USA.

Östlund tar seg en sigarett.

– Mannen er ikke vant til å bli behandlet som gruppe. Og det var noe av det jeg ønsket å gjøre med «Turist». Når Tomas springer fra snøskredet og familien, tvinger man alle som ser filmen til å stille seg spørsmålet: Hva ville du gjort? Ville du sprunget?

Senere i høst skal Ruben Östlunds filmer vises i en retrospekt i Los Angeles, Washington D.C., Minneapolis og New York, på prestisjefylte Lincoln Center. Drømmer han om USA?

– Kristofer Hivju fortalte at Sony gjennomfører flest filmer av de de initierer. Og de gjennomfører én av 36! Jeg kjenner mange som har lagt ned masse tid på prosjekter som ikke blir noe av. Jeg har ikke tid til å kaste bort to år av mitt liv.

– Men drømmer du ikke om å lage en engelskspråklig film?

– Jeg drømmer ikke om det. Men kunne tenkt meg å gjøre det. «Turist» ville ha funket bra i amerikansk kontekst. Men altså. det finnes egentlig ikke behov for mer amerikansk kultur. Man får en usunn relasjon til at det skal være et endestopp, det beste du kan oppnå som regissør. Man burde isteden se på kvaliteter i vår egen måte å lage kultur, istedenfor å omfavne deres.

ET VIRKELIG LIV

Ruben Östlund er typen som nevner Michel Houellebecq («menn som ikke kan konkurrere på kjønnsmarkedet, dømmes til ensomhet og onani»), Monica Lewinsky («leste i en artikkel i Vanity Fair at skam er den følelsen som tar mest plass i hjernen») og Friedrich Nietzsche («mennesket trives ikke i kulturen») i løpet av 3,57 minutter på båndopptakeren.

Gratulerer du ham med at «Turist» er Sveriges Oscar-kandidat, trekker han imidlertid på skuldrene. Akkurat nå tenker han på sitt neste filmprosjekt, med handling lagt til et community i Göteborg på 90-tallet. Området skal være en slags idealstat som har mistet troen på den virkelige staten, et sted med egne normer og regler, der de som bor der tar vare på hverandre. Føler man seg ensom kan man stille seg opp i en rute og få noen å snakke med. Men hva skjer når tiggere, folk fra andre verdensdeler, også vil nyte av fruktene?

Ruben Östlunds lyseblå øyne glimter til av fandenivoldskhet.

– Da kommer det store spørsmålet: Skal man hjelpe dem med almisser? Eller hjelpe dem fra grunnen? Jeg ble inspirert til prosjektet av en kvinne i Göteborg som konfronterte en tigger, ba ham reise seg opp, at han ikke var «menneskeverdig», ikke skulle bøye seg lavere enn henne. Denne damen møtte selvsagt mye kritikk, hehe.

– Hvordan reagerer du på suksess?

– Det er hyggelig, men går fort over. Viktigere for meg enn å vinne priser, er kontakten med en eldre generasjons filmskapere, som Kalle Bomann og Roy Andersson. De lagde «En kärlekshistoria», som var en superhit. Etter det gikk Roy inn i en slags depresjon. Han skulle bli bartender, sånt noe. Syv år senere lagde de «Giliap», som ble slaktet. De har erfaring med den ultimate suksessen og det ultimate nederlaget. Har man sånne rundt seg, får man også et perspektiv på livet.

– Som hva da?

– Meningen med det hele må være arbeidet med å lage filmene. Finne en tilfredsstillelse i prosessen. Det som skjer når filmene kommer ut – det bør ikke bli så viktig.

– Hva gjør deg lykkelig?

– Kontakt med barna mine. Når de legger seg inntil meg i sengen, etter å ha hatt mareritt om natten.

Han tenker seg om.

– Å lage film er å tilføre livet flere problemer, gjøre det mer til en kamp, men det blir jo også et mer intenst liv. Og det er jo det man søker etter.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.