Natalie Portman spiller Jacqueline Kennedy i filmen «Jackie»

– Som barneskuespiller gjør du som du får beskjed om. Jeg følte meg nok lydigere da.

En sandalkledd Natalie Portman (35) sitter i et selskapslokale i den kanadiske festivalbyen Toronto og reflekterer over de forskjellige trinnene på karrierestigen sin.

– Ikke dermed sagt at jeg er obsternasig nå. Det er ikke blitt sånn at jeg sier nei hvis en regissør ber meg om et eller annet.

Portman ler.

– Men det føles som et samarbeid mer enn å følge instruksene, fortsetter hun, brått alvorlig igjen.

– Jeg vil tilføre noe. Jeg vil bringe noe til torgs. Jeg vil bidra med en idé om hva jeg ønsker å oppnå med scenen. Hvis regissøren misliker den – vel, da vil jeg konsentrere meg om å tilfredsstille vedkommende. Men jeg forlanger av meg selv at jeg stiller forberedt til jobben.

Psykologisk innsikt

Natalie Hershlag, som hun egentlig heter, vokste formelig opp på kinoduken. Som tolvåring allierte hun seg med Jean Reno i Luc Bessons leiemorderthriller «Léon» (1994). Som 13-åring spilte hun Al Pacinos småforstyrrede stedatter i Michael Manns L.A.-noir-klassiker «Heat» (1995). Da hun vant Oscar for Darren Aronofskys ballett-blockbuster «Black Swan» (2010), takket hun foreldrene sine for at de tillot henne å tjene egne penger før hun strengt tatt var gammel nok.

Ifølge biografene var det modellkontrakt hun fikk tilbud om da hun ble «oppdaget» i en pizzarestaurant på Long Island utenfor New York. Portman ville det annerledes, og benyttet anledningen til å skaffe seg agent. Siden har hun gjort Hollywood-klisjeene til skamme ved å hanke inn Harvard-grad i psykologi, attpåtil mens hun kastet glans over «Star Wars»-avleggeren «Klonene angriper» som dronning Amidala.

– Jeg vil heller være smart enn filmstjerne, uttalte hun så famøst da hun ble innrullert ved prestisjeuniversitetet i 1999.

Portman er tydelig på at studiene styrket begge fronter, og ville ikke vært dem foruten da hun ga seg i kast med sitt kanskje mest ambisiøse prosjekt noensinne – «Jackie», en veritabel styrkeprøve viet førstedamen med stor F: Jacqueline Bouvier Kennedy (1929–1994).

– Det viktigste du lærer i psykologien, er å observere og å kontemplere over hvorfor mennesker gjør som de gjør, hvilket er temmelig nøyaktig det samme som i skuespill, konstaterer Portman.

Det viktigste du lærer i psykologien, er å observere og å kontemplere over hvorfor mennesker gjør som de gjør, hvilket er temmelig nøyaktig det samme som i skuespill

Natalie Portman

– Den gir deg muligheten til å vurdere ting fra mange ulike vinkler og mange forskjellige påvirkningskilder. Det er sjelden ett trekk som definerer oss.

Sorgtung skjebne

Klokken på taket av Texas School Book Depository viste 12.30 da Kennedy-kortesjen gjorde sin skjebnesvangre venstresving ved Dallas’ Dealey Plaza 22. november 1963. En halvtime senere ble USAs 35. president erklært død – og den vestlige verden aldri den samme.

Chileneren Pablo Larraíns kommende biografiske film dreier rundt etterspillet, da John Fitzgerald Kennedys enke gjennomgikk sin offentlige, nærmest ikoniske sorgprosess. Bortsett fra tilbakeblikk på selve attentatet – og konflikten med byråkrati og sikkerhetstjeneste om begravelsesseremonien – er den ytre handlingen minimal.

– Pablos tilnærming var å plukke skikkelsen fra hverandre, forklarer Portman, som sjonglerer emosjonelle grå- og blåtoner på lerretet i 100 minutter.

– Tanken var at hun er som et glass som knuser, at skårene representerer ulike deler av selvet, og at vi skulle undersøke hvordan «lyset» reflekteres i dem. Vi analyserte drøssevis av aspekter, noe som virket veldig befriende. Ingen er jo én ting, og livet foregår ikke i en «kurve». Det føltes mer som faktisk å leve, enda jeg heldigvis aldri har opplevd det samme som henne.

– Hva representerer Jackie for deg?

– Før jeg laget filmen og fikk utforsket figuren, hadde jeg omtrent samme oppfatning som folk flest. Den var nær forbundet med motesansen og hårfrisyren hennes, med at hun var et symbol på verdighet og eleganse. Sjansen til å komme tettere på, endret selvsagt det. Jeg fikk et mye dypere innblikk i hennes kompleksitet.

– Hva overrasket deg mest?

– Jeg ble forbløffet over at hun tok så bevisste grep for å skape en mytologi. Hun forsto at den befant seg langt unna realitetene, men at den var noe hun ønsket seg og ønsket å kontrollere. Og så forsto hun ikke minst hvordan hun skulle kontrollere den. Det vitner om en innsikt og et «forfatterskap» som er svært moderne og mektig. Så kan vi selvfølgelig diskutere hvor attraktive slike evner er.

Bygget luftslott

Selv om fru Kennedy fikk skarve to somrer i Det hvite hus, rakk hun å sette stempelet sitt på det. Det var blant annet hennes fortjeneste at presidentboligen ble restaurert på periodeautentisk vis, og at den fikk offisiell museumsstatus. Fremdeles bærer deler av hagekomplekset ved 1600 Pennsylvania Avenue navnet hennes.

Skjønt, viktigere er fantasipalasset hun reiste i asken etter sin mann. Arbeidet startet presis en uke etter drapet, idet Life Magazine-reporteren Theodore H. White fikk audiens i parets landsted i Massachusetts. I artikkelen sammenlignes JFK-perioden med kong Arthurs eventyrlige Camelot, og den hevdet at de to turtelduene pleide å lytte til tittelmelodien fra musikalversjonen før de krøp til køys.

Enden på visen var at John F. Kennedy huskes bedre for sitt triumferende smil enn for både Cuba-krisen og eskapadene som reduserer Clinton og Trump til korgutter.

– Hun var en råsterk førstedame, kommenterer Portman, og illustrerer humørfylt med anekdoten der en statsbesøkende og ydmyk JFK introduserte seg som «fyren som holdt Jackie Kennedy med selskap under overfarten til Paris».

– Hun var ingen feminist – tvert imot tok hun avstand fra bevegelsen og identifiserte seg hovedsakelig som hustru. Likevel var hun uhyre modig. Det var uvanlig å pådra seg så mye oppmerksomhet og ansvar i rollen som hun gjorde, sier Portman.

– I tillegg til restaureringsprosjektet sørget hun for at historisk arvegods fra presidentinstitusjonen ble bedre ivaretatt, samt for at regjeringen i større grad begynte å interessere seg for kunst.

Pidestall

Det meste blekner dog mot Jackie Kennedy som ideolog og spinndoktor, et talent som også ga henne et fortrinn da hun flørtet med Manhattans forlagsindustri på 1970-tallet.

– Lenge før Twitter, Instagram og Snapchat gjorde det gjengs å jukse med ettermælet, skjønte hun at historie er noe ganske annet enn sannhet. Det er ikke det som reelt hender, som fester seg. Det er den «gode» historien, altså den som fortelles best.

Portman lener seg fremover i stolen.

– Jackie genererte ikke bare den beste fortellingen. Hun var en ener til å stanse bøker om John hvis hun hadde en høne å plukke med dem, sier Portman, som mener det er førstedamens fortjeneste at Kennedy-paret har vært plassert på en pidestall i over 50 år.

– Tror du filmen vil bidra til å rive dem ned?

– Hvis persepsjonen av dem skal endres, forutsetter det at publikum engasjerer seg. Men, det er klart, bare det å vite at mytene ble skapt av individene de omhandler – det i seg selv snur forståelsen av dem på hodet.

Bare det å vite at mytene ble skapt av individene de omhandler – det i seg selv snur forståelsen av dem på hodet

Natalie Portman om Kennedy-paret

– Hvordan var det å ha med danske Caspar Phillipson som JFK?

– Caspar er fantastisk!

Hun holder seg til brystet.

– Innledningsvis sa Pablo: «Vi kan ikke vise John. Da kommer vi til å fremstå som et parodisk tv-show.» Det var før Caspar kom på banen. For det første er han slående lik fysisk. For det andre lærte han seg replikkene med dønn korrekt tonefall. Vi mistet munn og mæle. Han var helt perfekt.

Utfordrer gubbeveldet

Personlig foretar Portman seg fint lite sosialmedialt. I stedet frister hun en særs tabloiduvennlig tilværelse sammen med den franske «Black Swan»-koreografen Benjamin Millepied, far til sønnen hun fødte i 2011. Nylig flyttet familien «hjem» til Los Angeles i påvente av å få nummer to, selv om hun gjemmer graviditeten durkdrevent under silketoppen.

Med Drømmefabrikken rett rundt hjørnet satser hun imidlertid sprekt faglig. Hun legger ikke skjul på at hun kjenner seg forpliktet til å ta opp kampen med det dokumenterte bransjegubbeveldet.

– Fordi sjåvinismen rår, spesielt hva gjelder kvinners sjanser til å lage film – og fordi jeg har fått min mulighet – må jeg gripe den, understreker hun.

– Jeg føler ikke jeg har råd til å si: «Vet du hva – jeg tror ikke jeg vil regissere mer. Det var rimelig vanskelig.» Jeg har tross alt havnet i en posisjon hvor vi er ytterst få kvinner. Da er det opp til oss å trykke på knappene så ofte at det blir vanlig, slik det er blitt i andre yrker. Det er ingen som snakker om «kvinnelige leger» lenger. Med riktig utvikling er det snart ingen grunn til å skjelve i buksene.

Det var i fjor, etter å ha varmet opp med et av kapitlene i kortfilmantologien «New York, I Love You» (2008), Portman debuterte som fullblods regissør. Det svekket ikke skarpingimaget at hun problematiserte sin egen jødiske bakgrunn i Amos Oz-tilpasningen «A Tale of Love and Darkness», for sikkerhets skyld på hebraisk. Mer skal det angivelig bli av den sorten, uten at hun vil røpe for mye om sitt neste oppdrag bak kamera.

Derimot er det på det rene at hun straks dukker opp foran i Alex Garlands sci-fi-drama «Annihilation», mot en kollega som «Nobel»- og «Kongens nei»-tilhengere vil verdsette: svenske Tuva Novotny.

– Jeg digger Tuva. Hun bor i Danmark, og fortalte meg at myndighetene i landet har som målsetning at halvparten av filmstøtten skal tilfalle kvinnelige instruktører. Det synes jeg er utrolig kult. Sånn vil det aldri bli i USA, ettersom vi ikke har statsfinansiert film. Men det ville jo vært ålreit om korporasjonene fulgte eksempelet.

Fallhøyde

Meningsmålinger indikerer at 70 prosent av amerikanere tror at andre enn drukkenbolten Lee Harvey Oswald til syvende og sist sto bak Kennedy-angrepet. I likhet med Larraín nekter Portman å åpne det ormebolet.

– Jeg føler at den filmen kom allerede med «JFK». Vi forholder oss ikke til spørsmålet, engang. For å være ærlig, vet jeg ikke mer om konspirasjonsteoriene enn det Oliver Stone ga oss.

Desto mer på sin plass synes hun de grafiske bildene av skuddskadene er. Da John F. Kennedys lik ble fraktet til Washington om bord i Air Force One, insisterte Jackie på å beholde den blodige kåpen sin på.

– Pablo ønsket å skildre hvordan det oppleves å befinne seg så nær noen som blir myrdet, hvor voldelig og plutselig og ekstremt det fortoner seg, rapporterer Portman.

– Jeg husker da jeg så henne klatre bakover på bilen i den opprinnelige amatørfilmen. «Vil hun komme seg unna?» tenkte jeg. «Forsøker hun å flykte?» Etter hvert som jeg leste meg opp på affæren, skjønte jeg at hun prøvde å samle sammen biter av ektemannens hjerne. Det er så grusomt at å utelate det ville være å gjøre øyeblikkets psykologi en bjørnetjeneste.

– Nølte du noen gang med å påta deg oppgaven?

– Ja, jeg var usikker på om publikum ville tro på og sympatisere med meg som skikkelsen. Når du tolker noen så berømt, blir fallhøyden større. Det bekymret meg, for jeg har aldri gjort noe lignende eller ansett meg som en særlig begavet imitator. Jeg visste ærlig talt ikke om jeg ville lykkes. Heldigvis oppsto den nødvendige tilliten mellom Pablo og meg.

Når du tolker noen så berømt, blir fallhøyden større. Det bekymret meg, for jeg har aldri gjort noe lignende eller ansett meg som en særlig begavet imitator

Natalie Portman

Ifølge Portman har filmen har vært planlagt i åtte år, og opprinnelig skulle den regisseres av Darren Aronofsky og med andre skuespillere.

– Hvor tilfeldig er lanseringstidspunktet, gitt at en ny president skal innsettes?

– Den havnet hos oss idet budsjettrammene deres klappet sammen. Med andre ord er timingen høyst vilkårlig, sier Portman.

– Jeg betrakter dette først og fremst som et portrett av et menneske. Utover at det berører presidentembetet, ser jeg ikke mange paralleller. Det er iallfall å håpe. Måtte alle leve videre i beste velgående – bank i bordet.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.