– Jeg fulgte bare etter folk, eller satt på biblioteket og gjorde research. Det var strengt tatt ganske traurig. Og sjefen snøt meg for lønnen, så jeg sluttet.
Californieren Samuel «Sam» Rockwell er kommet langt siden han livnærte seg som aspirerende privatdetektiv. Dette var på 1980-tallet, mens han gikk på dramaskole i New York.
– Jeg har dessverre ingen røverhistorier. Jeg skulle ønske jeg kunne si det var mer spennende.
Fakta: Sam Rockwell
Amerikansk skuespiller født 5. november 1968 i Daly City, California.
Filmdebuterte med Victor Salvas « Clownhouse » i 1989.
Medlem av stjernetunge LAByrinth Theater Company siden 1992.
Slo gjennom på kinolerretet med John Duigans «Lawn Dogs» i 1997.
Vant Sølvbjørnen i Berlin for George Clooneys «Confessions of a Dangerous Mind» (2002).
Har siden gjort seg bemerket i blant annet «Moon» (2009), «Conviction» (2010), «Seven Psychopaths» (2012) og «The Way, Way Back» (2013).
Aktuell med «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri» (norgespremiere 19. januar), som han er nominert til Oscar for beste mannlige birolle for.
– Så du vil ikke anbefale det?
– Nei, jeg nådde aldri nivået til Sam Spade, for å si det sånn.
Rockwell flirer i skjegget han ikke har.
– Jeg fikk aldri egen pistol, engang. Det var vel heller sånn at jeg var den egentlige etterforskerens assistent.
Tvilsom type
Uansett hvilke erfaringer han trekker på eller ei fra underverdenen, sikkert er det at Rockwell har utforsket den på kinolerretet. Han var forstyrret fengselsfugl i «The Green Mile», dobbeltbedragende ransmann i «Heist», lovløs revolvermann i «The Assassination of Jesse James» og Justin Hammer i «Iron Man 2». Selv om han tolket minneverdige godgutter i både «Lawn Dogs» og «Moon», er det først og fremst skurkene og skumlingene han huskes for – eventuelt grensetilfeller som programlederbajasen Chuck Barris i «Confessions of a Dangerous Mind».
I moden alder har han fungert som maskulin muse for den irsk-britiske kultregissøren Martin McDonagh. Først gjorde de «A Behanding in Spokane» sammen i teateret, siden «Seven Psychopaths» på film. Nå gjenforener de krefter i «Three Billboards Outside Ebbing, Missouri», holdt som en av vinterens Oscar-kandidater i bransjenære publikasjoner som Variety og Vanity Fair. Publikumspris under Toronto-festivalen og manuspris i Venezia pleier å være brukbare indikasjoner.
– Jeg liker antihelter, forteller en dresskledd Rockwell i Londons Soho.
– Jeg har spilt noen tvilsomme typer etter hvert. Jeg er helt klart tiltrukket av mørkere materiale. Jeg tror det er derfor Martin og jeg har funnet tonen.
– Hva skyldes tiltrekningen?
– Er det ikke simpelthen mer interessant? Jo, jeg foretrekker rikt, mørkt materiale. Jeg vokste opp med å se filmer av det kaliberet, som «The Great Santini», «Badlands» og «Taxi Driver». Det samme gjorde Martin.
Kompleks karakterbue
Tonalt er svartkomedien «Three Billboards» kompleks kost. Frances McDormand spiller småbykvinnen som mister datteren i et uoppklart rovmord, og som gir uttrykk for sin misnøye med lokale politimyndigheter ved bokstavelig talt å henge dem ut per gigantiske reklameplakater. Woody Harrelson er sheriffen som står på, tross alt, men som har mer enn nok med sin egen kreftdiagnose. Begge er, i likhet med Rockwell, Oscar-nominert for sine roller i filmen. Den er også nominert i kategoriene beste film, beste originalmanus, este klipping og beste originalmusikk.
Rockwell spiller konstabel Dixon, en nakkesvidd rasehater av verste sort. Imidlertid skjer det noe med overbevisningene hans etter en skjellsettende hendelse, hvorpå han seiler opp som en slags moralens vokter.
– Jeg rådførte meg med en hvit-makt-utgave som ikke er så opptatt av hvit makt lenger. Han sa noe fornuftig, forklarer Rockwell om tilnærmingen sin.
– Han sa at det handler ikke om at du hater mennesker av annen farge. Det handler om at du hater deg selv. For min del koker det ned til å finne biten av meg som gjør nettopp det. Jeg tror de fleste har smakt på følelsen av skrantende selvtillit eller utenforskap – det er noe alle kan relatere til. Altså er det den følelsen jeg prøver å forsterke. Jeg relaterer hverken til nazisme eller Ku Klux Klan som sådan. Jeg baserer meg på den hverdagslige selvforakten.
Det handler ikke om at du hater mennesker av annen farge. Det handler om at du hater deg selv
Sam Rockwell – skuespiller
– Du har tidligere røpet at du «stjeler fra de beste» og har rene databasen av rolleprestasjoner i bakhodet. Hvilke alluderer du til denne gangen?
– Det er nok noe De Niro inne i bildet. Ja, du må alltid få med litt «Bobby D». Skjønt, denne figuren er fra Sørstatene, med dertil hørende karaktertrekk. Der er det mye å gripe fatt i. Dessuten var jeg akkurat med i et Sam Shepard-stykke – «Fool for Love» – som garantert virker inn. Da blir det artig.
– McDormand og Harrelson skal kanskje ha sin del av æren?
– Definitivt – dyktige skuespillere får deg opp på tå. Jeg har vært så heldig å få bryne meg mot mange – Chris Walken, Gene Hackman, Hilary Swank, John Malkovich – og Frances og Woody er intet unntak. Ta scenen hvor han spytter blod på henne – den er utrolig. For å holde tritt måtte jeg hente frem A-lagsspillet mitt.
Bush neste
Slanke, middels høyreiste Rockwell trives med stramt opptaksskjema. Med snaut 100 titler lukter det en viss yrkesnarkomani av IMDB-merittlisten hans. Å få barn med kollegakjæresten Leslie Bibb er uaktuelt, ifølge intervjuer han har gitt. Angivelig synes han det rekker å lufte parets hund på hjemmebane.
– Det er fint å jobbe. Det er viktig, hevder han.
– Hvis du virkelig gir jernet, kan dette være en edel profesjon for oss som strekker oss etter en Robert Duvall, Meryl Streep eller Isabelle Huppert. Når du ser hva Huppert fikk til i «Pianolærerinnen», ser henne åpne seg på den måten, er det uhyre modig. Da blir det noe nobelt over det, forutsatt at det gjøres kyndig.
Snart følger Rockwell opp som nok en diskutabel søring: selveste George W. Bush. Adam McKays realistisk politiske «Backseat» skilter ellers med Christian Bale som Dick Cheney og Steve Carell som Don Rumsfeld.
– Filmen sparker jaggu fra seg. Kall det gjerne en krysning mellom Woody Allen og Martin Scorsese – «Mighty Afrodite» møter «Mafiabrødre». Jeg måtte rett og slett være med. Å takle en så ikonisk størrelse føles like inspirerende som utfordrende. Det blir omtrent som å portrettere Elvis.
– Hvilken bit av deg selv måtte du ty til her?
– Vel, George er en usedvanlig positiv fyr. Med andre ord måte jeg mobilisere positiviteten min og den der Texas-energien. Det er i grunnen alt du kan gjøre. Du terper på aksenten, får på deg litt sminke, og så har du det så gøy som du kan. Jeg studerte ham grundig online, uten at jeg hadde lyst til å karikere ham. Jeg prøvde å finne en essens.
For å understreke poenget bryter Rockwell ut i galopperende cowboydialekt på hotellrommet i Soho.
– Du veit, du må komme deg på «internetten»! Jepp, du må komme deg på «Google-en» og sjekke ut en masse flotte saker!
– Sammenlignet med situasjonen i dag, hvordan vil du si at presidentperioden til Bush junior fremstår?
– Den fremstår helt fantastisk. Ja, for øyeblikket ser «Dubya» riktig bra ut.
Burritosbud
I det minste utviklet Rockwell researchferdighetene sine i tiden som privatetterforsker in spe. Utover det har han lite å tilføye.
– Som sagt, det var temmelig kjedelig. Jeg skulle ønske jeg hadde en anekdote å bidra med. Derimot leverte jeg burritos til to damer en gang …
Han lyser rakkeraktig opp på stolsetet. Du skulle nesten tro han skal til å grave frem et suspekt erotisk scenario – men nei.
– «Kom inn!» sa de. «O.J. flykter!» Jeg kom på det da jeg så Simpson-dokumentaren forleden. «Det blir tolv dollar,» sa jeg. «Han er på motorveien i den hvite Broncoen!» svarte de. «Kom inn og ta en titt!» Jeg synes det er morsomt å tenke på: Mens O.J. var på rømmen, syklet jeg rundt som burritosbud.
Rockwell flirer igjen. Han er kommet langt siden det også.
* (Vilkår)