En augustdag ifjor sommer. I en bygårdsleilighet i Trondheim har Yngvild Sve Flikke (40) akkurat instruert det som er ment å være en av de mest følelsesladde scenene i hennes regidebut, «Kvinner i for store herreskjorter». Idet hun returnerer til monitoren og regissørstolen sin, i et bøttekott innenfor kjøkkenet, snur hun seg mot lydmannen, Jørgen Meyer, en elektronikamusiker med mohawk-sveis.

 – Var det trist? spør hun.

 – Det var trist, ja. Jeg fikk en tåre i øyekroken, sier han fort.

Yngvild Sve Flikke synker ned i stolen, tilsynelatende lettet. Så snur hun seg igjen.

 – Nei, det var ikke ... trist? Det var rørende. Det var rørende?

 – Ja, jeg ble ikke trist, svarer Jørgen Meyer, med en imponerende situasjonsfornemmelse til hans første spillefilm å være.

 – Jeg ble egentlig bare litt rørt.

Tenke stort

«Kvinner i for store herreskjorter», som har kinopremiere i dag, er en adapsjon av Gunnhild Øyehaugs kollektivroman «Vente, blinke» fra 2008. En relativt fri adapsjon, tittelen er endret, det samme er deler av persongalleriet, og handlingen er flyttet fra Bergen til Trondheim – det er faktisk den første profesjonelle spillefilmen som i sin helhet er satt til og spilt inn i byen.

Noe som også gjør den etterlengtet, for noen kanskje enda mer, er at den er regissert av Yngvild Sve Flikke, som gjennom to tiår har vært en av de mest originale journalistene i norsk tv og radio.

Hun startet karrieren i «U:Filter», en av de mer eksperimentelle sesongene av NRKs gamle ungdomsprogramflate. Med håndholdt kamera, sosialantropologistudier i bunn og franske Air som soundtrack – dette var slutten av 1990-tallet – lagde hun kortfilmer om hverdagsfilosofiske problemstillinger som «Tid», «Tilstedeværelse», «By versus land» og «Er livet tilfeldig?»

 – Veldig mye meningen med livet-spørsmål. Vi tillot oss å tenke stort. Vi sa ting som jeg aldri ville tort å si nå, fordi jeg har lært at det høres litt … naivt ut.

Hun tenker seg om.

 – Men jeg kan si litt naive ting fortsatt, jeg, altså.

Hun var også innom klassiske P3-programmer som «Mamarazzi» og «XL», før hun ble videoreporter i musikkprogrammet «Lydverket». Der lagde hun noen av de mest minneverdige temasendingene, som hjemme hos-portrettet av NRKs musikknestor Harald Are Lund, og «Fem menn om fem låter», DumDum Boys-dokumentaren som i 2005 vant Gullruten.

Det var i den dokumentaren bandets låtskriver Kjartan Kristiansen beskrev seg selv som heroinist, for første gang fortalte at sangen «Hvit Metallic» handler om å ta speed, og dessuten – ikke like tabloid, kanskje, men mer uventet – at tekstlinjen «jeg lever i en drøm, en vill en, som spiser solnedganger som drops» rett og slett beskriver himmelen over Kristiansten festning i Trondheim en sjeldent fin sommerkveld.

Utpreget kulturell

Yngvild Sve Flikke vokste opp der, like ved festningen, i bydelen Rosenborg, i en familie hun beskriver som «utpreget kulturell». Når sesongprogrammet til Trondheim Symfoniorkester kom i posten, hev foreldrene seg over katalogen og krysset av hvilke konserter de skulle gå på.

Lillebroren Bård er blitt en av Trondheims viktigste utelivsentreprenører: Han startet utestedet Blæst, som ga en generasjon av Motorpsycho-og Johnny Love-komplettister et annet hjem, og driver i dag Pstereo, byens største musikkfestival. Moren, Laila Sve, er kunstner og formingslærer, faren Gunnar var i mange år sjefredaktør for Adresseavisen.

 – Jeg har journalistmentalitet, gjennom faren min, og er kunstdrevet, gjennom moren min. Sånn har det vært veldig mye med meg hele veien. Det er ikke så vanskelig å gå imellom der, egentlig.

Hennes venn og sambygding Yngve Sæther, produsent i filmselskapet Motlys, «synes alltid Yngvild har hatt en tydelig stemme i alt hun har gjort». Han hadde lenge foreslått at hun burde ta den stemmen til spillefilmformatet, ikke minst fordi hun ikke er «en som vil lage film bare for å lage film; hun har noe på hjertet.»

 – Men så er det noe med å finne den historien man vil fortelle, sier Yngvild Sve Flikke.

 – Man må jo ha troen på den historien.

Meta, meta, meta

Gunnhild Øyehaug hadde aldri tenkt på «Vente, blinke» som spesielt filmbar. Romanen hennes er, påpeker hun, til tider en ironisk lek med filmmediet, hun endevender cinematiske klisjeer som den allvitende voiceoveren, menneskeskjebner som sømløst sammenfiltres, og tendensen, formulert av en av bokens hovedpersoner, til at «kvar gong kvinner skal framstillast som skjøre eller sårbare, i film eller i litteratur, har dei på seg for store herreskjorter, med nakne ben under».

Å lage film oppå dette igjen? Øyehaug så det ikke helt for seg. «Selv om jeg elsker metaproblematikk», som hun sier, «innser jeg at meta på meta på meta blir for mye».

Men da hun for seks år siden ble kontaktet av jevnaldrende Flikke, som hun hverken kjente eller hadde hørt om, «fikk jeg sympati for visjonen hennes», sier hun, «i tillegg er jeg veldig høflig».

De har endt opp med å skrive manuset, som også skal utgis i bokform, i fellesskap. Yngvild Sve Flikke kaller samarbeidet «litt sånn forelskelse». Øyehaug er også blitt castet som filmens fortellerstemme, og virker ikke nevneverdig støtt av at handlingen er flyttet fra Bergen til Trondheim. Da hun mot slutten av den relativt omstendelige adapsjonsprosessen ble spurt på bloggen til Flamme Forlag om hvordan det gikk, svarte hun: «Filmen blir betre enn alle bøker til saman.»

Tidsklemmen

Men en formiddag i januar i år er ikke Yngvild Sve Flikke like optimistisk. Hun sitter i sokkelesten i en kinosal i Bærum, med en skål pistasjnøtter. Hun har leid seg inn hos Filmparken på Jar sammen med lyddesigneren Gisle Tveito, for å forsøke å få filmen ferdig på rekordtid – den er blitt tatt ut til filmfestivalen i Göteborg, to måneder før den ordinære premieren. I lunsjen har hun og Tveito snakket om at det hadde vært deilig å ha en jobb uten tidspress, bare plukke bær, for eksempel.

Hun får en telefon fra filmens komponist, som hun har kommunisert med gjennom dagen, via eposter og tekstmeldinger, og konsekvent bare kaller «komponisten». Han kommer ikke til å sende mer musikk, mumler hun, for han må visst hente i barnehagen. (Komponisten er musikkprodusenten Kåre Chr. Vestrheim, far til hennes to barn.)

Yngvild Sve Flikke går over til hvordan hun skal presentere filmen i Göteborg.

– En «vindskjev komedie»? spør hun seg selv.

– Ja, kanskje det. Eller er det en dramakomedie? Hva vil du si, Gisle? Genre?

Gisle Tveito nøler litt nede ved miksebordet, eller så bare hører han ikke.

– En renspikket komedie, det er det ikke, sier hun.

– Det er vel en komedie som er mest morsom for den som kjenner seg igjen i den.

FAMLE, PRØVE. Til tider er «Kvinner i for store herreskjorter» som en bysymfoni fra Trondheims universitetsmiljø – soloppgangen sett fra taket på Studentersamfundet, urinering i Nidelven på vei hjem fra byen, sykkelheisen «Trampe» i otta.

Men først og fremst er det en film om tre kvinner i tre ulike stadier: Henriette Steenstrup spiller en høygravid performancekunstner, som utvikler et vennskap med en trelastarbeider og poet med skrivesperre på 40. året (Anne Krigsvoll), som krysser veier med en litteraturstudent (Inga Ibsdotter Lilleaas), som har et nyttårsforsett om å «handle mer og tenke mindre» og følgelig innleder et forhold til en betraktelig eldre forfatter.

Men mer enn et portrett av tre kvinner, har Yngvild Sve Flikke hele veien tenkt, er det et portrett av «det famlende, prøvende mennesket».

 – Ting blir jo sjelden slik man ønsker at de skal bli, men så famler man seg frem, og drømmene våre oppfylles på andre måter enn de vi har forestilt oss. Kanskje til det bedre. Hvem vet, sa hun ifjor sommer.

 – Og kanskje er det litt på samme måte med det jeg holder på med nå.

Se også:
HELLSTRØMS KLASSIKERE:  Côte de boeuf topper indrefilet, mener Eyvind Hellstrøm

SKIGUIDEN: Få nordamerikanske skisteder kan måle seg med Jackson Hole

SIGNATURRETTEN: Slik lager du Lofotstuas mølje

KOM I FORM: Topp formen før konkurranse med Johan Kaggestad

DRINKDYRKING. Torggata Botaniske bruker Nasa-metoder for skaffe ingredienser til drinkene

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.