Guillermo del Toros «The Shape of Water» er favorittfilmen fremfor noen under Oscar-utdelingen i Hollywood 4. mars

– Den eneste måten du kan snakke om kjærlighet på, er å synge. Det vet jeg fordi jeg er meksikaner – og fordi jeg mang en gang har fremført serenader under balkongen.

Guillermo del Toro (53) ser ikke akkurat ut som noen casanova der han sitter, stappet inn i dressen sin på Soho Hotel. Med professorbriller og ugress-skjegg ligner han mer en velfødd onkel av nerdelaget i «The Big Bang Theory», eventuelt en mindre surmaget fetter av Tegneseriefyren i «The Simpsons».

Skjønt, romantikk har han greie på – i slik en grad at «The Shape of Water», hans sjangeroverskridende tiende spillefilm, er nominert til 13 Oscar-priser. Vi møter en forsømt 1960-tallsvaskedame som faller for en uhyrlig elveskapning som holdes på tank i forskningslaboratoriet hun svinger langkosten ved. Bortsett fra et formidabelt, drømmeaktig vokalnummer på tampen, er hun stum.

– Resten av tiden, når vi sprer rundt oss med «jeg elsker deg», «elskede», «elskling» – det betyr ingenting, spinner del Toro videre.

– Når du synger, derimot …

Han gliser bredt og gestikulerer tungt.

– Det var derfor den scenen måtte med.

Ut av labyrinten

Inntil nylig var eks-spesialeffektmakeren del Toro mest berømt for «Pans labyrint». Etter å ha etablert seg i Hollywood med superantihelt-seriene «Hellboy» og «Blade», sikret han tre Oscar-priser med den ambisiøse fantasifortellingen i 2007.

Ellers har han generert cirka like mange overskrifter med prosjektene det aldri ble noe av: Tolkiens «Hobbiten», Shelleys «Frankenstein», H.P. Lovecrafts «At the Mountains of Madness».

«The Shape of Water» lot vente på seg, den også. Angivelig pønsket del Toro på den allerede mens han laget de mindre vellykkede blockbuster-forsøkene «Pacific Rim» (2013) og «Crimson Peak» (2015). Én ting var plottet – en annen selve uhyret.

– Problemet, da vi unnfanget dette vesenet, var at det skulle bli en «leading man», en gud og et dyr. Altså brukte vi tre år på det alene, humrer Guadalajaras røslige sønn.

Det måtte nesten bli såpass, gitt del Toros forestillingsverden. Enhver som har lest grøsserromanene hans – eller registrert strømmefenomenet «Trollhunters» – vet at han liker å tøye (u)virkelighetsbegrepene.

– Det som definerer meg, er de mest helsprø premissene som er mulig å selge inn, realisert på edruelig vis, egenattesterer han snart.

Det som definerer meg, er de mest helsprø premissene som er mulig å selge inn, realisert på edruelig vis

GUILLERMO DEL TORO – filmskaper

– Jeg er ikke en type som eksperimenterer med form. Jeg er akademisk og klassisk i uttrykket. Jeg designer som en maler og lar kameraet bevege seg «musikalsk». Men premisset – det må være fullstendig sinnssvakt. Forhåpentlig utjevner det ene det andre.

Møtte veggen. Galskapen i «The Shape of Water» skyter fart idet Elisa (Sally Hawkins) skjønner at noe fremmed holdes fanget på kontoret. Ikke bare nærer hun etter hvert varme følelser for den kaldblodige sjarmøren: Sammen med sin svarte kollega (Octavia Spencer) og skaphomofile kunstnernabo (Richard Jenkins) bestemmer hun seg for å prøve å befri ham.

– Filmen handler om nå. Grunnen til at jeg satte den i 1962, var at det er det amerikanerne egentlig higer etter med utsagnet «Let’s make America great again», erklærer del Toro, og ramser opp etterkrigsingredienser som hårspray, kjøkkenmaskiner, romkappløp og Kennedy.

– Det var en «ideell» periode – ideell såfremt du var hvit maskulin hetero og WASP. For minoritetene var det like ille og diskriminerende som det alltid har vært. Aberet med å lage den om «nå-nå», er at det blir en sånn «brennaktuell film». Et eventyr trenger et «det var en gang», så det ble et «det var en gang» fra 1962.

Som «skurken» finner vi labsjefen (Michael Shannon) hvis hensikt det er å drepe amfibiemannen for å studere ham innvortes.

– Jeg fokuserte på et kupp utført av «usynlige» individer – usynlige for drittsekken i ledelsen. En svart, en stum og en homse slår seg sammen for å redde et kreatur som for kunstneren representerer noe guddommelig, og for Elisa en essens hun trodde hun hadde mistet. For antagonisten er han simpelthen en skitten tingest fra Sør-Amerika.

– Apropos det siste og «drittsekk i ledelsen»: Hvordan er det å jobbe som meksikaner i USA for øyeblikket?

– Vel, det var mye vanskeligere før. Første gang jeg kom til Statene, fikk jeg kun servert manuskripter om tyrefektere og narkosmuglere. Nå kan du feie inn som latinamerikaner og lage nærmest hva du vil. Maktstrukturene er blitt revet ned av brasilianske, meksikanske og argentinske instruktører.

– Til gjengjeld truer Trump med den muren. Hva tenker du om det?

– Alle tankene mine finnes i filmen. Hvis jeg må presisere noe ytterligere, har jeg ikke lyktes. Det jeg kan tilføye, er at hverdagsrasismen er den farligste. Slemmingen i storyen betrakter seg selv som et «redelig menneske», ikke sant, og så ser du hva han er i stand til. Ideologi tillater oss å betrakte andre som en gjenstand.

Del Toro løfter bamselabbene sine igjen.

– Eksempelvis, hvis jeg krasjer i bilen min, vil motparten sannsynligvis hoppe ut og rope «feite faen» etter meg. Verre er det hvis vedkommende hører aksenten min og lander på: «Dra hjem til Mexico!» Da oppstår det en ideologisk barriere mellom det som i utgangspunktet er «to personer i en ulykke». Det var nettopp av den grunn jeg ville gjøre kjærligheten ordløs.

Fri flyt

Ordløs, ja – kjønnsløs, nei. Flere av de tilstedeværende under pressevisningen i London reagerte med høylytt forbauselse da Elisa går til sengs (strengt tatt badekars) med den uortodokse kjæresten sin.

Del Toro hevder det var påkrevd å fullbyrde forholdet fysisk.

– Den mest typiske «Beauty and the Beast»-varianten er den striglede, steriliserte der beistet forvandler seg om til en prins for at de skal kunne leve sammen. Jeg var ikke interessert i den, brummer han.

– Jeg ville lage en film hvor hovedpersonen koker egg, pusser skoene sine og masturberer før hun går på arbeid. For sikkerhets skyld spiser hennes utkårede en katt istedenfor å forvandle seg om til noe kongelig. Budskapet er at det imperfekte er flott – og at inkludering ikke er noen «sosial konstruksjon». Tvert imot er det nøkkelen til vår overlevelse.

Den politiske korrekthetens tidsalder til tross, del Toro frykter ikke tyn for sexen i filmen, som har fått 15-årsgrense i Norge.

– Hør, hvis det skjer, så skjer det. Den eneste formen for sensur som ikke kan eksistere, er selvsensur. Du kan ikke unnskylde sangen du ønsker å synge – i så fall får folk skru av radioen. Inntil filmen blir obligatorisk pensum i skolen, forblir den et valg som attpåtil blir utstyrt med R-rating. Og hvis vi voksne ikke skal kunne diskutere sex, er det noe gærent.

– Selv med et «dyr»?

– Det dreier seg ikke om dyret – det dreier seg om at kjærligheten ikke har noen tekstur. Kjærligheten er som vann – den trenger seg frem overalt. Du kan forelske deg i noen som er 15 eller 30 somrer eldre enn deg – eller noen med samme forplantningsorganer. Kjærligheten kjenner ingen grenser. Det er kimen – at den valser ned enhver hindring. Om du er av en annen overbevisning, er det din sak. Innenfor den narrative logikken min er det det jeg prøver å få til. Det er bidraget mitt.

Kjærligheten er som vann – den trenger seg frem overalt

GUILLERMO DEL TORO – filmskaper

To akter

Den internasjonale kritikerkonsensusen er utvilsomt på filmens side. Under festivalhøsten og -vinteren gjorde den rent bord, ikke minst i Venezia, hvor den ble belønnet med Gulløven. Del Toro setter pris på medgangen – et stykke på vei.

– Jeg er en outsider av natur. Da spiller det ingen rolle hvordan jeg blir oppfattet, koketterer han.

– Dessuten bor fiasko og suksess vegg i vegg. Du ringer på i mørket, og noen ganger er det suksess som hilser velkommen: «Hallo, tjukken!» Andre ganger er det motsatt. Jeg har forresten en anekdote om det …

Her vanker det en lengre utgreiing om hvordan det lå an med «Pan» før den ble allemannseie. Ifølge del Toro var den det reneste makkverk idet han var ferdig i klipperommet. Produsenten Alfonso Cuarón insisterte imidlertid på en titt, selv om stemningen talte for å skrinlegge hele greien. Dermed gikk han aller nådigst med på å rigge til en privat dvd-gjennomgang for sin gode venn i New York.

Seansen varte og rakk. Til slutt ble del Toro utålmodig.

– Jeg river opp døren, og finner Alfonso med tårer i øynene. «Er den så jævlig?» spør jeg. «Den er fantastisk!» utbryter han. Du vet med andre ord aldri hvordan responsen blir.

– Så du er avhengig av input fra andre for å vite om noe er bra?

– Nei, men det er to akter inne i bildet. Den kunstneriske akten gir blaffen. Den kommunikasjonsmessige bryr seg desto mer – og det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom dem. Når noen kommer til meg med en utgave av «Crimson Peak» og ber om en autograf, signerer jeg villig vekk ettersom jeg elsker den filmen. Enda den gjorde det dårlig kommersielt, begeistrer det meg at noen andre er glad i den. Det er nemlig de samme prinsippene som er i sving, enten du treffer eller bommer. Du kan ikke pyse ut og plutselig skulle fire på dem.

Vær sær

For en som synes det er umulig å verbalisere kjærlighet, gjør del Toro det temmelig ofte. Han er ikke helt konsekvent, han heller – hvilket illustrerer poenget hans om imperfeksjon. Uansett var han heldig og dyktig nok under den balkongen til at han har vært gift med sin Lorenza siden 1986.

– Den eneste kjærlighetshistorien som finnes, er den som ikke forlanger en fordømt transformasjon. For å sitere en gammel lærer og mentor: «Elsk dem som de er, eller la dem være», oppsummerer del Toro – som bedyrer at han ikke vil tape fotfestet om det skulle bli gullgubber i fleng i Kodak-teateret 4. mars.

– Jeg er ikke typen som ivrer etter å gå stivpyntet på fest. Jeg foretrekker å være den sære djevelen jeg er. For øvrig har jeg lyst til å opplyse andre sære djevler der ute om at det er dønn i orden. Jeg husker da jeg så Terry Gilliams «Brazil», og hadde kinosalen for meg selv. Etterpå krysset jeg parkeringsplassen gråtende.

Den meksikanske regissørkjempen hviler labbene i fanget.

– «Denne filmen har han laget kun for meg», konkluderte jeg. Den funksjonen har jeg lyst til å fylle for en eller annen som snubler over min.

* (Vilkår)