– Hallo, dette er John Malkovich. Jeg er på en fotballkamp i New Orleans, underlig nok, sier John Malkovich i telefonen.
– Hva er underlig med det?
– Vel, jeg går ikke så mye på fotballkamper. Men min kone og jeg er innom byen og fikk tilbud om billetter av noen venner i siste liten. Det var et uhell, innser jeg nå. Det er så høy lyd her. Men det er ok. Det er superhøy lyd. Men … akk.
Fakta: John Gavin Malkovich
Født i 1953. Oppvokst i Christopher i staten Illinois i USA.
Bosatt i Boston i USA og Provence i Frankrike.
Vant Oscar for beste birolle i debutfilmen «Places in the Heart» (1984) og «I skuddlinjen» (1993).
Fotoutstillingen «Malkovich, Malkovich, Malkovich: Homage to Photographic Masters» åpner 15. februar i Lumina Gallery i kulturhuset Røverstaden i Oslo.
John Malkovich (64) har en veldig karakteristisk stemme, monoton på grensen til søvnig, «som noen som har slitt med tunge narkotiske stoffer i år etter år etter år», foreslo han selv en gang. Men idet han avslutter sin lett hamletske monolog om hvorfor han befinner seg på NFL-kampen mellom New Orleans Saints og New York Jets, høres han enda mer matt ut enn vanlig:
– Jeg er, som du vet, villig til å forsøke stort sett hva som helst.
Tv- og pyramidespill
John Malkovich har et bredt repertoar, begynner Wikipedia. Han har vært med i over 100 filmer. To av dem er han blitt tildelt Oscar-priser for; én vil trolig aldri bli sett.
Han har spilt den tragiske kjempen Lennie i John Steinbeck-filmatiseringen «Om mus og menn», han har spilt elskeren til Michelle Pfeiffer og han har spilt, i sin mest definerende rolle, seg selv. Pluss en hel del psykopater – en pedofil straffange i «Con Air», president-attentatmann i «I skuddlinjen», stormannsgal blekksprut i «Madagaskarpingvinene», for å nevne noe.
Han har også vært med i et tv-spill, en Eminem-video og et historisk drama fra den russiske utbryterrepublikken Transnistria. Han har hatt hovedrollen i en østerriksk opera om en seriemorder, gitt ut en singel med Yoko Ono, drevet en bar i Paris med Simply Red-vokalist Mick Hucknall, lansert en «teknobohemsk» herremotekolleksjon og tapt omkring 20 millioner kroner på pyramidespillet til den livstidsdømte hedgefondeieren Bernard Madoff.
Så John Malkovich overdriver ikke: Han er villig til å forsøke det meste.
Noe av det underligste han har vært med på, er fotoutstillingen «Malkovich, Malkovich, Malkovich: Homage to Photographic Masters», som neste uke åpner i Røverstaden, det nye kulturhuset i Vika i Oslo. Utstillingen består av 41 bilder, tatt over fire år, som gjenskaper ikoniske motiver fra kunst- og magasinfotohistorien, med Malkovich som stand-in: Som Che Guevara fotografert av Alberto Korda, som Diane Arbus' «Identiske tvillinger», som Andy Warhols mest kjente selvportrett.
Og med Einstein-parykk, Hemingway-høyhalser, Churchills tversover. Og helt uten klær: Som Marilyn Monroe i hennes siste fotoseanse, som Simone de Beauvoir med rumpa bar, som John Lennon i fosterstilling rundt en asiatisk kvinne.
I det hele tatt: Malkovich, Malkovich, Malkovich.
Skrekkparykk. John Malkovich som popkunstneren Andy Warhol, inspirert av hans «Self Portrait (Fright Wig)» fra 1986.
«Identical Twins, Roselle, New Jersey» (1967), av Diane Arbus, her gjenskapt av John Malkovich (2014).
Muse og Marilyn
Bildene er tatt av den amerikanske reklamefotografen Sandro Miller (59), som møtte John Malkovich på 1990-tallet, gjennom det skuespillerdrevne teateret Steppenwolf i Chicago. Han var deres husfotograf, Malkovich tilhørte ensemblet som startet det utpreget fysiske teateret, og ble siden en fast samarbeidspartner og muse.
– Men dette handler om mer enn John. Han er del av det, men han er ikke prosjektet, sier Sandro Miller på telefon fra Chicago.
Prosjektet startet med at Miller for noen år siden fikk kreft. Fem uker ut i cellegiftbehandlingen bestemte han seg for at hvis han overvant kreften, skulle han finne en måte å hylle fotohistorien, ære bildene som hadde inspirert ham. Men å skulle kanalisere Marilyn Monroe, for eksempel – «være Marilyn like mye som Marilyn noen gang var» – ville kreve «big fucking balls», innså han. I samme sekund kom han på at han kjente noen som hadde det.
– John forstår hva som skal til for å transformere seg til disse karakterene. Han er som en kameleon. Han morfer, opplever Sandro Miller.
John forstår hva som skal til for å transformere seg til disse karakterene … Han er ikke lenger John Malkovich.
Sandro Miller, fotograf
– Han er ikke lenger John Malkovich.
Malkovich-revyen
I hans trolig mest kjente film, det absurdistiske dramaet «Being John Malkovich» (1999), debuten til regissør Spike Jonze og manusforfatter Charlie Kaufman, finnes det en liten dør, bak et kabinettskap i en halv etasje av en kontorbygning i New York, som fører til at man bebor hjernen til John Malkovich i 15 minutter (før man blir kastet ut av den og fortumlet ender opp i en grøft i New Jersey).
Dette er ikke fullstendig ulikt hvordan det føles å forberede et intervju med ham.
Med ett passerer mange versjoner av John Malkovich revy: Hans uforglemmelig djevelformede parykk og gjennombruddsrolle som fransk hoff-kåtskalk i kostymedramaet «Farlige forbindelser» (1988), for eksempel, som ledet til en settromanse med Michelle Pfeiffer. (Romansen var kort: Året etter giftet han seg med den franske filmarbeideren Nicolette Peyran, som han har to voksne barn med.)
Så vandrer tankene til hans mest uimotståelige birolle, i Coen-brødrenes «Burn After Reading» (2008), hvor han spiller en alkoholisert CIA-agent som slutter i jobben og erklærer for sin kone at han akter å skrive sine memoarer, og sier det på en så utstudert pretensiøs måte – «memm-wa-ar» – at kona ler ham hjerterått i ansiktet og det nesten er rart noen har skrevet memoarer siden.
Så kommer jeg på at John Malkovich ble nevnt i noen nyhetssaker før jul. Plutselig blir det klart at dette intervjuet ikke bare kan handle om «Madagaskarpingvinene».
Svart-hvitt. Kunstfotografen Robert Mapplethorpes profilbilde av vennene Ken Moody og Robert Sherman fra 1984, oppdatert med John Malkovich i 2017.
«John Ford, Director, Bel Air, California» (1972), av Richard Avedon, her gjenskapt av John Malkovich (2017).
Store kunstnere
John Malkovich' seneste film heter «I Love You, Daddy». Den ble trukket tilbake uken før den amerikanske kinopremieren i november i fjor, da New York Times publiserte en rekke anklager mot filmens regissør og hovedperson, komikeren Louis C.K., om upassende seksuell oppførsel, som han deretter mer eller mindre bekreftet og beklaget.
Noe som gjør det hele om mulig verre, er at «I Love You, Daddy» er en film om upassende seksuell oppførsel. John Malkovich spiller en fetert, aldrende filmregissør, som ryktes å ha en lang historie med overgrep av mindreårige. I en tidlig scene – manuset er, som filmen, lekket på nett – diskuteres dette av karakteren til Louis C.K. og hans 17-årige datter (spilt av Chloë Grace Moretz), som senere innleder et forhold til regissøren.
«Er ikke han en barnemishandler?» spør hun.
«Du burde ikke si sånne ting om en person du ikke kjenner, som du bare har hørt rykter om», svarer Louis C.K.
«Han er en stor kunstner … Og hans privatliv, det er ingen andres business.»
Mange ville antagelig opplevd det som ubehagelig å bli viklet, hvor enn uforvarende, inn i alt dette. Men du kan i alle fall ikke ane på stemmen til John Malkovich at han gjør det.
– Du vet, det er veldig vanskelig å verifisere den seksuelle historien til alle man har jobbet med, og hvorvidt de historiene kan skade eller fornærme eller uroe noen. Jeg vet ikke hvordan man gjør det, begynner han.
Det er veldig vanskelig å verifisere den seksuelle historien til alle man har jobbet med … Jeg vet ikke hvordan man gjør det.
John Malkovich, skuespiller
– Jeg likte filmen. Jeg synes den er god. Men jeg er ikke overrasket over at den ble skrinlagt og antagelig ikke vil bli vist.
– Skulle du ønske at flere fikk anledning til å se den?
– Vel, ja. Kanskje de vil få det en dag. (Louis C.K. har siden kjøpt tilbake rettighetene til filmen fra produsentselskapet, red. anm.) Men du vet, det er verdenen vi befinner oss i, det er sånn det er, og ikke noe jeg kan gjøre noe med. Jeg bekymrer meg ikke for ting som er utenfor min kontroll.
Einstein og jeg. John Malkovich gjenskaper bildet til nyhetsbyråfotografen Arthur Sasse av Albert Einstein, knipset under vitenskapsmannens 72-årsfeiring ved Princeton-universitetet i 1951.
Ikke gå glipp av noe!
Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.
Meld deg på herLivslærdom
John Malkovich har aldri gjort det, legger han til: Bekymret seg for det som er utenfor hans kontroll. Fotoprosjektet med Sandro Miller «handler bare om hva han tenker ville vært interessant å se meg gjøre», sier han, «jeg er stort sett åpen for alt».
Sånn har han det også med pyramidespillet til Bernard Madoff: «For meg, helt ærlig, var det en god livslærdom», sa han en gang. Og sånn har han det med filmer, forklarer han fra tribunen på Mercedes-Benz Superdome i New Orleans.
– Jeg var aldri den typen skuespiller som tenker: «Dette må bli den måten jeg vil ha det.» Jeg tenker ikke på filmer på den måten. Filmer er en regissørs visjon. Som skuespiller er du en figur i en annen persons drøm. Det er alt.
Som skuespiller er du en figur i en annen persons drøm. Det er alt.
John Malkovich
Å arbeide foran kamera, oppsummerer han, er «å se noe gjennom noen andres øyne eller linse eller sensibilitet eller synspunkt».
– Ikke mitt. Mitt synspunkt vet jeg allerede, sier John Malkovich.
– Så hva ville være poenget med det?
Kilder: «Rebels on the Backlot» av Sharon Waxman, Vulture.com, Vanity Fair, «Late Night with Conan O'Brien».
* (Vilkår)