Fotograf Signe Fuglesteg Luksengard har portrettert hjembygden Leveld i Hallingdal.

– Når jeg treffer folk, sier jeg alltid «hei, jeg heter Signe og jeg kommer fra Leveld». Jeg sier oftere det enn at jeg er fotograf. Jeg har grublet litt på hvorfor hjemme er så viktig for meg, forteller fotograf Signe Fuglesteg Luksengard (28).

I disse dager gir hun ut fotoboken «Leveld» på eget forlag, navngitt etter bygda i Hallingdal hvor hun vokste opp.

– Leveld har en litt spesiell bebyggelse – husene ligger på rad og rekke bortover lien, og de ligger veldig tett. Det har historisk sett vært et veldig pågangsmot og samhold i bygda. De bygget opp et bra teaterlag, de ga lenge ut sin egen bygdeavis, og i de senere årene har de også bygd opp et kunstnertun, som tar imot kunstnere fra hele verden. Bygdedyret viser seg ikke ofte i Leveld, innbyggerne er flinke til å heie hverandre frem, forteller Luksengard.

Flue på veggen

For fire år siden var hun nyutdannet fra Norsk Fotofagskole i Trondheim. Da frilansoppdragene lot vente på seg, satte hun nesen hjemover, med en grunntanke om å portrettere bygdas innbyggere.

– Jeg fotograferte og skrev journalistiske tekster om hver enkelt innbygger, og selv om det bare bor drøyt 300 mennesker i Leveld, satt jeg igjen med 4000–5000 bilder. Det ble veldig sprikende. Hvorfor jeg tok disse bildene og hvorfor dette var et viktig prosjekt for meg, ble sentrale spørsmål i arbeidet med dette prosjektet, forteller Luksengard.

I stedet gravde hun i seg selv. Hva var det som var så viktig med hjemme? Hva gjør hjemme til hjemme? Hun fotograferte fjellbygda i store og små anledninger – var flue på veggen under nyttårsfeiringer, 17. mai, begravelser, lamming, lefsebaking, yoga på snaufjellet og eldretrimmen i svømmebassenget.

– Jeg kan synes det er artig med fotobøker som har et skråblikk på bygdelivet, men jeg mener også at mange bygder har mer å by på enn som så. Jeg håper at jeg har fått til å vise det nære, og håper folk kjenner seg igjen, enten de kommer fra Leveld eller ikke, sier Luksengard.

Odel

Boken undersøker også personlige omstendigheter – den begynner med en dialog hun hadde med bestemoren, hvor det kommer frem at Luksengard er odelsjente, men at hun er usikker på om hun skal flytte hjem og ta over gården – bestemoren sier hun må «tenkje godt og så må du gjera det du føler, likar og har mest lyst til».

– I alle prosjekter, enten de er journalistiske eller fotografiske, dras man mot en tematikk som bunner i noe i en selv. Faren min arvet gården da han var 18 år. Jeg tror han egentlig var på vei ut, men så fikk han en gård i fanget. Da kjenner man nok på et ansvar. Fem generasjoner har vokst opp på denne gården, men jeg tilhører nok den første generasjonen som har et reelt valg om de vil ta over eller ikke.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.