Enhver reise har et utgangspunkt. Jotunheimstien – denne forunderlig ukjente gåruten ingen fullfører uten å ha fått merker av den – har sitt startsted, bokstavelig talt, i mørket under en trafikkmaskin på Vaterland, Grønland i Oslo. Over GPS-punktet dundrer det i tungtrafikk, eksos og ettermiddagsrush. En tiggerkone hufses vekk – husj! – av en litt medtatt type i en skjorte med påskriften «KGB», en annen pakker sammen pappeskene sine, ferdig med dagens dont. Og her nytter det naturligvis ikke å stå og kope i lett fritidsbekledning, caps og ryggsekk. Fjellturistens standardutrustning og fysiognomi er bemerkelsesverdig lik den rusavhengiges. Rundt sirkler det vaktsomme blikk, prøvende smil, lette nikk, hviskende «hva trenger du?»
Nesten umerkelig har en trio unge menn dannet en alvorstynget sirkel rundt en, forstått at det ikke blir salg, hvisker:
Vaterworld. Lyssky aktiviteter og jovialitet ved GPS-rutens startpunkt – under trafikkmaskinen på Vaterland.
Skilt ved fødselen. Skiltene har fremstått som et mysterium noen år i marka.
– Hei! Hva vil dere egentlig? Hvorfor flyr han kompisen din rundt her og tar bilder?
– Vi skal gå til Jotunheimen.
Øynene lyser opp. Det truende kroppsspråket er vekk. Han ene heter visst Ahmed, de snakker flytende norsk:
– Jotunheimen? Kødder du? Det er jo nesten helt opp til Trondheim!
Fakta: Jotunheimstien
Tursti fra Oslo sentrum til Jotunheimen
Lengde: 322,4 km
Beregnet tidsbruk: 17 dager
Overnatting: 16 turisthytter, 2 gapahuker
Åpnet i juni 2006
Går gjennom 12 kommuner og tre fylker
Etablert av turistforeningene DNT Oslo og Omegn, Hadeland Turlag, Gjøvik og Toten Turlag og Lillehammer og Omland Turistforening i samarbeid med Miljøverndepartementet
Se kart over Jotunheimstien nederst i saken.
En kvinne later vannet i noe buskas nede ved elven. På pubbene har voksenalkoholikerne for lengst tatt ansamling. En fyr med krykker og bar overkropp har spurt køen på Kiwi om trygden er kommet. De har sitt å stri med. Livet er en jammerdal.
Meningsløsheten, det privilegerte i å gå en sti til Jotunheimen bare for gåingens skyld, springer en med ett i øynene. Eller som en munter gatedealer ved navn Hamza helt betimelig spør.
– Hvorfor skal dere gå den?
Si det? Kan man være oppblåst nok til å sitere klatrer George Mallorys berømte ord da han ble spurt om hvorfor bestige Mount Everest? Om en gåtur langs noe furuskog i Eidsvollstraktene? Til en fyr som bare vil bli kvitt litt GHB og noen reseptbelagte legemidler?
– Eh, fordi den er der.
Det har noe besnærende over seg å bare begynne å gå. I det fjerne lokket Jotunheimens forrevne fjellandskap. Mellom oss lå 12 kommuner, tre fylker, 15 hytter, to gapahuker og cirka 322 kilometer rusling
Naturlig vekst
Klimakrise. Svak norsk krone. CO2-utslipp. Flymat. Oljekrise. Kutt i reisebudsjetter. Generell takt og tone. Grunnene til å droppe clubbingferien i São Paulo, eller tindebestigningen i Gilgit-Balistan, er muligens mange og gode sommeren 2016. Det sømmer seg å sette på bremsen. Tendensen gjenfinnes på de fleste livsstilsområder: Gjør ting enkelt, nedpå, fritt for staffasje, gå for det basale. Restaurantene dropper duken, moteeliten ikler seg allværsjakker. Allerede i 2008 ytret den toneangivende trendanalytikeren og vriompeisen Li Edelkoort at verdens og fremtidens egentlige luksusgode og knappe ressurs, er nærhet til naturen. Det er bare å komme seg ut. Den Norske Turistforening opplever da også alarmerende vekst, har gått fra voksensjekking og våte sokker til pale ale og pudderkjøring. Her skjer det ting. Det gjelder jo dessuten å holde klimaavtrykket – eller hva det nå heter – nede.
Utenfor allfarvei. Av og til kommer man inn på en kjerrevei, for så bli sendt rett ut i myr og kratt, for senere å se at man kunne valgt kjerreveien hele tiden. Jotunheimstien er tilsynelatende ikke lagt uten humor og pinelyst.
Hva er således det mest snusfornuftige og miljøvennlige man kan gjøre? På smarttelefonens app hadde det manifestert seg en underlig rute, «Jotunheimstien», formelig rett utenfor kontordøren. Aldri hørt om før. Hvorfor ikke bare snøre sin sekk? Ta bena fatt? En reise hadde aldri vært nærmere. Det har noe besnærende over seg å bare begynne å gå. I det fjerne lokket Jotunheimens forrevne fjellandskap. Mellom oss lå 12 kommuner, tre fylker, 15 hytter, to gapahuker og cirka 322 kilometer rusling.
Ruten har ikke alltid vært der. Jotunheimstien åpnet – betegnende nok – en regntung tirsdag i Vaterlandsparken for akkurat ti år siden. I øsende regnvær møtte daværende statsminister Jens Stoltenberg opp med miljøvernminister Helen Bjørnøy på slep. På plass var også 70 år gamle Jørgen Kvåle fra Hadeland Turlag. Han hadde allerede gått noen etapper:
– Jeg og kjerringa gikk sammen, sa han til NTB.
– Strekningen anbefales også i regnvær.
Siden har det vært mer eller mindre stille om den saken.
Eller forresten: Det finnes en og annen turrapport på en blogg. To menn forberedte seg lenge, satte av tre uker, pakket tungt, dokumenterte alt de spiste første turdag. Det regnet også denne dagen. De startet på Bjerke i stedet for Oslo sentrum.
De ga opp samme ettermiddag.
Mandagsklubben
– Det er måndag. Forstås måste ni ha öl! sier barkeeperen på utestedet Stargate ved rutens utgangspunkt, og ser sørgmodig ut.
Svart løype. Ingen «hvite formiddager» på Stargate i Oslo.
Argumentasjonen har hun nok lært av stedets klientell, som nå skyter fornærmelser til hverandre over bordene. Turen må starte med en forfriskning. Klokken er knapt tre på ettermiddagen, men allerede er hun øyensynlig en av få i lokalet som ikke skriker.
Ensom ved et bord sitter en av norsk landslagsfotballs største legender med et vinglass. Midtbanespilleren med ekstrem løpskapasitet og innsatsvilje på syttitalet, har muligens satt seg for godt.
– Du tar faen ikke bilde av meg.
Han har gitt navnet til en egen finte, figurert i kjendispressen, tatt flere seriegull. Nå snerrer han:
– Jeg vil ikke bekjentgjøre for all verden at jeg nå sitter her.
Nabobordet er mer vennlig innstilt.
– Meg kan du ta bilde av! raller en eldre gubbe.
– Jeg er bare en alminnelig lasaron.
Utenfra skinner solen gjennom glassets fingermerker, det er på tide å gå. Oppover Akerselva manifesterer det seg – alt det man kjenner så godt: Hijabkledde småbarnsmødre, ærgjerrige kontoransatte med adgangskort og takeout-kaffe, konsertstedet Blå, et hus man har bodd og oppdratt barn i en gang, en dagligvarekjede. Det er hverdag som åpenbarer seg foran en, men det er alt gitt et nytt lys. Man har knapt gått en kilometer, men man har allerede fått den reisendes blikk: Avstand, patina, ny mening.
Nilsen med pilsen. – Nei! Den veien! Alvin Nilsen har tatt seg et par lokale øl på sitt Torshov, viser velvillig korrekt retning mot Jotunheimen til den bortkomne turgjenger.
Vi er heller ikke kommet lenger enn Torshov før det holder på å bære galt av sted.
– Nei, nei, det er den veien! sier Alvin Nilsen, vandrende over den moderne Jerusalem bro på Bjølsen.
Han har tatt seg noen lokalpils i nabolaget, er på vei hjem.
– Dette er en estetisk bro. Denne S-formen. Den fotograferes over en lav sko, sier han.
Nilsen er opprinnelig fra Tromsø, men har bodd på Torshov i over 40 år. Han skratter:
– Jotunheimen? Nei, nu jævlar! Dere får ha god tur!
Oppover Nydalen er det det nybygde, merkantile Oslo som kommer til syne: Treningskjeder, revisjonsfirmaer, næringsbygg, badekulper i betong, praktiske leiligheter, elbiler som stryker lydløst gjennom rundkjøringer. Å bo her må være som å alltid være i banken. Ved Maridalsvannet ser noen fotballmødre på sine håpefulle, før stien for alvor når inn i skauen.
T-banen. Så lenge du ser en «T», er du trygg.
Lenger inne i Maridalen er det mye folk, men ingen har tid til å gå lenger. Det er fettskrelte ressurspersoner av begge kjønn, vinnerskaller som stormer mot en, løpende eller på sykkel. De ser ikke særlig glade ut, ørene er koblet til hvite propper, som i hypnose eller under instruks. Hva hører de på? Kygo? Podkasten til Tusvik & Tønne? Hitlers samlede taler? Ser de blomstene? Hører de haglskuddene som drønner i det fjerne?
Stien virker ofte lagt med absurd humor, gjentatte ganger forsvinner den fra oss, det ryktes om en psykotisk multeplukker, om grunneiere som snur skiltene, sager ned merkede trær
Sputnik og sau
– Jeg er Øvre Snertingdals store sønn! sier sauebonden Sigbjørn Nygård, lent over noe plankverk og en traktor i bygda ovenfor Gjøvik.
Vesle Snertingdal var engang gjenstand for verdenspressens argusblikk, da man i 1957 trodde den sovjetiske måneraketten «Sputnik» hadde styrtet der. Nå er det kun noen bjeffende bikkjer som kjemper om oppmerksomheten.
Bygdas store sønn. Født på kårboligen i Snertingdal, holder Sigbjørn Nygård ennå hjulene i gang.
Vi har naturligvis måttet jukse litt. Jotunheimstien beregnes normalt å ta 17–18 dager. Vi har kun fem, må minst doble etappene underveis. Første ettermiddagsvandring gikk således rundt 40 kilometer gjennom skog, før et nattlig tog tok oss fra Hakadal til Gjøvik, til Petter Stordalens Grand Hotel sentralt i byen. Med hotellet har verden kommet til Gjøvik: Lillabelyst pleksiglass, vannkjemmet personale, økologisk frokostblanding.
Men nå går det ikke flere tog, kun villmark, utladede telefoner, myrsurklende sko. Vi har fått haik av en bussjåfør noen bakker opp mot stien. Foten hans hviler bestemt på dagens viktigste oppdrag – en hvit eske merket «Rånesæd. Haster!»
– Den skal til en grisebonde oppi her, sier han.
Bygdas selvutnevnte sønn, Nygård, har imidlertid kun sauer – hele 201 av dem, en 41 år gammel gjetersønn, og en kone som nå sitter og røyker i en fluktstol utpå trammen. Over tomten deres går Jotunheimstien.
Her har Nygård holdt hus siden han ble født i kårboligen for 65 år siden.
– Det kommer jo noe folk forbi her av og til. Ofte jenter. Da drar jeg til hytta vår oppi lia her. Den ligger rett over gapahuken der de overnatter. Det er kjekt å ha noe å se på, vet dere, ler han.
Pjoltergjest. Skarp fjelluft, skarp drikke.
Landhandleriet i Snertingdal – tidligere et naturlig sted å proviantere langs Jotunheimstien – stengte for noen år siden. De har latt fryseskapet stå.
– Nå må man dra langt pokkerivold for å få seg en flaske, smiler Nygård.
Bonden er det siste mennesket vi møter den dagen, 40 nye kilometer går gjennom kratt, myr, forbi en død sau, enorme maurtuer. Stien virker ofte lagt med absurd humor, gjentatte ganger forsvinner den fra oss, det ryktes om en psykotisk multeplukker, om grunneiere som snur skiltene, sager ned merkede trær. Flere skilt er dessuten brukket tvert av – det må være elger eller store bjørners verk. Støtt og stadig tar stien avstikkere, inn i myr, dyretråkk og forvirring. Man streber seg over en knaus, bare for å se at man kunne valgt en enkel kjerrevei i stedet. Stort å se på er det heller ikke.
Vel fremme på den ubetjente Skjelbreidhytta venter evinnelig frysetørket mat, lesing av hyttebokskriblerier, gjerne usignerte – til ingen fra ingen. «Vi kom opp i surt vær, spiste meksikansk gryte med mais, som vi hadde tatt med fra byen. Det var kjempegodt!» En annen anonym har skrevet utførlig og rystet om å ikke ha dekning på mobilen, ikke ha tilgang til strøm. Han ante ikke at kjæresten kunne være så vakker i levende lys.
De få som har gått Jotunheimstien virker her slitne, desillusjonerte – noen gir seg.
Tre ord går igjen: «Myr», «regn», «skog».
Pytt, la gå. Det er lite vits å forsøke holde joggeskoene tørre langs stien. Vanntette fjellstøvler er nok å anbefale.
Stengte dører
Liomseter, neste dag. Klokken nærmer seg midnatt, gradestokken kryper mot null, det blåser opp, hjernen har begynt å vurdere områdets innbruddsmuligheter. Hvordan gjøre minst skade på annens eiendom i bytte mot ly for natten? Nærmer vi oss den straffriende nødrett?
Nye 45 kilometer er tilbakelagt uten å se andre levende vesener enn en padde, to oppskremte ryper, samt et par hoderystende håndverkere i en kassebil på en kryssende skogsbilvei. Opp på snaufjell, ned i myr, opp på snaufjell, ned i myr.
De norske hus. Ved ett av dem.
Nedi myra. En overbygd myr er unntaket som bekrefter regelen.
Seterrømming. Også denne var visst forlatt.
Nå har endelig fjellområdet Hulderheimen åpenbart seg i en hjertesvulmende solnedgang og utsikt mot Rondane, men på Liomseter er en time gått tapt i hutrende, shortskledd villrede. Her er en sesongstengt stor DNT-hytte – her skulle vært en selvbetjent en også, men den karakteristiske DNT-hengelåsen mangler fra alle bygg. Internett sa noe annet, forsøk på å hamre på hovedbygningen har vært fånyttes. Er det best å knuse seg inn i annen etasje? Og hvem kan risikere å ligge sovende der? Eksplosive, sesongansatte våtromsarbeidere med parate jernstenger?
En sjanse til. Hard banking på det som kan se ut som soveromsvinduer. Og endelig: Bevegelse der inne. I døren står så påtroppende vertinne Unni Stokstad, søvndrukken.
Par i hjerterom. Det nyslåtte vertskapet på Liomseter er gjestfriheten selv, endog på nattestid, utenom sesong.
Et kvarter senere er man innkvartert i en kald, mørk koie hvor ingen har vært siden påsken. Middagen – mer frysetørret pasta varmet på primus – inntas 01.30 i mørket foran en gammel Jotulovn, skyllet ned med whisky og leggkramper. Morgenen etter kommer vertinnen med hjemmelaget gulrotkake og traktet kaffe. Det føles som en omfavnelse.
– Dere skulle nok fått problemer, hadde dere brutt dere inn, sier ektemannen Kai Nilsen.
Det låter troverdig nok. Mild sørlandsk diksjon og sykepleieryrket til tross: Han har bakgrunn fra norske styrker på Balkan, i Tsjad og Afghanistan.
Sammen har de to forlatt Kristiansand og trygge jobber. Stedet tok de usett, fikk vertskapet blant 25 søkende, kom hit første gang i minus 20, ante ikke hva de gikk til, er nå uten fast bopel:
– Det var en livslang drøm. Vi bare måtte.
– Hvordan får man et slikt vertskap?
Å gi seg her er som å gnage i seg tre kilo poteter for så å gi seg rett før man kommer til indrefileten
– Det har vi spurt oss om også! ler de to.
– Det viktigste er å ha forståelse for at det er et livsstilsvalg med 15 timer lange arbeidsdager. Rik blir man ikke.
Stokstad pauser bekymret, ser på mannslingen som krøker seg stivbent over gårdsplassen:
– Hvordan går det egentlig med vennen din?
D2s fotograf kan knapt gå. Etter 125 kilometer med tyngst bør – tre maraton på tre dager gjennom myr, kratt og høydemeter – er anklene kaputt, hælene som kjøttkaker. Han klarer ikke mer.
Det er fortvilende. Det er kun cirka 70 kilometer igjen til Gjendesheim – målet for turen og Turistforeningens nasjonale flaggskip ved foten av Norges kanskje mest ikoniske gåtur, Besseggen. Foran oss ligger åpne landskap, villreinflokker. All denne granskauen for ingenting?
Å gi seg her er som å gnage i seg tre kilo poteter for så å gi seg rett før man kommer til indrefileten.
Klimaks
Det går heldigvis alltids en skolebuss. Ved Besselven har en ulastelig eldre herre tatt oppstilling med sin veteranbil, en åpen Morgan. Han retter på sixpencen i tweed, myser utover det turkise vannet, utover Norges nasjonalfjellheim. Opp av bilen stikker en fluestang, en gammel skinnkoffert. Bjørn Reese har vært over 8000 meter på Everest under Arne Næss’ 1985-bestigning. I 1962 utgjorde han – sammen med Bjørn Staib – den første ekspedisjon til å gå Fridtjof Nansens spor over Grønland. De skjøt alle bikkjene da de kom frem.
– I dag går jo alle over der, humrer 80-åringen.
Gamle menn i gamle biler. Bjørn Reese (80) har vært over dødssonen på Everest, og var først over Grønland i Nansens fotspor. Nå telter den tidligere fotografen seg rundt i Norge med fiskestang og kamera.
Noen veteranbilklubb er han ikke med i:
– Jeg er ikke noe foreningsmenneske.
Reese er pensjonert fotograf, tidligere bokser på Fagen 26, født og oppvokst i en bakgård på Rodeløkka. Han er nå på en av sine stadige kjøreturer rundt i Norge. Bor i telt. Fisker. Besøker venner. Tar på seg hørselsvern gjennom tunnelene. Heller ikke vi har gått de siste kilometerne til Jotunheimen. Vi innkvarteres alle på Bessheim, her er fjellørret, chablis, velpleide, nasale vennegjenger fra Oslo 3. Det myrbløte lavlands-Norge er definitivt tilbakelagt.
Reese spiser hjemmelaget iskrem med store, mørkebrune never prydet av en gammel Rolex Explorer i Nato-reim.
Han skotter på D2s fotograf hvis legger nå ser ut som de tilhører et dyr i elefantfamilien.
– Skal du gå over Besseggen med det der?
Redningen er nærmere enn man skulle tro. Kristiansandsvenninnene Karianne Henriksen og Helene Hansen, som skal gå over fjellet, har allerede vært på Galdhøpiggen. Førstnevnte jobber i matbutikk, sistnevnte driver hudpleiesalong:
– Det er jo galskap, det du driver med!
Hun tilbyr likevel fjerndiagnostisering over telefon fra Helenes Hud og Hårs fotpleier i Kristiansand («kan være blodpropp»), formaninger om ro, og habil oppteiping av føttene.
Snøhvitt. Sommer og snø, på vei mot toppen.
Skål, i mål! Billig hvitvin smaker dyrt på Beseggen.
Takk for alt. Utmattet fottøy tørker av seg fliret.
Vi møter de på toppen av Besseggen dagen etter, der de to skåler i hvitvin. En stor gjeng fra Norges Bank – selveste Oljefondet – har også tatt turen opp på denne konkurrerende nasjonalhelligdom, medbragt noen forskremte utenlandske gjester. På toppen er også en kyniker fra Düsseldorf som har gått fra kona på det mest luftige og klyvete: «She iz very slow. No training.» Under oss lyser Bessvannet blått, Gjende turkis. Det er naturligvis så vakkert at det velter seg inni en. Besseggen er det sagt nok om.
Tinder og banditter. Belønningen kommer i form av nærhet til Norges kanskje mest populære gåturer: Besseggen. En tysk kyniker har nettopp tatt med seg bikkja, forlatt kona på det mest luftige og klatrete partiet.
Vel nede er det straks natt på Gjendesheim. Hyttevert Marius Haugaløkken drikker flaskeøl i spisesalen med en eller annen triatlet og Sigurd Rønningen, tidligere DN-journalist, nå avtroppet leder for kommunikasjon i Stavanger Turistforening. De ler av all den tilbakelagte myrvandringen.
– Det er ikke mye av vårt belegg som har noe med Jotunheimstien å gjøre. Men vi får jo noen desillusjonerte folk nå og da, smiler Haugaløkken.
– Nå skal det sies at områdene fra Oskampen er blant Norges aller fineste.
Sigurd Rønningen er mer skeptisk til sin tidligere arbeidsgiver, DNTs gårute:
– Det er en helt hårreisende elendig idé. At Jotunheimen skal assosieres med de greiene der ... Man tar noe som er vakkert og rent og trekker det ned i sølen. Bokstavelig talt!
Så krøkker vi oss stivbent ut i sommernatten. Oppjulte føtter i sokkelest. Sov godt. Rønningen smiler:
– Altså, du må bare ringe om du vil ha noe mer dritt om Jotunheimstien.
Men det holder nå.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.