I en boligblokk på Skøyenåsen, like ved Østensjøvannet i Oslo, jobber nordmannen som har skrevet flest tegneserier for Disney-konsernet gjennom tidene.

Gaute Moe (40) lager tegninger som nesten ingen får se. For selv om han er en habil tegner, blir de store bunkene med grundige skisser til historier med Donald Duck, Skrue McDuck og de andre innbyggere i og rundt Andeby bare sett av redaksjonen i det nederlandske ukebladet Donald Duck og tegnerne som gjør manusene hans om til ferdige tegneserier.

Når man ser de grundige skissene, er det naturlig å spørre hvorfor Moe ikke bare tegner ferdig sine egne fortellinger?

– Jeg kunne kanskje klart det, men det er begrenset hvor mye tid jeg har til overs. For meg er det å tegne manus det artige. Når jeg tegner, slipper jeg å beskrive scenene så nøye som i et skrevet manus. Dessuten blir rutene, perspektivet og layouten uansett ganske lik manuset mitt. Det er ikke mye som endres, forteller Moe.

På dagtid jobber han ved t-banens delelager på Ryen. På fritiden skriver han rundt 20–30 Disney-historier i året.

– Det nederlandske Donald-bladet betaler mindre enn de skandinaviske, men det er større, friere og mindre byråkratisk. Du kan skrive litt villere historier, det er i alle fall inntrykket mitt.

Selv blant de seks andre nordmennene som i dag lager Disney-tegneserier er Moe et ukjent navn. De vet ikke engang hvordan han ser ut. Men på knappe fem år har Moe etablert seg som den mest produktive nordmannen i Disneys tegneserieindustri gjennom tidene.

I skrivende stund har han skrevet 133 manus. På annenplass ligger Arild Midthun, med sine 57 historier.

Moe kan takke finanskrisen for suksessen.

Lang dags ferd mot Donald. En dag i 2008 tok Gaute Moe mot til seg, og tuslet inn på kontoret til redaktøren av Donald Duck & Co på Majorstua i Oslo. Han hadde hatt lyst til å lage Disney-tegneserier helt siden 1990-tallet, men aldri turt å spørre. Før nå.

– Jeg fikk det for meg at det var nå eller aldri, sier han.

I likhet med Donald Duck kunne Moe vise til en variert yrkeskarriere da han bestemte seg for å prøve lykken i Donald-bladet. Han hadde jobbet som skogsarbeider, postbud og t-banefører, han hadde vært ansatt på Vinmonopolet og på gardinbrettfabrikk, og i første halvdel av 1990-årene gjorde han sitt første og hittil eneste forsøk på å jobbe fulltid som tegneserieskaper. På hjemstedet Lørenskog.

Moe skrev, tegnet og gjorde forefallende kontorarbeid i humorbladet Stupido, den drøye lillebroren til det allerede ganske drøye humorbladet Pyton. Fra 1991 til 1996 kombinerte Stupido «puddelpudding»-humoren i Pyton med grisevitsene i manneblader som Vi Menn, og sparte seg hverken for vitser om dyresex eller nekrofili. For å si det slik: Moe hadde ikke med seg arbeidsprøver fra Stupido til Donald-redaksjonen, men han klarte å selge inn ideer til syv ensidere med Donald og Skrue.

Så kom finanskrisen.

Moes Disney-karriere bråstoppet, men i 2009 fikk han den lyse ideen å kontakte redaktøren i det nederlandske Donald Duck-bladet. Der ble Moe tatt imot med åpne armer.

Holl-and. I Nederland møtte han en annen virkelighet. Nederlenderne er, om mulig, enda mer besatt av Donald Duck enn nordmenn, og ukebladet Donald Duck har i 60 år vært blant landets mest populære familieblad. Dagens opplag er på hele 298.000 eksemplarer i uken, noe som gjør det til verdens nest største Donald-blad (finske Aku Ankka er størst).

I motsetning til det norske Donald-bladet har nederlenderne helt siden 1960-tallet klart å dyrke frem en lang rekke lokale talenter. Hele 35 prosent av tegneseriene produseres lokalt, og en gang i måneden besøker Donald en av Nederlands tolv provinser i spesialskrevne historier.

– Gaute imponerte og overrasket oss umiddelbart med skissemanusene sine. Han ble raskt en av våre favoritter, og han er den første skandinaviske Disney-forfatteren som vet nøyaktig hvordan han skal kombinere sidelayout og historiefortelling med en enorm sans for humor, forteller Donald-redaktør Thom Roep til D2.

Han roser også Moes evne til å dikte opp historier med mindre brukte Disney-figurer, som gårdsgåsen Guffen, husmusene Gus og Jack og ekornene Snipp og Snapp, og attpåtil Disneys adopterte eventyrfigurer: Snehvit, Peter Pan, Robin Hood og Pinocchio.

– Til å begynne med skrev jeg bare Donald, men da jeg fikk listen over alle figurene jeg kunne bruke, følte jeg at jeg fikk frie tøyler. Da kunne jeg bruke masse rare ideer som ikke passet for Donald. Jeg synes det er for mye Donald i det norske Donald-bladet.

En gang satte Roep sin nederlandske redaktørfot ned. Moe skrev en historie om Donald og hans klomsete fetter Klodrik. Det var ikke lov.

– Klodrik eksisterer ikke i Nederland, så jeg måtte gjøre om ham til Langbein. Det ble veldig rart. I det norske Donald-bladet er det derimot ikke tillatt med Donald og Langbein i samme historie, mens Klodrik snart gjør comeback. Han er varslet som coverstjerne på Donald Duck & Co nummer ni neste år.

Plagiat og anonymitet. Det er ikke rart det tok Gaute Moe lang tid å prøve lykken som Donald-serieskaper, for det har ikke vært lett for leserne å skjønne hvem som har laget tegneseriene i Donald Duck & Co. I tiår etter tiår ble ingen serieskapere kreditert. Men høsten 1981 kom sprekkene til syne i den nordiske Donald-industrien.

Moe var ikke den eneste som stusset da han leste om hvordan Vaktmester-Donald smuglet inn god mat for å lage restaurant i kjelleren på en slankefarm. Noen uker senere viklet Donald seg inn i en hissig krangel med nevøene, fordi de ikke vil flytte. Det var noe veldig kjent med disse historiene.

De var nemlig identiske med to episoder om nasjonalhelten Marve Fleksnes. Både Donald og Fleksnes smugler inn egg ved å kamuflere de som et fuglerede, og flyttedramaet handler om hvordan både Donald og Fleksnes skal flytte til naboleiligheten. Fleksnes-episoden «Hjem, kjære hjem» ble sendt første gang på NRK 17. oktober 1981. Donald-historien «Att og frem er like langt» var i butikkene 17. november. Hvordan var dette mulig?

– Jeg syntes dette var veldig rart, og skjønte ikke hvordan det hang sammen. Hadde noen svenske eller danske Disney-serieskapere sett «Fleksnes» i Norge? Hadde «Fleksnes»-forfatterne lest Donald? Det var et mysterium, forteller Moe.

Løsningen på mysteriet var enkel, men forteller samtidig mye om internasjonaliseringen av underholdningsindustrien. Tv-serien «Fleksnes’ fataliteter» er basert på den engelske komiserien «Hancock’s Half Hour», skrevet av Ray Galton og Alan Simpson på 1950- og 1960-tallet. Samtidig ble den europeiske etterspørselen etter Disney-serier så sterk at en lang rekke europeiske tegnere og forfattere begynte å produsere tegneserier på lisens. Blant disse var nevnte Galton og Simpson, som skrev om noen av sine «Hancock»-episoder til Donalds verden. Og tilfeldigvis ble den samme historien sendt på NRK i norske Fleksnes-klær samme høst som Donald-versjonen dukket opp på norsk.

Ventetid. Heller ikke Gaute Moe har kontroll på hva som skjer med hans historier etter at han har sendt fra seg manus. Ventetiden på ferdig tegneserie kan vare fra seks måneder til flere år, og etter at han har fått utbetalt sine rundt 600 kroner per tegnet manusside får han ikke royalties og krediteres ikke i Nederland. Han har null kontakt med tegnerne, og heller ingen kontroll med oversettelse og internasjonal spredning. Noen historier dukker opp i det norske Donald-bladet, men mange blir aldri å se i norsk språkdrakt.

– Får du respons fra noen av de 1,7 millionene som leser Donald i Nederland?

– Ingenting. Du er den første som har tatt kontakt. Jeg krediteres jo ikke, og fremstår som totalt anonym. Det synes jeg er helt greit.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.