Myk jord under føttene på den smale stien, lukten av sitroner, lavendel og sjø. Utsikt over det blå liguriske havet og fargerike hus som klamrer seg fast til fjellsidene.
Eller parfymelukten fra gruppen som går altfor sakte foran deg. Synet av den svette ryggen du går rett bak, køen som stopper opp ved den minste lille steintrapp.
Fakta: Cinque Terre
«De fem land»
Område ved Det liguriske hav, mellom Genova og La Spezia.
Består av fem små landsbyer, knyttet sammen av en toglinje og et nettverk av smale stier, opprinnelig brukt til transport av mennesker og varer og til jordbruk i fjellsidene.
I over tusen år har folk her kultivert de bratte åsene og laget terrasser og stier.
Rundt 4000 fastboende.
Omtrent 2,5 millioner besøkende ifjor.
Ble oppført på Unescos Verdensarvsliste i 1997.
Paradoks
«På en bortgjemt strandstrekning ved Det liguriske hav har vi vært. Vi har betrådt landsbygater langt utenfor turistfolkeskikken», skrev Aftenpostens reisejournalist etter å ha besøkt Cinque Terre i 1986.
For 30 år siden var italienske Cinque Terre fortsatt fem urørte små landsbyer, forbundet av skranglete tog og smale stier over bratte fjellsider.
Så kom turistene. Vintørste venninnegjenger fra Norge med staver. Busslaster med tyskere, tusenvis av cruisepassasjerer. Par på bryllupsreise og amerikanske collegestudenter.
2,5 millioner turister årlig til en kyststripe med mindre enn 4000 innbyggere.
I februar skrev italienske aviser at smertegrensen var nådd: Nasjonalparken i Cinque Terre skulle sette et tak på antall turister. Maks 1,5 millioner i året.
Cinque Terre opplever turismens paradoks, slik som mange andre plasser akkurat nå: Et vakkert, spesielt og besøkelsesverdig sted slites ned og mister glansen når turistene kommer i horder.
Nok nå. Corniglia og de andre billedskjønne byene i Cinque Terre tiltrekker seg mange turister fra hele verden. For mange, synes stadig flere.
Rop om hjelp
– Vi kan ikke late som om problemene ikke eksisterer, sier Patrizio Scarpellini.
Direktøren i nasjonalparken i Cinque Terre ser rett ut på Middelhavet fra skrivebordsplassen. Vinduet står åpent, det lukter sjø. Med jevne mellomrom høres «Attenzione!» fra høyttaleranlegget på Manarolas togstasjon like under kontoret hans.
Så langt er forslaget om å begrense turismen til Cinque Terre til 1,5 millioner årlig i tillegg til å innføre adgangsbilletter og forhåndsregistrering, bare et forslag. Utspillet kom fra presidenten for nasjonalparken i forbindelse med utarbeidelsen av en plan for Cinque Terres forvaltning som Unesco verdensarv – og har fungert mest som et rop på oppmerksomhet. Eller, som Scarpellini sier:
– Det var en advarsel.
For, situasjonen er kritisk. Togene som passerer under kontoret hans er så fulle at innbyggere på vei til og fra jobb, skole og lege ikke får plass. Perrongene så tettpakkede at det er farlig. Veiene er dårlige, det mangler parkering og toaletter. Dessuten sliter trykket fra alle fotturistene på stiene i fjellsidene. De oppsto da et par tusen innbyggere brukte dem, ikke de hordene av turister som tramper dem ned nå.
På «change.org» samles underskrifter under fanen: «Save Cinque Terre from mass tourism». Organisasjoner og opprop håper verden lytter, før de bestiller ferietur.
Billett i bu. Antonio Mori selger billetter til kyststien mellom Monterosso og Vernazza for 7, 5 euro. Billettene ble innført for å begrense trykket.
Bølgan blå. Mellom de fem byene, som her i Vernazza, går små, overfylte ferger.
Klikk-klakk
På strandpromenaden i Monterosso al Mare har solen akkurat gått ned. Ved La cantina di Miky venter en fransk storfamilie på bord. En amerikaner spør «Do you guys have WiFi here?». Christine Mitchell (33) løper frem og tilbake mellom kjøkkenet og bordene ved stranden. Opprinnelig kommer hun fra New Jersey, nå driver hun tre restauranter i Monterosso sammen med sin italienske ektemann og hans familie.
– Jeg giftet meg ifjor høst, og på bildene fra kirken ser jeg mange mennesker jeg aldri i mitt liv har sett før, som kom inn og fotograferte oss. Fra klokken 11 til halv fem på ettermiddagen kan jeg ikke komme frem her med sykkelen, sier hun og peker bortover strandpromenaden.
– Ikke for å være slem mot mine landsmenn, men jeg så en som skulle gå herfra på stien til Vernazza med koffert. Jeg har gjester som drikker to flasker vin og så skal gå stien. Folk kommer med flipp-flopper!
Man må planlegge om man skal arrangere en begravelse, for i høysesongen kommer man seg ikke over piazzaen
CHRISTINE MITCHELL – restauranteier i Monterosso al Mare
En mild forsommerkveld hersker det en rolig stemning i Monterosso. Det er på dagtid det er verst, og særlig i juli og august, når hele Europa er på ferie og grupper av buss- og cruiseturister renner ut og ned de svingete veiene. De kommer fra Firenze på dagstur og fra cruisehavnene i nabobyene La Spezia og Genova.
– Man må planlegge om man skal arrangere en begravelse, for i høysesongen kommer man seg ikke over piazzaen, sier Mitchell.
– Folk her ser pengene som renner inn. Men de ser ikke de langsiktige konsekvensene for Cinque Terre.
Attenzione. Toget er viktigste transportform mellom de fem byene. Overfylte tog og perronger skaper både farlige situasjoner og irritasjon.
Sjelen
Cinque Terre deler skjebne med mange andre populære reisemål. Denne sommeren har blant annet terrorfrykt i Tyrkia ført til rekordmange turister på Mallorca. Fastboende fortviler over at etterspørselen fra turistene presser leieprisene i taket. «Tourist go home» og andre lite trivelige slagord er sprayet på vegger i byen.
I Barcelona har turismen eksplodert siden OL i 1992. Lokalbefolkningen har protestert mot turistenes oppførsel og mot at utleie til turister skviser dem ut av leiligheter i sentrum. Det eskalerte etter at noen italienske turister spradet nakne rundt i bydelen La Barceloneta for et par år siden. Byens nye ordfører Ada Colau forsøker å ta grep, hun har stanset en rekke nye hotellprosjekter og vil i stedet ha nybyggene utenfor bykjernen. En egen turistskatt på dagturister vurderes.
«Det er en følelse av at Barcelona kan risikere å miste sjelen sin,» sa Colau i et intervju med The Guardian i mai.
«Vi vil at turistene skal bli kjent med det ekte Barcelona, ikke en Barcelona-fornøyelsespark, full av McDonald’s og souvenirer, uten en ekte identitet».
Venezia har 22 millioner turister årlig og et synkende antall fastboende. Lokalbefolkningen flytter ut av byen, vanlige butikker og tjenestetilbud legges ned. Gigantiske cruiseskip pøser ut horder av turister som fyller kanaler og torg, samtidig som skipene skaper strømninger som sliter på det skjøre kanalsystemet i byen.
«Veniceland», kalte lokalbefolkningen sin egen by i en av mange demonstrasjoner, de kledte seg ut med Mikke Mus-ører. Gondolierene protesterer på at cruiseskipene skaper for store bølger.
Sild i tønne. Det kan bli trangt om plassen på stranden i Monterosso.
Blodomløp
– Internett, sosiale medier, lave priser på fly og cruise gjør at turistene flommer til steder som ikke er forberedt på å ta de imot, sier Arild Molstad, skribent blant annet for National Geographic og rådgiver for Unesco.
– Det er en tendens til å tro at jo flere turister, desto bedre. Ofte er det motsatt. Å bruke antall besøkende som mål på et reisemåls suksess er hakkendes gærent og villedende. Turismen vokser i gjennomsnitt med fire prosent i året. Har du plutselig syv prosents vekst bør det være et faresignal. Da er man ofte ikke istand til å motta besøksantallet på en bærekraftig måte, forklarer Molstad.
Og da, litt etter litt, glipper stedets renommé og særpreg.
– Selv turistsjefen i Dubrovnik sa til meg at hun hatet å være der om sommeren, da var det så fullt at hun nesten ikke merket at hun hadde føttene på bakken når hun var i Gamlebyen, fortsetter Molstad på telefon fra Èze i Frankrike.
– Det er helt banalt. Hvis man ødelegger selve turismens blodomløp, som er destinasjonene, nå hopper jeg fra metafor til metafor, men altså, det er som å sage av grenen man sitter på. Det overrasker meg at man ikke er mer opptatt av vern. En ting er hva man tjener på turismen, hva turistene legger igjen, men man må være mer opptatt av utgiftssiden. Hva koster forurensningen, slitasjen på veier og infrastrukturen? Hva koster det å ha turistene på besøk?
Strøm. Innbyggerne i Manarola og de andre fire byene lever av turismen. Problemet er de store gruppene med buss- og cruiseturister som strømmer inn uten å legge igjen nevneverdig med penger.
Kork
– Also, dann geht’s los, sier en tysk dame og strekker en grønn paraply i været. Gruppen fra Holiday Reisen i Berlin følger lydig etter henne fra parkeringsplassen og nedover den trange gaten i Manarola, ned til den smale havnen. På veien passerer de Cinque Terre Trekking. Det er stille inne i butikken som Christine Godfrey (47) driver sammen med sin italienske ektemann. Her selger de sko, ryggsekker, klatreutstyr og klær. Alt man trenger for å utforske de 120 kilometerne med stier i Cinque Terre. Det er bare det at gruppene som haster forbi bak hevede flagg og paraplyer her sjelden skal spasere på stiene. De skal bare se Cinque Terre, ta bilder, de har liten tid og et forhåndslaget og forhåndsbetalt opplegg å følge.
– Det er dager hvor det kommer 30 busser, sier Godfrey.
– Manarola er blitt et transit-sted. Vi er lettest tilgjengelig med buss av de fem byene. Folk går gjennom her for å ta toget eller båten videre. De kjøper kanskje en flaske vann i en bar, så de kan bruke toalettet. Du ser hvor liten byen er. Det handler om sikkerhet, sier Godfrey.
– Vi har trafikkork, barna kan ikke leke på torgene, eldre folk tør ikke gå ut fordi de er redde for å bli tråkket ned, sier hun.
Ras. Terrasserte jordstykker og gamle steingjerder som ikke vedlikeholdes fører til jordras.
Grønn graffiti. Deler av den populære «Via dell’amore» er stengt. Kjærligheten får utløp andre steder.
Grå graffiti. Cinque Terre er ikke lenger en urørt kyststrekning.
Adgang forbudt. Stien langs kysten mellom Manarola og Corniglia er stengt på grunn av jordras.
Fullt. Myndighetene og lokalbefolkningen mener Cinque Terre ikke har infrastruktur til å i mot antallet turister som kommer nå.
Grå graffiti. Cinque Terre er ikke lenger en urørt kyststrekning.
Svette
Først en gang på 1990-tallet begynte turismen å ta av i Cinque Terre. De fem landsbyene er ikke et sted man bare stikker innom, i hvert fall ikke med bil. Veien ned fra motorveien mellom Genova og La Spezia er kvalmende svingete og smal. Men mellom byene går det stier, opprinnelig brukt til transport og til jordbruk. Det var dette kulturlandskapet, nettverket av stier og terrasserte jordlapper, som i 1997 ga Cinque Terre plass på listen over Unescos verdensarvsteder.
– For et par uker siden gikk jeg på stien, og det var helt uholdbart for meg, sier Matteo Perone, leder for avdelingen for biologisk mangfold hos nasjonalparken.
– Du har ikke tid til å nyte utsikten eller stoppe opp. Det er hele tiden noen foran og bak, det var fullstendig stressende. Etterpå sjekket jeg, det var 240 mennesker per time på den stien. Det er ikke engang i nærheten av toppene vi har målt, på 530 mennesker i timen.
I 2001 innførte nasjonalparken betaling på de mest populære strekningene langs kysten. Nå er flere etapper på kyststien stengt. Stien mellom Manarola og Corniglia er sperret av på grunn av jordras. Men har turismen skylden? Indirekte, ifølge Matteo Perone.
– Frem til første halvdel av 1980-tallet var det 1300–1400 vingårder her. Nå har vi 90. Hvis du ser på bilder av Manarola fra 1960-70-tallet ser du én restaurant, én butikk. Nå er hver eneste åpne dør i byen en kommersiell aktivitet. Før var de vinkjellere. For hver kommersielle dør du ser i byen er det et stykke land som er lagt brakk, sier Perone.
Det er et skjørt system. Den eneste måten å utnytte åssidene, som har en høydeforskjell på opptil 500 meter, til jordbruk, er med terrasser holdt oppe av steinmurer. Men de terrasserte åssidene trenger vedlikehold. Når jorden blir liggende brakk og de håndlagde steinmurene kollapser øker faren for jordras.
– Landbrukskooperativet har 200 medlemmer. Gjennomsnittsalderen er 73 år, sier Perone og smiler.
Gløder. Margherita Ermirio fra Vernazza jobber iherdig for bevaring av kulturlandskapet med steingjerder og terrassert jordbruk.
Uskikkelig sønn
Margherita Ermirio er under halvparten av den snittalderen. Hun er 32 år gammel, født og oppvokst i Vernazza. Hun har store briller, en fargerik drakt og går på høye hæler i en trang bakgate i Vernazza, på vei til et møte i forbindelse med en konferanse hun skal delta på. Tema er bevaring av det spesielle kulturlandskapet i Cinque Terre. Det er dette Ermirio brenner for. Hun har gått i lære for å kunne lage steinmurene som holder det terrasserte landskapet oppe.
– Vi er blitt Unesco verdensarv på grunn av de terrasserte fjellsidene. Det er et stort monument laget av mennesker de siste hundre årene. Men det er ingen som virker å vite det, sier hun.
Nå jobber hun med et stort prosjekt, med flere frivillige som jobber for henne, for å sette istand ødelagte steingjerder i fjellsidene. Det er et arbeid som har hatt dårlig image i Cinque Terre. Barna som har vokst opp her de siste tiårene har fått høre at det å jobbe med jorden ikke er bra nok, det er bedre å jobbe med turisme.
Selv er hun vokst opp med de smale stiene i fjellsiden over Vernazza. Mens besøkende fra utlandet klager til henne over hvor smale og farlige stiene er, har hun ingen problemer med dem. Og det ville aldri falle henne inn å bruke staver, sånn som mange av fotturistene.
Før, når folk gikk på disse stiene og en stein falt ned fra et gjerde, ville de ha satt den på plass. Men turistene går bare videre
MARGHERITA ERMIRIO – leder for et prosjekt om å restaurere steingjerder
– De hadde ikke staver her før. Stavene flytter på jord og steiner. Før, når folk gikk på disse stiene og en stein falt ned fra et gjerde, ville de ha satt den på plass. Men turistene går bare videre. Du kan se områder hvor røttene kommer ut fordi så mange mennesker kommer borti dem, sier Ermirio.
– Turismen i seg selv er ikke en dårlig greie. Det er innbringende for området. Men det er ute av kontroll nå.
Svart hull
Da Cinque Terre fikk verdensarvstatus i 1997 ble beslutningen formelt tatt av Unesco. Men det er den enkelte stat som må sørge for at det lages planer og systemer som faktisk bevarer «verdensarven» lokalt. Det har gått en smule trått i Cinque Terre. I september 2010 ble presidenten i nasjonalparken, Franco Bonanini, kjent som «Faraoen», arrestert, mistenkt for korrupsjon. Hele ledelsen i nasjonalparken måtte gå, flere fikk lange fengselsstraffer.
– Det var som et stort svart hull. Vi ble satt tilbake til start, sier Matteo Perone.
Den nye ledelsen i nasjonalparken må lage et helt nytt regelverk for bevaring av verdensarven, og den har begrenset beslutningsmyndighet.
Det er i forbindelse med den nye «masterplanen» for verdensarvområdet at forslaget om å begrense antall turister kom opp. I første omgang har Parco Nazionale di Cinque Terre nå startet arbeidet med å få bedre oversikt over folkemengden: Måleapparater er satt opp for å telle hvor mange turister som går på de utsatte stiene, og hvor mange som kommer til byene med tog. Påvirkningen på det biologiske mangfoldet undersøkes. Den nyvalgte ordføreren i Riomaggiore, en av de fem byene i Cinque Terre, vurderer nå å organisere gruppene som ankommer byen og muligens kreve en forhåndsregistrering.
Billedskjønt. Det er ikke rart at så mange vil oppleve Cinque Terre.
Hopp
I dag er mer enn 1000 steder på Unescos liste over verdens kultur- og naturvernsteder. Det er ikke uvanlig at ønsket om vekst innen turismen ligger bak når myndighetene nominerer et sted til verdensarvlisten. Merkelappen «verdensarv» er blitt attraktiv, som et kvalitetsstempel à la Michelin-stjernene, som lokker turister.
Den 800 år gamle byen Lijiang i Kina opplevde at antall årlige besøkende økte fra 150,000 før verdensarvstatusen til 16 millioner ifjor, ifølge Associated Press.
Vega-øyene, «ærfuglens rike» i Nordland, opplevde noe av det samme, om enn i en mye mindre skala. Antall besøkende økte fra 5000–6000 i året før de fikk verdensarvstatus i 2004 til 35.000 ifjor. Noe skyldtes nok suksessen med tv-serien «Himmelfall», men likevel. Vega-øyene har utvekslet erfaringer med Cinque Terre, Matteo Perone har til og med vært på besøk.
Fakta: Verdensarven
Mer enn 1000 steder er skrevet inn på Unescos verdensarvliste. Listen inneholder både kultur- og naturarv.
Stedene representerer et unikt kultur- eller naturhistorisk miljø som kan fortelle noe om jordens eller menneskenes historie.
Pyramidene i Egypt, Den kinesiske mur, Operahuset i Sydney og Inkabyen Machu Picchu står alle på Unescos verdensarvliste.
I Norge er Røros, det vestnorske fjordlandskapet, Urnes stavkirke og Vegaøyene blant stedene på listen.
Kilde: Unesco.no
Ubalanse
I en gate i Monterosso dytter en liten jente en sykkelslange i en balje, hun skal lappe et hull. Hun er omringet av turister der hun sitter på huk ved siden av en uterestaurant hvor folk spiser lunsj. Det er noe merkelig malplassert ved det lille glimtet av hverdagsliv blant alle turistene som går i en halvsirkel rundt henne, noen fotograferer. Faren, Pierluigi Arrigotti (46), bærer planker forbi datteren inn i et verksted med inngang rett fra gaten.
– Snekring og sykler er hobbyen min, sier han og smiler.
Til daglig er han kokk.
– Vi lever av turismen, vi har ingen industri eller andre tjenester, fortsetter han.
Men som de fleste andre i byen er han bekymret over antallet som strømmer til.
– Cinque Terre vil bli mindre interessant for turistene om dette fortsetter, sier Arrigotti.
Trappeløp. Horder av fotturister sliter på det skjøre nettverket av stier og steintrapper. Skarpe gåstaver fantes ikke da stiene ble laget.
Symbiose
– Det er når turistene bare kommer innom et par timer og så drar videre at det blir problemer. Det er det Cinque Terre opplever nå, sier Peter De Brine.
Han leder Unescos arbeid med å utvikle et eget program for verdensarv og bærekraftig turisme. Han er ikke enig i at turismen er en trussel mot verdensarvstedene:
– Turismen har stort potensial for å bidra positivt til utvikling av steder, ikke minst i den tredje verden. Men skal turismen være bærekraftig må det være en symbiose med innbyggerne. Det er viktig at det lokalsamfunnet er med på å finne strategier og løsninger.
Mange verdensarvsteder har for lengst innført restriksjoner på turismen. Inka-byen Machu Picchu i Peru er utsatt for slitasje fra stadig flere ryggsekkturister og har innført krav om forhåndsbestilling av plass. Galápagosøyene krever at alle turister forhåndsregistreres og betaler en egen skatt, og de må ledsages av en autorisert guide. Angkor Wat i Kambodsja, indiske Taj Mahal og Ngorogoro-krateret i Tanzania har økt sine billettpriser drastisk.
Arild Molstad som i flere år var rådgiver for Unesco-affilierte Nordic World Heritage Foundation mener stadig flere verdensarvsteder vil ligne en slags levende museer, tilgjengelige bare for dem som har betalt inngangspenger og etterhvert til forhåndsbooket tid.
– Et interessant poeng er at den tradisjonelle læren om pris og etterspørsel funker ikke når det gjelder de mest ettertraktede Unesco-stedene. Man vil til disse uansett pris.
Forfriskende. Giampero Arpe byr på forfriskninger gjennom et hull i et gjerde mellom Monterosso og Vernazza.
Medisin
Det er ettermiddag, men solen er fortsatt sterk på stien fra Monterosso mot Vernazza. Steintrappene er trange og bratte, en kraftig mann svetter og puster tungt. Plutselig høres raslende lyd og ut av en presenning, ved et hull i gjerdet mot en steintrapp, stikker Giampiero Arpe hodet frem.
– Good evening, buona sera, guten Abend, signorina! Natural lemonade, limoncello, home made wine!
Snart står en liten gjeng rundt Giamperos lille bar.
– Du hast nie getrunken so ein Wein. Wie Medizin!
Damen fra Østerrike er ikke overbevist. «Petroleum», mumler hun etter å ha smakt.
Giampero Arpe forteller at han dyrker druer og lager vin selv, helt uten kunstige spraymidler. Men det er tungvint og kostbart her oppe i fjellsiden.
– Folk dyrker ikke jorden lenger. De tjener penger på å leie ut rom og drive restaurant i stedet. Hvert år er det to, tre terrasser som raser sammen. Det koster 10.000 euro å sette opp en ny sånn, sier han og peker på en mur rett bak oss.
En amerikaner bestiller tre limoncello til seg og de to barna han er på reise med.
Tom Wilson (52) fra Pennsylvania og Mara (22) og John (20) har vært både i Venezia og Firenze før de kom hit. I Firenze betalte de for å slippe unna køene på en del severdigheter.
– Det var veldig dyrt. Men tid er det største problemet her, sier Tom Wilson.
I Cinque Terre synes han faktisk ikke det er så plagsomt mye folk.
– Det er som andre steder. Som Disney World.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.