– Kanskje er det hvordan det er dekorert. Kanskje er det samtalene vi har. Men det er også atmosfæren i huset, sier David Carter (58).
Den britiske interiørdesigneren og hotellsjefen for det som må være et av Londons minste hoteller, 40 Winks, står på kjøkkenet mellom håndmalte vegger og kirkekunst og filosoferer over hvorfor han får postkort fra gamle gjester.
Fakta: 40 Winks
Boutique-hotell i Stepney Green, øst i London.
Åpnet i 2009.
Eid og drevet av den britiske interiørdesigneren David Carter.
Har kun to rom, ett enkeltrom og ett dobbeltrom. Rommene deler bad.
Pris for enkeltrom: 120 pund per natt. Dobbeltrom: 195 pund per natt. Begge rommene: 295 pund per natt.
Et opphold på hotellet er som å være «i en vidunderlig, rolig drøm», «en fest for sansene», er blant kommentarene på reisenettstedet Tripadvisor. «Rart, kult og den perfekte motgift mot klin like kjedehoteller», mener magasinet Elle.
40 Winks har kun to rom og plass til maks tre gjester. Det er også David Carters eget hjem – og dekorert deretter. Alt fra kjøkkenet i underetasjen til hotellrommene i tredje etasje har Carters vimsete og dramatiske signatur, og virker inspirert av både Marie Antoinette, asiatisk mystisisme, nåtiden og en Charles Dickens-roman.
– 40 Winks er et gammelt engelsk uttrykk som skriver seg fra 1800-tallet. Hvis du sier at du tar forty winks, betyr det at du skal ta deg en blund, sier Carter.
– Det gir fine og varme assosiasjoner, det er som en liten gave til deg selv. Ikke som når du har jobbet hele natten, er utslitt og sovner med en gang. Men noe man gjør etter en fin gåtur eller lunsj. Og det er også ideen bak hotellet. At folk kommer hit for en natt eller tre og har en fin opplevelse – som en gave til seg selv.
Mørk og mystisk. – I mine øyne betyr det å følge trender at du følger i andres fotspor, sier David Carter. Her er hans egen stue.
Fellesbad. De to hotellrommene i øverste etasje deler et bad i gammel stil – uten dusj, men med gulltapet på veggen.
Fugl Føniks
Hotellet ligger et steinkast fra undergrunnsstasjonen Stepney Green øst i London, i en rekke britiske town houses i rød murstein fra 1717. Da Carter kjøpte huset for 22 år siden, var nabolaget litt annerledes enn i dag.
– Det var fargerikt, sier han, og minnes blandingen av gamle arbeidere, dopselgere og prostituerte.
– Og det var noen fantastiske arbeiderklassekafeer, som rett ut av en Monty Python-sketsj. Av den typen som solgte bønner, chips og pølse, og hadde store, dampende mugger med te. Det var veldig gammeldags. Menneskene var så nydelige. Det var som å gå gjennom en tidsportal. Det var en oversett og glemt del av London.
Det samme gjaldt huset han kjøpte. Det var en ruin.
– Det eneste rennende vannet var vannet som kom inn når det regnet. Her hvor vi sitter nå, kunne du bokstavelig talt se opp gjennom hele huset. Det var så dramatisk. Bare et skall, forteller han.
– Men det var noe magisk ved det. Som interiørdesigner jobber jeg med hus – hus som absorberer minner fra dem som har levd der. Alle hus har en slik historie. Og selv om dette huset var på randen av undergang, hadde det noe spesielt ved seg. Det var noe «lykkelig» over det.
Men oppussingen tok tid. Huset hadde gjennom nesten tre århundrer kun vært oppvarmet med peis. Det måtte derfor tørke opp før Carter og familien kunne flytte inn. Tidligere hadde de bodd i en leilighet i bydelen Islington litt lenger vest, og det var her den tidligere markedsførerens innredningstalent ble oppdaget: Noen mente at Carters innredning av leiligheten var så kul at den måtte fotograferes.
En fotograf kom, snøballen begynte å rulle, og det hele endte i en invitasjon fra Min Hogg, den gang sjefredaktør i interiørmagasinet World of Interiors.
– Hun sa: «David, darling, du er et geni. Jeg vil at du skal gå ut og gjøre mer interiørarbeid. Vi vil publisere alt du gjør.»
300-åring. Da David Carter kjøpte huset på 1990-tallet, var den gamle arbeiderklassebydelen et belastet område, og huset fra 1717 «bare et skall».
Hotel de Vill
Da huset i Stepney Green sto ferdig, tok David Carter kontakt med et byrå som formidler privatboliger til fotoopptak. I årene som kom var huset åsted for mang en reklame- og motefotografering. Men i 2008 slo finanskrisen inn. Bransjen strammet inn livremmen, og oppdragene forsvant.
– Det var en vanskelig tid. Jeg tenkte: Hva skal jeg gjøre? Pengene kom ikke inn.
Da dumpet ideen om et hotell ned i hodet hans. Et minihotell i egen bolig. Siden de to hotellrommene ligger i øverste etasje, må gjestene passere nesten alle rom i huset på veien opp: de mørke, orientalsk-inspirerte stuene i første etasje, annenetasjens musikkrom med pomponger i taket, soverommet i 1700-tallsstil med det som kan ligne en utstoppet hund på sengen, for ikke å glemme de to hotellrommenes fellesbad med gulltapet.
Ikke gå glipp av noe!
Få ukebrev med D2s beste saker rett i innboksen.
Meld deg på herIngen dører er lukket – unntatt dørene til hotellrommene når de er bebodd. Hvor enn man snur seg, finnes et stilleben av gamle og underlige ting som Carter har arrangert med omhu. En gjenganger er imitasjoner av hender i ulike materialer. På nattbord, peishyller og i fruktfatet nede på kjøkkenet, hvor han serverer frokosten, ligger de til pynt.
Mellom kjøkkenet og Carters kontor er det heller ingen dør.
– Det er ikke noe skille mellom arbeidslivet og det sosiale livet mitt. De er det samme. De er en del av hverandre, sier han.
– Det starter med en kopp te med gjestene, og det ender opp med en tre timers samtale om meningen med livet, kunst og filosofi.
En blund. Hotellnavnet 40 Winks kommer fra et engelsk 1800-tallsuttrykk. Å ta seg forty winks betyr å ta seg en blund, for eksempel etter en fin gåtur eller en god lunsj.
Dødssynd. Hotellrommene blander nytt og gammelt og har iblant detaljer med litterære referanser, som et pute-sitat fra Christopher Marlowes 1500-tallstragedie «Doktor Faustus».
Sov godt
En gang i måneden arrangerer hotellsjefen godnatthistorie-kvelder i huset. Da åpner Carter dørene også for ikke-gjester, med høytopplesning og publikum i pysj. I tillegg jobber han fortsatt som interiørdesigner.
– Jeg hater spørsmål som: Hvor får du inspirasjon fra? Og enda verre: Trender er viktige, hvordan følger du med? I mine øyne betyr det å følge trender at du følger i andres fotspor. Det blir klipp og lim-design. Alle burde i stedet finne sin egen stemme. Du trenger autentisitet i det du gjør, hvis ikke er det verdiløst, sier han.
– Jeg utforsker mitt eget syn på verden og hva som er vakkert. Det er en plikt for enhver kunstner. Det er en del av DNA-et mitt. Jeg kan ikke fungere på noen annen måte, sier han.
– Jeg er et levende eksempel på at hvis du er heldig og finner noe du virkelig elsker – gå for det. Ikke bekymre deg for om du er kvalifisert. Det som gjør forskjellen, er lidenskap.
Musikkrom. I andre etasje har David Carter innredet et eget rom til arrangementer og konserter. Hver måned arrangerer han opplesninger av nattahistorier med publikum i pysj.
I mine øyne betyr det å følge trender at du følger i andres fotspor
DAVID CARTER – interiørdesigner
Carters klesstil er også genuin. Noen ganger møter man ham i bowlerhatt. Andre ganger i fjær. Hver dag er han sin egen versjon av en dandy.
– Man ser at de tingene vi blir hjernevasket til å tro som unge, som å skulle være suksessrik, tjene penger, være respektabel – de er meningsløse. Jeg hadde suksess og penger da jeg var i 20-årene, men det var et stort hull. Nå tjener jeg mindre, men jeg er lykkeligere, sier Carter.
– Vi har alle den fantastiske friheten til å ta et valg når vi står opp hver morgen. Går vi til det kjedelige kontoret og blir værende med en person som gjør oss gal? Eller gjør vi noe med det? Valget er ditt. Når det blir klart for deg, blir livet en lekeplass.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.