Kontoret er romslig, men enkelt og gammelmodig. Nyanser av en brunfarge som hverken er stilsikker eller ærverdig. Veggene er dekket av bilder: gnistrende berømte diamanter, familiefotografier, æresbevisninger og edelstenskart. På hyllene ligger det merkelige spesialverktøy og luper. Det er bøker og oppslagsverk med drømmeaktige navn og illustrasjoner.

På bordet ligger det som ser ut som to av verdens største diamanter.

Den eldre mannen har dem i en svart fløyelspose og fisker frem først fargeløse Centenary – den mest perfekte stenen kloden har produsert – og så den gyldenbrune Golden Jubilee, verdens største slipte diamant.

– Hele mitt liv har jeg stirret inn i diamanter, sier Sir Gabi Tolkowsky (75).

Han har slipt begge de berømte diamantene.

– Hele mitt liv har vært lys! Diamanter er bare et medium for lys, men det mest perfekte medium. Diamanter reflekterer alt lys tilbake fra dypet av seg selv, de er gjennomsiktige speil. Tenk på det, gjennomsiktige speil! Hvordan kan noe reflektere lys som selv er gjennomsiktig? Det er diamantenes mirakel. Jeg er det heldigste av alle mennesker, for jeg har fått lov til å vie livet til naturens mest vidunderlige gave, sier Tolkowsky.

Ansiktet hans uttrykker én ting mer enn noe annet: et eventyr.

– De kaller meg en levende legende, men jeg er bare levende. Og jeg vil bare snakke om den lyse ­siden av diamanter, ikke som vare. Nei, for da har de jo sluttet å være en gave. Det er så sørgelig …

Tolkowsky blir tankefull og plukker opp en av de ­digre stenene som ligger på bordet, den er stor som et lite barns knyttneve.

– Hadde det jeg holder i hånden nå vært den virkelige Centenary, så hadde jeg holdt noe som er verdt mer enn noen kan bedømme. Ingen vet engang hvor Centenary er, bare selger og kjøper. Jeg vet det i alle fall ikke.

DE STORE DIAMANTENES VERDEN

Ifølge Forbes var 2013 det beste året noensinne for handel med de store stenene. Eksperter tror 2014 kan bli enda bedre.

I mai gikk nok en gang noen av verdens største stener under hammeren på de legendariske Genève-auksjonene til Sotheby’s og Christie’s. Sotheby’s solgte den berømte, gule Graff-diamanten for 95 millioner kroner og juveler for totalt 840 millioner kroner under sin auksjon 13. mai. Dette var det høyeste dagssalget på auksjon noensinne.

Rekorden sto ikke lenge. Dagen etter solgte Christie’s verdens største feilfrie blå diamant for 143 millioner kroner, og juveler for totalt 917 millioner kroner.

Oppsvinget i dette markedet kan leses som et tegn på vår tids nesten uregjerlige rikdom. For noen få utvalgte mennesker utgjør de store diamantene objekter for begjær og investering som er bortenfor smak, som kan vise til objektiv, overmenneskelig perfeksjon og som derfor gjør eieren til en del av en mytologi. 

En aura av mystikk omgir disse stenene. Bare hør på navnene: Heart of Eternity, Great Chrysantemum, (Blue) Hope Diamond, Black Orlov, Premier Rose, Taylor-Burton, Millenium Star, Pink Dream, Cullinan og mest berømt av dem alle, Koh-i-Noor («Fjell av lys»).

I dette miljøet spiller navnet en stor rolle. Om man kjøper en van Gogh, så er navnet på verket ikke påvirkelig. Men om man kjøper en av de store diamantene så kan man døpe den om, og slik sette sitt preg på en historie som strekker seg langt inn i fremtiden.

Taylor-Burton-diamanten, som Richard Burton kjøpte til Elizabeth Taylor, vil minne verden om deres romanse lenge etter at de nå begge er borte, og lenge etter at stenen eventuelt bytter navn. Det er slikt stoff udødelighet skapes av. Derfor har muligheten til å gi nytt navn til en av de store blitt et av de mest ettertraktede symboler blant verdens rikeste, ikke bare på status, men på makt.

Fenomenet utartet til en liten skandale ifjor da ­tidenes dyreste sten gikk under hammeren. Isaac Wolf, adresse New York, fikk tilslaget på Pink Star. Pris 494 millioner kroner. Umiddelbart døpte han den om, ikke i eget navn – for han handlet på vegne av en gruppe – men til Pink Dream. Stenen var hans drøm. Dessverre var det en drøm for god til å være sann. Wolf kunne ikke betale, og Sotheby’s måtte kjøpe dia­manten selv, da de hadde garantert selgeren en pris.

Der noen – som Wolf – ivrer etter å døpe om, er det andre ganger hele poenget at eierskapet er hemmelig. I lange perioder er det derfor uklart hvor mange av de store stenene befinner seg og hvem som eier dem. De skal ikke bæres, de skal ikke synes. De skal bare finnes. Slik har det vært med mange av de store opp gjennom historien. Og slik er det med Centenary, skal man tro Tolkowsky.

DEN PERFEKTE

Historien om Centenary er historien om et av de definerende øyeblikkene i de store diamantenes historie, og i Gabi Tolkowskys liv.

En gang mot slutten av 1980-tallet ble det funnet en diger fargeløs sten i den legendariske Premier-gruven (Cullinan) i Kimberley i Sør-Afrika, stedet på jorden der de virkelige store diamantene gjerne ser dagens lys. Funnet av denne stenen hadde det heldige ved seg at det fant sted noen få år før diamantkonglomeratet De Beers skulle markere sine første 100 år. Dermed bestemte selskapet seg for å gjøre diamanten til symbolet for feiringen.

Gabi Tolkowsky var den som fikk jobben med å ­bearbeide stenen, avdekke det man ante kunne være den største perfekte diamant noensinne og gi vidunderet den ene fullkomne formen som lå gjemt i den rå stenen. Valget av Tolkowsky var ikke tilfeldig, for hans familie er knyttet til sliping av diamanter nesten like mye som navnet De Beers forbindes med å utvinne dem.

Det var for eksempel grandonkelen Marcel Tolkowsky som beregnet parameterne for optimal lysrefleksjon i en briljant, og som i 1919 utga boken «Diamond design» som satte vitenskapelig standard for diamantslipingens kunst.

Selv lærte Gabi Tolkowsky kunsten av sin far, som åpnet det første diamantverkstedet i Israel.

– Hver kveld satt far med sine kolleger rundt bordet hjemme og studerte stener og diskuterte. Jeg lærte hemmelighetene rundt det bordet. Håndverket. Viktigere var det likevel å lære seg diamantenes mysterium: lære seg å se, lære seg å finne lyset, finne formen og avdekke det som enhver rådiamant selv ber om å få bli. Det er en passiv prosess, en tålmodig avsløring. Å slipe en diamant er ikke et kreativt skaperverk, det er ydmyk fremkalling. Jeg spør stenen: «Hva vil du bli?» Og alltid er svaret: «Den vakreste!»

DIAMANTKVARTERET

Inntrykket av strøket utenfor Tolkowskys kontor er ikke fullt så himmelsk. På samme måte som en god spion må se så alminnelig ut som mulig, er hovedgaten i Antwerpens diamantkvarter i beste fall ordinær. La oss si at det er meningen, at det fungerer best slik. La oss tenke oss at stedet som bringer verdens edleste skatter ut til verdensmarkedet, selv må være litt støvete og grått, fordi slik er pakten: De som har diamanter i blodet, kan ikke legge røde løpere foran sin dør. 

Denne gaten er nemlig handelsåre for det meste av klodens edleste stener. Antwerpen er diamanthovedstaden. Hit kommer de rå stenene fra gruvene før de sendes videre til slipere over hele verden. Hit ­returneres de slipte og polerte diamantene for å graderes og skifte eiere, gjerne mange ganger på noen timer. Det handles for mangfoldige milliarder hver dag. Her ligger diamantbørsene – der medlemskap gir rett til tittelen diamantaire – og i gatene blandes deres mange tungemål. Det er flamsk og fransk, ­engelsk og tysk, hebraisk og jiddisch, gujarati og hindi. Men dia­mantkvarteret preges av ortodokse jøder og indere, i tillegg til pansrede biler, veisperringer og skoger av overvåkningskameraer.

Det er den sikre handelen som er Antwerpens styrke, som gjør at denne byen ved utløpet av elven Scheldt fremdeles er sentral for handelen med verdens mest ettertraktede materiale. Og det er handelens sikkerhet og legitimitet som er poenget med Antwerpen World Diamond Centre (AWDC).

Dette er belgiske myndigheters offisielle institusjon for regulering av den lukrative diamanthandelen. Her verifiseres, graderes og garanteres steinene, her reguleres og styres handelen, hit inviteres asiatiske og afrikanske presidenter og alle de store aktørene i denne funklende, og tidvis skyggefulle industrien.

ARBEIDET

– Det første skrittet var å slipe et vindu, sier Tolkowsky om arbeidet med Centenary.

– Jeg måtte se inn i stenen for å lære den å kjenne. Den første fasetten fortalte meg at jeg hadde noe unikt i hendene.

I verkstedet utenfor kontoret viser han prosessen. Blanke skiver står og spinner, belagte med diamantstøv. For bare diamant biter på diamant, slik var det før og slik er det nå. Kunsten har vært kjent i minst 600 år. Ned på disse skivene – de er store som lp-plater, men spinner langt hurtigere – senkes rådia­mantene i metalliske gripearmer. Sliperen løfter så stadig stenen til lupen for å se om et vindu har ­åpnet seg.

Det er et nervepirrende øyeblikk. Det er som ultralyd for vordende foreldre, et første blikk på en skapelsesberetning som, i diamantenes tilfelle, dog fant sted i en fjern, fjern fortid.

– Men ikke noe av den vanlige utrustningen her kunne brukes på Centenary. Vi måtte lage alt selv fra grunnen av. Aller først satte jeg sammen en stab på 15 personer, forteller Tolkowsky.

– Nøye utvalgte folk. Og så begynte arbeidet. Vi måtte bygge en bunker i Johannesburg, et vibrasjonsfritt, underjordisk laboratorium. I tre år skulle vi holde på der nede, ingen visste hvor lenge da vi begynte. Ingen ante hvordan jobben kunne gjøres. Og vi måtte altså lage nye verktøy. Ingenting vi hadde var stort og samtidig lett nok til å jobbe med denne stenen. forklarer diamantsliperen

Nye hjelpemidler måtte lages av titan, men dette var under apartheidregimet, det var boikott og umulig å få titan inn i Sør-Afrika. Så de måtte gå ad omveier.

LYS I MØRKET

I mørket kan stenene skinne. Inne hos AWDC er det stille og dunkelt. Laboratoriene for gradering ligger i halvmørke slik at det kirurgiske lampelyset kan brukes som et uforstyrret verktøy. Lyset skal inn i stenene og så inn i øynene på spesialistene. De vurderer og graderer. Hver sten skal gis en presis bestemmelse innenfor systemet av de fire C-er: carat, colour, clarity og cut. 

Lenger inne i laboratoriemørket leter de etter farge­nyansene. Et trent øye kan skille de mest subtile forskjeller.

– Derfor får de ikke drikke gin og tonic, for kaninen i tonicen gjør øyet mindre sensitivt for diamantenes gjennomskinnelige fargetoner, sier Barbara Deeschemaecker, AWDCs guide.

 Fargen er viktig i graderingen. Og fargen er også viktig for prisen. En perfekt diamant er fargeløs, men det er de såkalte fancy stenene med sjeldne fargetoner som koster mest. Rosa og blå, gule og grønne, oransje og røde, selv svarte: diamanter finnes i alle farger. Det har å gjøre med nærværet av andre stoffer ved karbonkrystallets dannelse.

En stor, fargeløs briljant presenteres, verdt minst et par millioner. AWDC-folkene later som de ikke vet hva den er verdt, men noen hvisker til slutt et anslag. Kanskje skal denne diamanten bli en ekstravagant forlovelsesring.

Diamanter er som kjent det eneste sanne tegnet på kjærlighet. Verden har omfavnet denne forestillingen etter at markedsføringsgeniene hos De Beers fant på slagordet «Diamonds are forever», som sies å være historiens mest vellykkede markedsføringsfremstøt. 

PRØVESTENEN

– Før jeg torde begynne på Centenary ville jeg øve meg. Jeg trengte å prøve verktøyene og de nye teknikkene på en virkelig diamant, sier Tolkowsky.

Så han ba De Beers om en sten å øve på, noe av samme størrelse. De ga ham den brune rådiamanten som skulle bli Golden Jubilee. Utrolig som det kan ­høres, ble altså det som skulle bli den største slipte diamanten i verden, stilt til disposisjon som prøve­sten for den som skulle bli den mest perfekte. 

– I 154 dager sto jeg og slipte i Centenary for hånd. Det var sprekker i ytterkanten og jeg kunne ikke bruke noe annet enn forsiktig håndkraft. Om jeg hadde brukt diamantsag eller laser var det fare for overoppheting og katastrofe, forteller Tolkowsky.

I stedet laget han liten klubbe dyppet i voks og ­diamantstøv, og gned den forsiktig mot stenen i 154 dager.

– Bare musikk fikk meg til å holde ut dette arbeidet. Rytmen i musikken holdt hendene i gang, sier Tolkowsky. 

Først etter denne tålmodighetsprøven kunne det faktiske arbeidet med å forme steinen begynne.

– Jeg hadde presentert en rekke forslag til De Beers, 13 ulike former. Og valget falt på en hjerte­fasong med 247 fasetter. Nå tok vi i bruk de nye vannavkjølte slipe­verktøyene. Vi arbeidet parallelt med Centenary og Golden Jubilee, testet på den brune stenen før vi brukte samme teknikk på Centenary. Mye av det vi foretok oss forandret faget vårt, det var som Manhattan­prosjektet for diamanter. Like hemmelig. Og tenk deg, 15 mennesker isolert med disse to kjempene, de to største diamantene i verden! Jeg fant en konsentrasjon og sensitivitet som tok meg ut av verden, sier Tolkowsky.

Den aldrende legenden forteller om hvordan han ble ett med diamantene, hvordan de snakket til ham i søvne, hvordan de selv viste veien.

– Det jeg så inni dem. It blew my mind! Den gule solen som brant inne i Golden Jubilee. Den gjennomskinnelige perfeksjonen i Centenary. Lysets reise i den stenen var en reise i tid. To milliarder år var det jeg så.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.