– Jeg blir beskjemmet og kjenner en skamfølelse når jeg hilser på andre kjendiser. For vi har løpt opp på scenen og breiet oss, stukket våre fjes frem, fordi vi tror vi har noe å si, sier Harald Eia.

Å omgås mennesker er ikke alltid like lett. Det er så mye som kan kile seg fast, så mye å ta hensyn til. For kjendiser er det én faktor til å forholde seg til: De er kjente, og vet at de er det.

 – Det er en uskreven regel, sier Per Heimly.

 – Møter et kjent tryne et annet kjent tryne, må de hilse på hverandre, sier fotografen.

Den sosiale tiurdansen kjendiser imellom kan derfor være ekstra kinkig, særlig når de ikke er fortrolige med hverandre. De har gjerne sett hverandre mange ganger tidligere, men ikke i virkeligheten. Bare på tv, på nettet eller i aviser. Det oppstår en slags semi-virkelighet kjendisene imellom. Jovisst kjenner jeg deg, men jeg kjenner deg ikke, likevel.

 – Hver gang jeg hilser på en kjendis, blir jeg påminnet min egen narsissisme, sier Eia.

Bergensrapperen Lars Vaular sier at det mest kinkige er å møte kjendiser som en tror en ikke liker ­eller ikke liker deg.

 – Men det kan gå helt fint, small-talk er jo ganske enkelt. Og du merker fort om vibbene er der, om vi «er skapt for hverandre» eller ikke. Den energien du kommer inn med, er veldig avgjørende for hvordan du vil at samtalen skal bli. Energien min er veldig forutsigbar: Noen ganger er jeg med, andre driter jeg i, sier Vaular.

Hvem?

Det er en hårfin balansegang mellom å være omgjengelig og imøtekommende – og det å bli stemplet som overfladisk.

Valuar synes den første tiden som kjendis var den enkleste. Han stilte med blanke ark.

 – Det var en ganske deilig situasjon å være på kjendisfest, og spille på at dette hadde jeg aldri vært med på før – og om det virkelig var sant at denne drinken var gratis. Alle de små godene som berømthet byr på, sier Vaular.

Så blir en dratt inn i det, kjendiseriet, og alt blir vanskeligere. Det som er takt og tone for en skuespiller, trenger ikke nødvendigvis å være det for en billedkunstner eller forfatter. Er det i det hele tatt mulig å grovinndele kjendisers tilnærming til andre kjendiser etter hva slags profesjon de har?

Forfatter og språkforsker Helene Uri forteller at hun ikke har noe valg. Hun kan vanskelig være mørk og mystisk. Et par år etter at hun debuterte som forfatter på begynnelsen av 2000-tallet, begynte hun å te seg litt annerledes.

 – Jeg begynte å safe. Hvis noen i det hele tatt hilser eller gjør tegn til hilsningsritual, så er min første reaksjon å smile bredt og gå raskt videre. Som regel er det en jeg har gått i klassen med eller en leser som hilser, men av og til når jeg går sammen med en annen, kan ledsageren utrope: «Jøss, kjenner du ham», han er jo den og den kjendisen, sier Uri.

Hvorfor nettopp Uri hilser i øst og vest, har sin forklaring: Det er 8. mars 2012, den dagen NTB skal dele ut sin språkpris til Dagens Næringsliv-kommentator Kjetil B. Alstadheim i VG-auditoriet i Akersgata. Uri, som er jurymedlem, sitter på første rad og opplever at en mann i dress og finkjemmet sveis henvender seg til henne.

De snakker lenge sammen, mens Uri fortvilt forsøker å plassere denne mannen, hvor hun har ham fra, hvem han er.

 – Jeg hadde ingen idé om hvem han var, selv om han hadde et særpreget utseende. Til slutt kom jeg frem til at det måtte være Alstadheim, som jeg bare hadde sett bilder av, sier Uri.

Etter samtalen reiser mannen seg, og går på talerstolen. Først når han presenteres, går det opp et lys for Uri: Det er Carl I. Hagen.

 – Jeg kjente ikke Carl I. Hagen igjen, selv om jeg også hadde ham til bords i regi av bokklubben bare to år tidligere, sier Uri.

Hils på dæ

– Å bli oversett er veldig vanlig. Du vet; oversett på den krampaktige måten, sier Per Heimly, fotograf og Ari Behn-venn, og legger til:

 – Når Ari og jeg tar en lunsj, for eksempel, kan jeg se at mange, også andre kjendiser, jobber hardt med ikke å glo på oss. Da er det nesten bedre at de kommer bort og sier hei, sier Heimly.

Men en sommerdag i Steinkjer i Nord-Trøndelag for to år siden, gjør Heimly nettopp det: Glor på en mann som kommer labbende i grilldress mot ham på gaten. Heimly står og røyker utenfor en bar, og mener han drar kjensel på denne mannen.

 – I ti sekunder sto jeg og stirret på ham, det var bare oss i gaten – helt folketomt. Faen, det er jo Åge Aleksandersen, sier Heimly.

Heimly tenker på hvordan han skal gripe an situa­sjonen.

 – Den første kassetten jeg kjøpte var «Levva Livet!», men jeg kunne ikke si at jeg liker musikken hans og alt det der. Han har jo hørt det tusen ganger før, sier Heimly.

Åge, mannen i grilldress, kommer enda nærmere. Heimly glor fortsatt mens han leter etter de forløsende ordene.

 – Så kommer han til meg og sier: «Æ må jo hils på dæ», og med ett var rollene snudd på hodet, sier Heimly.

For det er et makthierarki blant kjendiser, der deltagerne i rollespillet vet hvilken plass de har selv om de knapt har møtt hverandre tidligere.

Ifølge vanlig kjendiskutyme burde hilserekkefølgen vært motsatt. Åge er jo den eldste, den med størst kjendispondus, en skvær og grei fyr. Heimly, den ­yngre, litt lenger ned på stigen-kjendisen.

– Jeg ble stående og klappe Åge på skulderen uten å få frem et ord, sier Heimly.

Solstad på bakrommet

Kjendismøter kan ligne på når bilførere av samme merke, eller motorsyklister, møtes på veien – de hilser til hverandre fordi de har noe felles.

En ting er å vite hvem som skal ta det første, innledende steget, det neste er å vite hvordan en skal ta samtalen videre.

 – Om jeg snakker med en under meg i rang, for ­eksempel en realitykjendis, er det begrenset hvor lenge jeg gidder å holde i gang en uinteressant samtale. Men når jeg møter noen som er flinke og som jeg ser opp til, kan jeg bli sjenert og veldig forsiktig med hva jeg sier. Og dermed leder jeg selv samtalen inn i et kjedelig og uinteressant terreng, sier Eia.

Eia forteller at han blir varm om ørene når han tenker på det, den gangen i 2002 da han møtte Dag Solstad for første gang: Eia har takket ja til å snakke med forfatteren for stinn brakke i Stavanger under litteraturfestivalen Kapittel 02.

I Stavanger denne septemberdagen føler Eia at han kanskje maser litt på Solstad på bakrommet.

 – Jeg prøvde å være morsom og skreddersy kommentarer som jeg trodde han likte. Jeg hadde ubehagelig lyst til å imponere, og hadde et barnlig håp om at vi en gang kom til å bli bestevenner, sier Eia.

De to går på scenen. Eia skal endelig bevise at han ikke bare er den der morsomme fyren på tv.

 – Jeg hadde en idé om at Solstad snakket stakkato, fordi han ønsket å vise at han tenkte underveis. Solstad svarte at det ikke var tilfellet, men at han har et ­ønske om å være presis. Så var han ferdig med å besvare spørsmålet, og det ble stille mellom oss, forteller Eia.

Dag Solstad ler lenge.

 – Prøvde Eia å imponere meg? Nei, det husker jeg ikke særlig av, sier forfatteren.

Solstad kommer ikke i hu at Eia og andre skal ha forsøkt å servere skreddersydde kommentarer slik at han forhåpentlig skal føre samtalen videre.

 – Jeg er mye mer glad i høflighet nå enn da jeg var yngre. Livet er jo uutholdelig, og det å høre noen spørre om hvordan det går med deg, gjør at livet går videre på et vis, sier Solstad.

Støttekontakt

I 2010 ankommer Lars Vaular Tokyo for å delta i innspillingen av TVNorge-programmet «4-stjerners reise». Med på turen er Mia Hundvin, Heidi Marie Vestrheim og Espen Knutsen. Rapperen fra Åsane i Bergen er helt fersk i kjendisgamet.

 – Jeg ankom Tokyo uten penger og klær, og minibanken fungerte ikke, sier Vaular.

Vaular blir raskt tatt under vingene av Hundvin, den tidligere håndballspilleren.

 – Mia lærte meg å snylte på produksjonsselskapet. Hun var veldig hard på at vi skulle kreve vårt, og sa at de hadde betalt for at vi skulle komme, at vi kan bestille en ekstra vinflaske og ikke være redde for å ta plass.

Denne kjendisreisen ble Vaulars første og siste.

 – De filmet jo, og opptakene ble sendt – det ble for mye for meg. I ettertid følte jeg at vi hadde vært for beskjedne, sier Vaular.

Hei!

– Huff, det er jo så pinlig, fniser Unni Askeland.

Kunstneren på Kløfta har møtt de største fiskene gjennom eksmannen sin, musikeren Eric Anderson. Det var vanlig å omgås Lou Reed, Bob Dylan og Townes Van Zandt, bare for å nevne noen. Og da Leonard Cohen entret scenen i Konserthuset full av leppestift på skjorten og over ansiktet en maidag i 1988, var det bare Askeland som hadde gjort siste finpuss.

 – Jeg blir aldri starstruck, selv da jeg møtte Dylan tenkte jeg: «Ja ja.» Men så er det den ene gangen, da, jeg vet ikke om jeg vil si det offentlig, sier Askeland.

 – Selvfølgelig skal du det!

 – OK, det var på Se og Hørs første kjendisgalla. Vi sto samlet inne i foajeen på Centralteatret i Oslo, alle med et glass vin i hånden, og så kommer John ­Carew bort og hilser. Jeg dåner. Jeg husker at jeg måtte se opp, Carew er jo så høy, og så sa han bare: «Hei, Unni.» Han visste hvem jeg var, og jeg ble helt satt ut og ville gjort hva som helst for denne mannen.

 – Hvilket år snakker vi om?

 – 2013.

Celeber historie

Ordet «celeber» stammer fra latin, og betyr «folksomt, meget besøkt (sted); festlig, meget omtalt, berømt», og ble særlig brukt i forbindelse med godt besøkte religiøse fester.

I antikken, altså fra cirka 500 år f.Kr. dukker de første kjendisene opp. De aller gjeveste celebritetene var deltagere i de gamle olympiske leker, og det var ikke uvanlig at de nakne atletene fikk gratis mat hele sitt liv – og ble gjenstand for både sanger og dikt.

Ifølge Hans van Wees, som underviser i gresk historie ved Universitetet i London, ble atletene «ikke bare snakket om; de ble også gitt førsteklasses oppvartning». Oppvartningen kunne gi absurde utslag, for eksempel når heltene kom hjem etter olympisk dyst. Da kunne deler av bymuren være revet ned for at de skulle unngå å spasere gjennom byens porter som «vanlige dødelige».

Kjendisdyrkelsen tok til på samme tid i Rom, der gladiatorene, som ble sett på som de slemmeste guttene i klassen, var omgitt av elskerinner og tilhengere. Få, om noen, greide likevel å overgå Julius Cæsar (100–44 f.Kr), som like før hans død, sørget for å være den første levende mann i verden som er blitt avbildet på en mynt.

Men om celebritetenes historie går omtrent like langt tilbake som teaterkunsten, er kjendiseriet av mer moderne tapning. Det svenske ordet «kändis» ble først første gang nevnt i det svenske tv-programmet «Skäggen» i 1963, og opphavsmannen er sagt å være regissøren og skuespilleren Yngve Gamlin (1926–1995). I Norge skal ordet «kjendis» ha blitt brukt første gang i 1968.

Amerikanske tilstander

På begynnelsen av 1990-tallet står Finn Schjøll, Blomster-Finn, i møbelavdelingen hos shoppingkjeden Macy’s på 34th Steet på Manhattan. Han har nettopp kjøpt en pakke med tolv billige sokker med ekstra forsterkning i tåpartiet.

Så hører han noen rope: «Hi Finn!»

 – Og der står Diana Ross, omkranset av et kobbel av ekspeditører, sier Blomster-Finn, som paff hilser tilbake.

 – Vi hadde bare håndhilst ved en tilfeldighet for lenge siden, og en annen gang, det var vel et par år tidligere da hun skulle ha ordnet noe i butikken min. Og så husket hun navnet mitt! sier han.

Ross valser videre, og Blomster-Finn står igjen med et kobbel ekspeditører som nå har hektet seg på ham.

 – Jeg var millimeter fra å kjøpe et spisebord for å kjøpe meg bort fra situasjonen jeg var havnet i. At jeg skulle te meg annerledes enn den jeg var, ikke være en fattig mann fra Norge, sier Schjøll.

Paff

Noen år senere, i 1997, holder Jonas Fjeld konsert i samme by med sin amerikanske trio Danko Fjeld Andersen. Etter konserten er stemningen god, og midt i vrimmelen av folk baner Salman Rushdie seg vei bak scenen ved hjelp av to svære livvakter.

Forfatteren stanser foran nordmannen.

«Kan jeg få autografen din», spør Rushdie.

I stedet for å bli paff, siden statushiarkiet er snudd på hodet, har nordmannen en replikk på lur:

«Bare hvis jeg får din», svarte Fjeld.

 – Jeg ble ganske paff, sier musikeren og legger til:

 – Autografen henger på veggen i glass og ramme.

Fantastisk møte

Liv Ullmann ringer fra USA:

 – Historien er helt sann, sier hun.

På vennlig vis forteller Ullmann at hun ikke vil fortelle historien, fordi den vanskelig lar seg gjenfortelle av andre enn henne selv.

 – Men du kan selvsagt skrive den, sier Ullmann.

Så her er den, med alle mulige forbehold: I 1975 spiller Liv Ullmann Nora i Ibsens «Et dukkehjem» i New York. Hennes eksmann, Ingmar Bergman, har satt seg på flyet for å se hennes debut på Broadway. Den verdenskjente regissøren tar inn på hotell, sammen med sin daværende kone Ingrid von Rosen. Når Bergman får vite at Woody Allen ønsker å møte ham, foreslår han at de fire kan møtes på suiten hans over et måltid.

På vei til hotellet for å møte Bergman, er Allen så spent at han skjelver. Og han snakker som en foss. Men når Bergman åpner døren til hotellrommet sitt og sier velkommen, er det alt som blir sagt mellom de to stjerneregissørene denne kvelden.

Det eneste som skjer, er at de smiler mildt til hverandre og av og til ler. Men ingen ord.

Ingrid, Bergmans kone, bryter stillheten. Hun begynner å snakke om kjøttboller med Liv.

På veien hjem sier Allen at Bergman er en fantastisk mann. Når Ullmann kommer hjem, ringer telefonen.

 – Takk, Liv. Det var et fantastisk møte, sier Bergman.

Hilseplikt

Harald Eia mener å ha lært, eller kanskje det bare er snakk om at det er gått 13 år siden han famlende forsøkte å bli en venn av Solstad.

 – Jeg tror det handler om å finne frem det menneskelige når en møter en ny person, uansett om en er kjent eller ikke. Kjente folk liker jo ikke at folk blir nervøse i deres nærvær, og på merkelig vis er det kanskje litt enklere for en kjendis å møte andre kjendiser. De vet i alle fall at de ikke skal be om å få ta et bilde ­eller lese en eller annen beskjed inn i telefonen, sier Eia.

Lars Vaular forteller at kjendisene virker å være delt opp i subgrupper med sine egne, interne hierarkier.

 – Thomas Seltzer og hans ladyboys med komikere, er en gruppering. En annen Tone Damli Aaberge og David Eriksen og deres klan. Jeg har mitt eget system og diskriminerer ikke. Alle er kjendiser for meg, selv om de har få likes eller ikke, sier Vaular.

Kjendisstylisten Jan Thomas skiller ikke mellom hattemaker og konge når det kommer til hilsing:

 – Jeg behandler alle likt samme om de er kjendiser eller ikke. Men jeg setter meg ikke på pub på Karl Johan eller Aker Brygge; jeg går heller på party som jeg er invitert i. Det blir mer intimt, og så har jeg de fleste vennene mine der, sier Jan Thomas.

Blomsterhandler Finn Schjøll mener nordmenn og norske kjendiser fortsatt har mye å lære.

 – Det burde vært hilseplikt her til lands, hvis ikke bør en få tre dagers husarrest. De fleste kjendiser lever av å være kjent, så hvis du viser nesen på Nationaltheatret eller på tv, ja, da er du allemannseie. Hvis du ikke skjønner det, må du jobbe i radio, sier Blomster-Finn.

 – Det kan tyde på at mange kjente mennesker rett og slett bare hilser når de ser noen de gjenkjenner fra mediene. Eller kanskje det er mange med sviktende fjesgjenkjennelsesevne – prosopagnosi? undrer Uri.

 – Å hilse er en nødvendig plattform for høflighet, mener Dag Solstad.

Les også:
KOKKEN & HAVET: Bocuse d'Or-vinner Ørjan Johannessens beste lakseoppskrifter.

SUNT & SUPERT: Sólveig Eiríksdóttir lager rawfood-kost til Hollywood-stjerner på Island-besøk.

KUNSTARKIV: Avgangsstudentene ved Kunsthøgskolen i Oslo stiller ut et kollektivt kunstverk.

Les mer fra D2 her(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.