Hva er opprørets sanne farge? Rødt er vel den som først markerer seg i bevisstheten, i alle fall med det etablerte, norske politiske fargespekteret som grunnlag. Store deler av Pantone-katalogen må imidlertid tas i bruk når det politiske engasjementets motehistorie skal undersøkes.
Og det er nettopp det Camille Benda har satt seg fore med den nye bokutgivelsen «Dressing The Resistance. The Visual Language of Protest Through History».
Benda er leder for kostymedesign ved California Institute of The Arts og foredragsholder om motens symbolske betydning. Ved hjelp av skriftlige kilder og 200 illustrasjoner klarer hun overbevisende å få frem sitt grunnleggende poeng: Skal du få din sak hørt, må du også synes.
Dette er så klart blitt viktigere i vår visuelt orienterte samtid. Snarere er det vel blitt umulig med gjennomslag for ideer nå uten en gjennomtenkt stil. Så kan man velge om oransje, svart eller rosa fungerer best for din sak.
Fakta: «Dressing The Resistance. The Visual Language of Protest Through History»
Av Camille Benda.
216 sider, utgis av Princeton Architectural Press.
Sy selv
Historien viser at grupper og enkeltpersoner tyr til tydelige signaler, og ofte lar personlig kostymedesign bli en del av verktøykassen når et budskap skal hamres inn. «Hver eneste revolusjon starter med et klesskift», som den franske kritikeren René Bizet sa i 1913.
Det kan handle om noe så enkelt som å skrive eller brodere sitt budskap direkte på klesplaggene, å signalisere med farger og stoffer slik mange for eksempel gjorde med «The Handmaid’s Tale»-kostymene under Metoo, om å appropriere makthavernes stil slik Malcolm X gjorde, eller gjøre noe radikalt annerledes, som anses som stygt.
Eller fornekte samtidens klesdrakt, slik Mahatma Gandhi gjorde. Han studerte til advokat i England på begynnelsen av forrige århundre, og gikk da i elitens skreddersøm. Men da han skulle sette lykten mot uretten som ble begått av kolonimaktene mot den indiske befolkningen, vendte han den såkalte moderniteten ryggen, og lærte seg heller å spinne sin egen nøkterne khadi-drakt.
Det enkle er oftest det beste.
Ned på kne. Britenes Formel 1-stjerne Lewis Hamilton viser sin støtte til Black Lives Matter-saken før et løp på Silverstone-banen i august i fjor.
Høyrevridning
All subkultur blir på et tidspunkt oppdaget av motebransjen. «De gule vestene» i Frankrike og den ikoniske gule regnfrakken til Greta Thunberg dukket kjapt opp på catwalken.
Den klassiske magefølelsen tilsier at det er representanter for venstresiden og de alternative som står for opprøret, men så er selvfølgelig ikke tilfelle. Trumps røde Maga-caps er den mest umiddelbare politiske markøren de seneste par årene, men det finnes også mer subtile trender.
Alt-right og unge nynazister i USA skjønte at de måtte endre stil for å vokse, og har da også klart det ved hjelp av virkemidler som internetthumor og stil. Uniformer med hvite pikétrøyer og beige chinos signaliserer noe småbyamerikansk og ordentlig. Svart Fred Perry-trøye med gule striper er et annet hint, mens det er langt vanskeligere å forklare hvordan en lek med ord resulterte i at Hawaii-skjorten ble kodespråk for politisk tilhørighet langt der ute.
Ikke bruk det, om du ikke mener det.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.