Rolf Sverre Håndstad er død, revet bort av kreft halvannen måned før sin 61-årsdag. Hans sivile navn får neppe bjellene til å ringe hos så veldig mange, men si «Rhesus Minus» og «Pyton» til generasjonen som vokste opp i 1980- og 90-årene, så strømmer det kjapt frem minner om hans grenseoverskridende humor. I kunstens tjeneste ble Rhesus Minus overkjørt av både tog og dampveivals, han ble slept etter et jetfly hengende i en tann og spist av en hund.
Han var best kjent for metaserien «Rhesus Minus og Tommy Tusj», som handlet om «hverdagen» til manusforfatter Håndstad og tegner Tommy Sydsæter. Denne ble flaggskipet i Pyton-flåten, med den ikoniske karikaturen av Rhesus Minus som gallionsfigur: Store, plirende øyne, noen hårstrå og en bart som så ut som ståltråd, et glis med store, hvite tenner runde som kokte egg og en nese som minnet om en diger testikkel.
Et liv på bananskall
Jeg møtte Håndstad én gang, hjemme i et slitent hus på Steinssletta utenfor Hønefoss, i forbindelse med en større D2-sak om Pyton i 2015. Etter eget utsagn var Håndstad da «nykter på syvende året og i sølibat på tredje året». Han var uføretrygdet og fikk tiden til å gå som «selvutnevnt bygdetulling» på Ringerike, ved å skrive dikt, leserinnlegg og den upubliserte selvbiografien «Mitt liv på et bananskall».
Gullalderen. Rolf «Rhesus Minus» Håndstad som Pyton-leserne husker ham, tegnet av Tommy Sydsæter.
Karrieren som manusforfatter i Norges drøyeste humorblad varte i knappe syv år, fra han i 1986 ble oppdaget av redaktør Dag E. Kolstad på grunn av en pussig novelle om en mann som samlet på klistremerker til han ble innlagt på avrusning i 1992, utbrent av deadlinemas, alkohol og amfetamin. Ett av kravene Håndstad satte for å fortelle historien sin, var at det måtte nevnes at det bare var de aller siste og dårligste «Rhesus og Tommy»-historiene som ble skrevet da han var narkoman.
Håndstad hadde klart å plassere seg selv aller nederst på den kunstneriske totempælen, som manusforfatter for tegneserier, men ville ikke ha det på seg at han drev med venstrehåndsarbeid. Det lå mye arbeid bak manusene hans, som var preget av fortellermessig overskudd, bisarr humor, ellevill fantasi og null sperrer.
Kroppsvæsker og kjønnsorganer
Pyton sprang ut fra Norsk MAD, den norske utgaven av det klassiske amerikanske satirebladet, der Dag Kolstad også var redaktør. Da han i 1986 tok med seg de norske tegnerne til et nytt forlag og startet konkurrenten Pyton i 1986, var målet todelt: Kolstad ville lage et blad med flere norske serier og færre restriksjoner, den amerikanske MAD-redaksjonen la blant annet ned forbud mot vitsing om kroppsvæsker og kjønnsorganer, sex og fyll.
Selv om Pyton var mer mangefasettert, ble bladet snart beryktet for de mange tegningene av kviser som sprekker, testikler som henger, rumper som sprader og kropper i full oppløsning. Da Håndstad begynte å levere manus, fullstendig uten sperrer, ble det nærmest et vannskille. «Jeg fikk et manus om en transvestitt som gjorde suksess som Dolly Parton-aktig blondine, og metoden vedkommende brukte for å utvikle kjempestore bryster var slik: ved hjelp av forhuden greide han å suge opp popkorn, som på en eller annen måte samlet seg i brystpartiet og utviklet seg til pupper,» fortalte tegneren Arild Midthun om sitt første møte med Håndstads skaperkraft.
Møtte Gud. Slik beskrev Rolf Håndstad selv sin ankomst til Perleporten i Pyton, med sin trofaste tegner, Tommy Tusj (t.h.), alias Tommy Sydsæter, ved sin side.
Håndstad kunne også tegne, og en gang laget han et kurs i rumpetegning for Pyton-leserne. Han viste hvordan du fester endepartiet på papir i jugendstil, som kubisme og ekspresjonisme. «I dette eksempelet har jeg valgt å føle rompen som noe stort og truende i en dyster verden,» skrev han om impresjonismen.
– Jeg har laget noe jeg innbiller meg kan være en fin avslutningComeback-forsøk
I 1996 forsøkte Rolf Håndstad seg på et comeback som Rhesus Minus-forfatter, men på tampen av året ble Pyton nedlagt. Arven etter bladet skulle vise seg å bli langt viktigere enn innholdet. Pyton hadde vist en generasjon norske tegneserieskapere at det gikk an å leve av faget, men tiden hadde løpt fra rølpehumoren. Nå tok de mer familievennlige stripeseriene over markedet.
Året etter kullseilingen av bladet fikk Pyton-sliteren Frode Øverli fast plass i Dagbladet med stripeserien «Pondus», der han klarte å foredle Pyton-humoren og gjøre det til en seiglivet millionbedrift. Andre Pyton-navn som Arild Midthun, Bjørn Ousland og John Kåre Raake gikk videre til respekterte tegneoppdrag, tunge kulturpriser, filmmanus og romaner. Rolf Håndstad kom seg derimot aldri opp i salen igjen, hans siste publiserte verk var vitsetegningene «Psyke meldinger» i 2005, tegnet av Frank Williksen.
Håndstad mente alltid at humor var et perfekt verktøy for å kunne snakke om alvorlige temaer som sex, døden og sinnssykdom uten at folk ble støtt, og han skrev inn Rhesus Minus' endelikt i flere Pyton-tegneserier. I en av dem spør Gud ham «hva gavn haver I udrettet i eders usle Jordeliv?» Rhesus kremter og nøler, før han svarer: «Jeg har skrevet noen temmelig gode og oppbyggelige tegneserier for Pyton!!!».
Når Gud forstår at denne mannens eneste gode gjerninger er «nid og spott», tar han sporenstreks en telefon til Lucifer, men selv Djevelen nekter å ta imot Rhesus Minus. I virkeligheten krangler nok både Himmelen og Helvete nå om å få Rolf Håndstad ved sitt bord, for finnes det en bedre samtalepartner for evigheten enn et slikt overflødighetshorn av grensesprengende humor?
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.