En dag i 1943 tar kunstneren Charlotte Salomon livet av bestefaren sin. Hun lager en omelett til ham, heller over barbital, tegner ansiktet hans mens giften virker. Prosessen beskrives over 35 fullskrevne sider, i form av et tilståelsesbrev. «Alt jeg gjorde for bestefaren min dro blod til ansiktet mitt», skriver hun. «Jeg var ildrød konstant.»

Når Salomon samme høst, 26 år gammel og fire måneder på vei, ender sine dager i et gasskammer i Auschwitz, har hun nylig avsluttet det største kunstverket produsert av en jøde under Holocaust. Det selvbiografiske verket «Livet? Eller teater?», en serie bestående av 769 gouache-malerier, hadde blitt overlevert legen hennes noen uker i forveien. «Ta vare på disse. De er livet mitt», skal hun ha sagt til ham.

I forbindelse med 100-årsjubileet for Salomons fødsel har kunsten hennes – på høy tid, mener mange – fått bred oppmerksomhet. Det jødiske museet i Amsterdam viser for første gang Salomons samlede verker, tre store bokprosjekter utgis, en animasjonsfilm i 3-D er på trappene.

– Hun ble lenge sett på som en slags Anne Frank, forteller Judith Belinfonte.

Historikeren og medforfatteren av den nylig utgitte Taschen-boken «Charlotte Salomon. Life? Or Theatre?», forstår på et vis sammenligningen.

– De var unge jøder som dokumenterte livet under Holocaust. Fedrene deres var til og med venner. Men Salomon var en profesjonell, utøvende kunstner og en voksen kvinne da hun døde.

Hemmeligheten

Oppveksten i Berlin var preget av reiser, musikk, litteratur. Da Salomon var 13, døde moren av sykdom, ble hun fortalt. I 1938, da Salomon var 21, anså familien livet i Tyskland for ulevelig. Faren og stemoren gikk i dekning i Amsterdam, der de senere overlevde okkupasjonen. Salomon ble sendt til besteforeldrene i Sør-Frankrike.

Det var der arbeidet med «Livet? Eller teater?» begynte, etter en avsløring fra bestefaren. Hele seks slektninger på morssiden, fortalte han, deriblant hennes egen mor og tante, hadde ikke dødd av sykdom, men tatt selvmord. Da bestemoren kort tid etter kastet seg ut av et vindu hun også, følte Salomon at to muligheter gjensto. Hun måtte enten ta livet sitt, eller gjøre noe «vanvittig eksepsjonelt». Hun begynte å male.

I løpet av 14 måneder og 1300 bilder portretterte Salomon livet til seg og sine nærmeste. Hun malte dag og natt, spiste nesten ikke.

– Det smarteste hun gjorde var å male. Det ble en måte å bearbeide traumene på, for å overleve, sier Belinfonte.

– Du ser det når hun maler bestemorens selvmord. Fargene er svake, hun maler som en gal. Det er ikke tid for skjønnhet, hun må få det ut.

Mellom alle stoler

Er «Livet? Eller Teater?» ekspresjonisme, selvbiografi, opera eller teater? Salomons verk skal være vanskelige å plassere kunsthistorisk – det finnes lite fra samtiden som ligner. Mange mener uangripeligheten kan ha bidratt til at hun oppnådde bred anerkjennelse først i senere tid. Kunsthistorikeren Griselda Pollock har valgt å definere verket hennes som «en hendelse i kunsthistorien».

Salomon hentet mye fra tysk litteratur og musikk, forteller Belinfonte. Hun angir scener med musikkanvisninger, noter males inn i bildene.

– Hun spilte piano, hun kunne synge, hun var bereist og godt utdannet. Kunnskapen om europeisk kultur var enorm.

Mest minner kanskje «Livet? Eller Teater?» om en grafisk novelle. Tekst er malt direkte på motivene eller skrevet over på tegnepapir, bildene er nummerert kronologisk. Hendelser gjengis gjerne i flere sekvenser i samme maleri, som i bevegelse.

I Salomons beretning tegnes et urovekkende portrett av bestefaren. Etter bestemorens død hinter han om at han og barnebarnet skal dele seng: «Jeg er for det som er naturlig», sier han. Et maleri av en togtur på vei hjem fra en skrekkinngytende interneringsleir i Gurs, viser en samtale mellom de to. Salomon sier til ham: «Heller ti netter til der, enn én natt til med deg.»

Pollock er blant kunsthistorikerne som tolker dette i retning av incest. Beskrivelsen av drapet på bestefaren, som først ble offentliggjort i 2011, betraktes som en avslutning på årelangt, eller kanskje generasjonslangt, misbruk.

Belinfonte er blant dem som tviler.

– Hun hatet bestefaren og synes han var hjerterå. Men jeg ser bare ikke at det kan ha skjedd. Mye av hatet mot ham skyldtes nok at han representerte et Tyskland som var tapt.

* (Vilkår)