Frida Orupabo, med Instagram-kontoen @nemiepeba, stiller ut på Julia Stoschek Collection i Berlin og Gavin Brown's enterprise i Harlem, New York

Det er varm og tett utstillingsåpning i kunstgalleriet Gavin Brown’s enterprise i Harlem: Menn med Patagonia-jakker og trimmet skjegg, folk med hunder i vesker, glass i hånden, kuratorer og kunstnere, og der er galleristen Gavin Brown selv, nummer ti på magasinet ArtReviews liste over de 100 mektigste i kunstverdenen. Han har et lite barn sittende på skuldrene.

– Det er veldig uvirkelig. Jeg hadde ikke forventet at det skulle komme så mange, sier Frida Orupabo (32).

Hun har aldri vært i New York før, aldri vært i USA.

Rundt henne henger de 14 arbeidene hun har laget hjemme i ettromsleiligheten på Frogner i Oslo. Store collager med fotografier av svarte mennesker, påført papirutklipp av klær og kroppsdeler festet med splittbinders, som papirdukker. På en skjerm vises en tre timer lang sammensetning av Instagram-kontoen til Orupabo, utgangspunktet for kunsten og årsaken til at hun nå står her.

– Det er veldig stor interesse, selv om hun er ukjent, sier Martha Moldovan fra Gavin Brown's enterprise.

– Vi har solgt et par, sier hun.

Uten å nevne at kjøperen er en verdenskjent musikkartist og at en enda større stjerne har satt seg på liste for et annet verk.

Rasisme

«– Det kunne like godt ha skjedd meg». Overskriften sto i Sarpsborg Arbeiderblad i 2001, til et intervju med en gjeng ungdomsskoleelever etter drapet på Benjamin Hermansen.

Utsagnet kom fra Frida Orupabo, «mørkhudet og elev på Kruseløkka ungdomsskole i Sarpsborg».

Orupabo liker ikke å bli minnet på artikkelen, den forfølger henne der den ligger på nettet og aldri forsvinner. Selv baserer hun kunsten sin på internett, hvor hun finner materiale til Instagram-kontoen @nemiepeba: fotografier, tekster og lyder. Hun manipulerer, setter deler ofte sammen. Fargetonene er duse, grå, pastellaktige. Men alle menneskene er svarte.

Frida Orupabos mor er fra Norge, faren er fra Nigeria.

– Han dro da jeg var tre. Jeg har vokst opp i et slags kvinnekollektiv, med mamma og søsteren min, og så var jeg veldig mye hos mormor. Jeg har ingen minner om pappa fra da jeg var liten. Men det å ha en norsk mor og en far fra Nigeria har påvirket det jeg gjør i stor grad. Måten jeg jobber på, hva slags bilder jeg velger. Hva jeg er opptatt av.

Under oppveksten var det få andre familier i Sarpsborg som ikke var hvite. Jevnlig fikk hun spørsmål om hvor hun kom fra, om det der virkelig var moren hennes, om hun var adoptert. Ikke var hun svart, ikke var hun hvit.

– Det førte til spørsmål om hvem jeg var. Hvor jeg kom fra. Jeg ble opptatt av alt som lignet meg. Bøker, magasiner, musikk og filmer, alt som ikke var kritthvitt, som hadde en positiv representasjon av svarte mennesker.

Jeg ble opptatt av alt som lignet meg. Bøker, magasiner, musikk og filmer, alt som ikke var kritthvitt

Frida Orupabo – kunstner

Rasismen hun opplevde handlet om at hun ble sett på som annerledes.

– Og den annerledesheten var ikke positiv. Det kunne være kommentarer om hudfarge, hårtekstur, kropp, lukt, sier Orupabo.

Annerledesheten gjorde vondt, den skapte et sinne hun ikke hadde et språk for som liten. Hun begynte å samle ting, lage dagbøker. På videregående gikk hun på linjen for tegning, form og farge. Etterpå søkte hun seg til en kunstskole i Oslo, men kom ikke inn og begynte på utviklingsstudier i stedet, ble sosiolog. I 2013 oppdaget hun Instagram.

– I begynnelsen ville jeg ikke noe annet enn å lage en slags dagbok. En dialog med meg selv. Et sted for frustrasjonen min, i forhold til etnisitet, hudfarge, seksualitet, kjønn. Jeg jobber med bilder jeg kan kjenne meg igjen i. De så jeg sjelden da jeg vokste opp.

Spesifikk

«The artist that Beyoncé, Solange & Jay Z love to work with», ifølge Dazed. Nå står Arthur Jafa på betonggulvet på Gavin Brown’s enterprise, smilende, iført svart vindjakke, med flettet hår og en handlebag fra den hyperpopulære matbutikken Trader Joe’s.

Jafa oppdaget Frida Orupabo. Eller, han oppdaget Instagram-kontoen hennes, i 2014. Han har kalt den «mesterlig», «den mest fantastiske i hele verden».

– Den er det. Hypnotiserende, utrolig, nådeløs, forklarer han.

– Det er de som poster interessante ting på Instagram nå og da. Men jeg tror ikke jeg vet om noen som er så konsistent som Frida. Hennes stemme er så unik, sier han.

De utviklet et vennskap på tvers av Atlanterhavet, snakket sammen jevnlig over Skype, gjerne i flere timer. Jafa har jobbet med film i mange tiår, blant annet som fotograf for Spike Lees «Crooklyn» (1994). Og ja, han har jobbet med Jay Z, Beyoncé og søsteren Solange. Hennes ektemann var assistent for Jafa da han filmet «Crooklyn».

– Alle nevner alltid Jay Z og Beyoncé. Det er en journalistgreie. Klikkfanger. Nei, jeg har aldri vært en vellykket musikkvideoregissør. Det var fint å jobbe med Jay Z, men det gjør ikke meg til Jay Zs «go to»-regissør, sier Jafa.

For halvannet år siden ble Jafa løftet inn i kunstverdenen, da hans videoinstallasjon «Love is The Message, The Message is Death» ble vist på galleriet til Gavin Brown. «Required viewing», ifølge magasinet The New Yorker. Like etter takket han ja til et «solo show» på Serpentine Gallery i London, men sa at han ville presentere tre andre kunstnere. Blant annet Frida Orupabo.

– Det handlet aldri om altruisme. Jeg er ikke en altruistisk person, sier Jafa.

– Det får meg til å se bra ut. Og det gir utstillingen en tetthet og en kompleksitet som det er vanskelig å få til når du bare jobber med dine egne ting. For meg ser de beste separatutstillingene ut som gruppeutstillinger.

Verdenskjent

«Lag noe», sa Jafa til Orupabo. Men hun hadde ingenting å stille ut, ikke noe fysisk. Alt lå på pc-en. Hun brukte det hun hadde av bilder, blåste de opp og printet ut ett og ett ark, klippet og bygget på kjoler, hender og ansikt, for å gi en 3D-effekt.

– Da hun dukket opp, sa hun: «Jøss, dette var et stort sted.» «Jeg har jo sagt til deg at dette er en verdenskjent institusjon!» sa jeg, forteller Jafa og ler.

På Serpentine-utstillingen ble alle de tre collagene til Orupabo solgt. En av kjøperne var Gavin Brown. Rundt jul kontaktet han henne og tilbød første etasjen i Harlem-galleriet til en halvannen måned lang separatutstilling. Med 14 arbeider.

– De hadde sett tre arbeider av meg. 14 arbeider er ganske mye, sier Orupabo.

Hun hadde ingenting, ikke engang et atelier, men satte i gang igjen, store utskrifter stablet langs veggen i leiligheten i Nobels gate. Hun jobbet om natten, etter fulle dager på jobb som sosialkonsulent på Pro Sentret, et nasjonalt kompetansesenter for personer med prostitusjonserfaring.

Mulighet

I Gavin Brown’s enterprise etterfyller en ansatt øl i bøtter med isbiter. Alle bagelene er spist opp.

– Ser du hvordan hun stirrer, sier Rich Blint, som til daglig underviser ved New York University, foran et bilde.

Nesten alle verkene på utstillingen har tatt utgangspunkt i fotografier fra kolonitiden.

– Hun insisterer på at du ser henne. Du er nødt til å konfrontere dette. Du inviteres inn i bildene, sier Blint.

Bak ham står Thelma Golden, direktør og sjefkurator for The Studio Museum, som snart skal flytte inn i et nybygg rett ved. Det er tegnet av den britiske stjernearkitekten David Adjaye, som for øvrig stadig vekk liker Frida Orupabos Instagram-bilder.

– Jeg ser dette som en mulighet for begge parter, sier Gavin Brown.

– Det er ikke veldedighet. Jeg må tjene penger. Jeg betaler husleien her, sier han.

Han mener det er «selvforklarende» hvorfor han valgte å gi Orupabo utstillingsplass.

– Se på veggen, sier han og snur seg mot de store hvite rammene.

At hun dukket opp gjennom Instagram gjør Orupabo bare enda mer interessant, mener han.

– Det er ikke inne i et lukket sosialt system i kunstverdenen, men i et spenningsfelt, i det kommunikasjonssystemet som internett er. Hennes stemme er sterk. Den har evnen til å trenge gjennom massene.

Begynnelse

– Som jeg sa til Gavin: «Du kan ikke være produsenten som ikke ga Billie Holiday platekontrakt!»

Arthur Jafa ler. Han har vært opptatt av å finne en måte å kapitalisere på det Orupabo gjør med Instagram.

– Det er ikke som en performancekunstner som ruller rundt i gjørmen i en elv eller noe. Det kan være flott, det, men hva skal du selge? Skal du filme dem mens de ruller rundt? Her er det vakre kunstobjekter som kan selges. Men hva det kommer til å utvikle seg til …

Arthur Jafa løfter skuldrene.

– Det gjenstår å se. Denne utstillingen er bare en utstilling. Men det er en bra utstilling. Jeg er positivt overrasket over hvor bra de fungerer. Samtidig er jeg ikke overrasket i det hele tatt. For hvordan kunne jeg bli det, jeg som kjenner hennes Instagram.

Nobody

En uke etter åpningen er Frida Orupabo for lengst tilbake på jobb i Oslo. Det siste hun hørte er at alle bildene er solgt. Et par gallerier har vært i kontakt med henne om mulige nye utstillinger.

– I kunstverdenen er jeg jo en nobody, sier Orupabo.

– Det dreier seg mye om penger, å vise seg frem og ha spisse albuer. Det er deilig å gå inn og være avslappet. For meg er det viktigste å fortsette å produsere. Dette har vært en slags terapi for meg.

– Hva blir det neste?

– Det lurer jeg og på, sier hun.

– På en måte tenker jeg at om det ikke blir noe neste, er det greit. Jeg har ikke jobbet for det, jeg bare snublet inn og møtte den rette personen som så verdien i det jeg gjorde, sier hun.

– Men jeg setter samtidig stor pris på muligheten jeg har fått og alle dialogene det har ledet til. Det er det som betyr mest for meg, dialogen som skapes gjennom kunsten, uavhengig av hvem tilskueren er. At man kan berøre noen som er annerledes enn en selv.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.