– Ofte tror folk at hemmeligheter handler om det man ikke får vite versus det man får vite. Det er feil. Hemmeligheter er en kulturell praksis, en måte å organisere institusjoner og menneskelig aktivitet på, sier Trevor Paglen.

Amerikaneren jobber ikke helt som andre kunstnere. Paglens «materiale» er statshemmeligheter. Han bruker måneder på forarbeid, kartlegging og research, og går til verks med både vitenskapelige og journalistiske metoder. Han har gitt ut flere bøker, med titler som «Blank Spots on the Map: The Dark Geography of the Pentagon’s Secret World».

Og lenge før Edward Snowden satte dagsorden internasjonalt med avsløringer av den til da ukjente masseovervåkingen til National Security Agency (NSA – USAs etterretningstjeneste), var Paglen i gang med å dokumentere de hemmelige programmene i kunstprosjekter som strekker seg fra forsteder i Kabul til Nordpolen, via jungler i Sør-Amerika, og videre ut i verdensrommet.

SETT FRA LUFTEN

Hvert år bruker USA mer enn 50 milliarder dollar på å opprettholde en hemmelighetsfull verden av overvåkningsprogrammer, flyvninger som aldri blir annonsert, hemmelige fengsler og fordekte operasjoner. I amerikansk forsvar – og etterretning – går prosjektene under samlebetegnelsen «The Black World». Det er denne verdenen Paglen bruker som grunnlag for kunsten sin.

Utgangspunktet er at hemmelighold bygger på en innebygd selvmotsigelse: Selv topphemmeligheter er nødt til å eksistere i et rom. De må etterlate spor, som et observant øye vil være istand til å fange opp.

– Hvis du skal bygge et hemmelig fly, kan du ikke bygge det i en usynlig fabrikk med spøkelsesansatte. Du må bygge det i en fabrikk som ser ut som alle andre, med ansatte, sier Paglen.

For at hemmelighetene skal kunne eksistere, må det bygges hele institusjoner rundt dem.

– Jeg prøver ofte å finne motsetningene eksakt der det hemmelige krysser over i noe som er synlig. Noe som er mulig å finne. Slik prøver jeg å få et gløtt inn i den hemmelige staten som til enhver tid omgir oss, men som vi ikke er trent til å se, forklarer Paglen.

Kunstneren sier han fascineres av hvordan disse aktivitetene i dag fungerer som en slags stat i staten. Hvordan de handler ut fra sitt eget lukkede univers av sikkerhetsklareringer, taushetsklausuler, kodenavn, klassifiseringer, lover og sin helt egen geografi.

– Jeg har brukt mye tid i helikoptre nylig, sier han og viser frem bilder av NSA han har tatt fra oven.

Da First Look Media – det nye medieselskapet bak nettpublikasjonen The Intercept, med journalistene som mottok Edward Snowdens NSA-dokumenter – ble lansert med finansiering av Ebay-milliardæren Pierre Omidyar, var forsiden prydet av Paglens ferske fotografier av tre av USAs største etterretningsinstitusjoner sett fra luften.

Interessen for, og debatten rundt, overvåking gir gjenklang også i kunstverdenen.

I FRONT

Flere nye kunstverk, utstillinger og mønstringer tematiserer masseovervåkningens virkemidler, utbredelse og konsekvenser.

Kunsthalle Düsseldorf har samlet verk som ser på forbindelsen mellom informasjonssamfunnet og overvåkningssamfunnet i utstillingen «Smart New World». Kunstmagasinet Frieze har viet tematikken en egen utgave ved navn «Art, Big Data & You», og tematiserer myndighetenes rolle, den nye teknologiens konsekvenser for samfunnet og mulighetene til å samle inn enorme mengder informasjon. «Den digitale revolusjonens etterglød» var hovedtema for den multidisiplinære kunstfestivalen Transmediale i år: Hva har elektronisk kommunikasjon og uendelige lagringsmuligheter å si i en «postdigital» verden hvor teknologien er fullstendig integrert og forankret i kulturen, omgivelsene og politikken?

Trevor Paglen er et av de sentrale navnene i den kunstneriske frontlinjen som tematiserer disse spørsmålene.

ETTERLATER SPOR

Som sønn av en Air Force-lege, vokste Paglen opp på militære baser. Han ble tidlig fascinert av emblemene som symboliserer hemmelige våpenprogrammer og etterretningssystemer nesten ingen har hørt om utenfor det militære og etterretningsverdenen. Han begynte å samle på dem. Topphemmelige programmer i forsvaret har sine egne stoffemblemer, som er laget for å brukes på uniformen.

Ved å se nærmere på emblemenes enkle, barnslige symbolikk, samt deres iboende, frivillige og ufrivillige humor, prøver Paglen å avsløre tankegangen og verdensanskuelsen bak de hemmelige programmene – og de som jobber for dem.

Ettersom det er forbudt å snakke om statshemmelighetene, brukes referanser som stort sett bare forstås av de innforståtte, med rare symboler, morsomme navn og humoristiske slagord. Paglen har samlet disse i et eget prosjekt ved navn «I Could Tell You, But Then You Would Have To Be Destroyed By Me».

Etter å ha tatt en doktorgrad i geografi ved universitet i Berkeley, tok han kunstutdannelse ved Art Institute of Chicago på begynnelsen av 2000-tallet, og startet med et kunstprosjekt hvor han dokumenterte innsiden av amerikanske fengsler undercover. 

Han ble tidlig opptatt av CIAs «ekstraordinære utleveringsprogram» med hemmelige pågripelser og bortføringer av mistenkte terrorister til fengsler rundt om i verden. Han samarbeidet tett med en gravejournalist for å prøve å dokumentere de hemmelige CIA-fengslene hvor fangene fra krigen mot terror ble holdt og – ifølge EU-parlamentets resolusjon av 2006 – torturert i strid med FNs konvensjoner, for så å bruke dokumentasjonen i kunstnerisk sammenheng.

– Vi visste at folk forsvant over hele verden, men vi visste ikke hvor de endte opp. CIA kunne plutselig gå ut og si: «Nå vi har tatt Abu Zubaydah.» Men så dukket han ikke opp i Guantánamo. Han måtte være et annet sted, sier Paglen.

– Hvis du skal bedrive hemmelige kriger over hele verden, ha militærbaser i nærmere 200 land og hemmelige spionsatellitter, må du ha en logistisk infrastruktur til å støtte det. Den klassiske måten CIA organiserer seg på, er gjennom falske frontselskaper som tar seg av logistikken og skjuler CIAs forbindelse til operasjonene. De må med andre ord sende inn en haug med papirer, som alle andre.

Når CIA setter opp et frontselskap trenger de advokater, adresser og styrer, og de må registrere selskapet i selskapsregistre. Byråkratiet etterlater spor, som gjør det mulig å danne seg et bilde av det hemmelige fengselssystemets globale geografi.

Å bruke sivile fly ga CIA større bevegelsesfrihet, men fra den amerikanske luftfartsmyndigheten FAA fikk Paglen utlevert listen over flyselskapene som hadde fått tillatelse til å lande hvor som helst i verden. Selskapene hadde alle nøytrale navn som Sports Flights Airways og Premier Executive Transport Services. Sistnevnte holdt til i et bortgjemt lite advokatkontor utenfor Boston, som var spesialisert i skilsmissesaker.

– Da jeg gikk inn og spurte etter flyselskapet, ble jeg kastet ut, sier Paglen, men han fortsatte å grave.

SPØKELSESMENNESKENE

Paglen ble også interessert i hvem som satt i styrene til flyselskapene bak fangetransportene.

I den store mengden dokumenter han fremskaffet, fant han en rekke signaturer og kopier av identifikasjonspapirer tilhørende personer som tilsynelatende ikke eksisterte. Tyler Edward Tate var en av dem. Han var angivelig født på 1950-tallet, men det fantes knapt noen andre spor av mannen i offentlige registre. Paglen ble besatt av disse «menneskene», som kunne få levende personer til å forsvinne og avhøres i fengsler som ikke fantes på kartet.

– Det var spøkelsesmennesker som ikke eksisterte, fordi virksomheten deres var å få andre mennesker til å forsvinne, sier Paglen.

Prosjektet resulterte i «Ghosts», en utstilling av «ekte, falske» signaturer og CIA-pass tilhørende «spøkelsene».

Gjennom en solid dokumentbunke fra FAA kunne Paglen også kartlegge flyenes registreringsnumre og ruteoversikter. Flyene hadde fått landingstillatelse i Libya, Afghanistan, Sudan, Polen, Romania, Marokko, Irak, Pakistan og Guantánamo Bay på Cuba.

Under researchen kom han også over tilfellet Khaled El-Masri, en tysk statsborger som ble holdt fanget i flere måneder i et CIA-fengsel i Afghanistan.

Ved hjelp av satellittbilder, fangetegninger og vitnesbyrd lokaliserte Paglen det hemmelige fengselet Salt Pit til en gammel fabrikk utenfor Kabul. Foran en flokk med sauer, utenfor en nedlagt fabrikk på en sidevei nordøst for Kabul, sto en pakistansk sauebonde. Han bar en amerikansk caps med tre initialer: KBR, som sto for Kellogg, Brown & Root, et datterselskap av Haliburton, hvor USAs tidligere forsvarsminister har vært styremedlem i en årrekke. Da skjønte Paglen at han var kommet til rett sted.

I rettsdokumenter fant han mer informasjon om flyselskapene bak fangefrakten, fordi de kranglet om ubetalte regninger. Det gjorde det mulig for kunstneren å oppsøke noen av menneskene bak de hemmelige operasjonene – på steder med eneboliger, gressplener, barn og familiefedre som var involvert i de hemmelige CIA-programmene.

–Jeg synes akkurat det er ganske uhyggelig, sier han.

PAGLENS METODE

Paglen bruker lang tid på å finne mulige inngangsporter til den hemmelige verdenen han ønsker å kartlegge.

– Jeg prøver å være så krystallklar jeg kan rundt fenomener som er åpenbart tvetydige, sier han.

Kunstneren bruker utallige timer i biblioteker og arkiver, hvor han sporer opp og bestiller dokumenter, gjør intervjuer, leser militære fagtidsskrifter, forsvarsbudsjetter og dyrker kilder i felten, ikke helt ulikt en gravejournalist eller dokumentarfilmskaper.

– Mye av jobben består av research, å prøve å få så mange primærkilder som mulig og å oppsøke steder. Jeg jakter på de små detaljene som forteller noe om en mye større struktur, sier Paglen.

Det som foregår utenfor billedrammen, er vel så viktig – av og til viktigere enn det som ender opp i bildet eller installasjonene hans. Han eksperimenterer med utstyr og teknikker som går langt utover grensene for tradisjonelle fotografikunsten.

– Noen etterstreber skjønnhet med kunsten sin. Det jeg prøver, er å få frem ting som hjelper oss å se det historiske øyeblikket vi lever i.

SYNLIGHETENS YTTERPUNKT

Fotoserien «The Limit Telephotography» består av Paglens forsøk på å fotografere store landområder i Utah, California, Nevada, Arizona og New Mexico som bare kan besøkes av klarert militær og etterretningspersonell. Steder der det etter sigende flys hemmelige fly, der droner svermer i luften og det foretas uannonserte prøvesprengninger.

Paglen har lenge jobbet med å få et glimt inn i disse angivelige aktivitetene gjennom å bruke teleskopiske linser og optikk som er utviklet for å brukes innen astronomi. Slik forsøker han å observere og fange opp hemmeligheter fra opptil 50 kilometer unna. Avstanden gjør at tradisjonelle fotografiske virkemidler må tenkes gjennom på nytt.

– Når du bruker en linse på 5000 millimeter, som er designet for å se på andre solsystemer, ser du et helt annet landskap. Jeg prøver å forskyve synet og oppfattelsen til det når et slags bristepunkt, fordi de fysiske egenskapene til lyset begynner å gå i oppløsning. Det du ser blir fullstendig abstrakt, sier Paglen.

Å snakke om komposisjon gir heller ikke samme mening når man ikke kan velge hvor bildet skal tas fra.

– Du får ikke mange sjanser. Du tar tusenvis av bilder, så må du håpe på finne de gode visuelle øyeblikkene, som også byr på noe metaforisk.

EN ANNEN HIMMEL

Paglen har også rettet sine linser oppover. Kunstneren har investert hundretusener av kroner i astrofotografisk utstyr, lært seg å lese himmelen og studert forskjellige teleskopmodeller. Han har stått mange netter på taket av sin egen bygård på Manhattan og prøvd å fotografere hemmelige romskip i lav jordbane. Etter hvert har han gått enda lengre, dratt ut i ørkenen og innledet samarbeid med amatørastronomer med mål om å spore hemmelige satellitter.

En dag fikk Paglen en telefon fra en astronomvenn. Han ble invitert til å komme og se på USA-202, en hemmelig elektronisk etterretningssatellitt, som det angivelig gikk gjetord om i miljøet. Den var en av USAs største og mest kostbare noensinne, med antenner «så store som fotballbaner».

– Da jeg hadde tatt bilde av den, oppdaget jeg noe ganske underlig: Det befant seg en annen romgjenstand rett ved siden av. Det viste seg at USA-202 var plassert like ved satellitten Thuraya 2, som sørger for all satellittkommunikasjon i hele Midtøsten, hevder Paglen.

Jakten på satellitter og romskip som er blitt sendt ut i verdensrommet i all hemmelighet, er samlet i prosjektet «The Other Night Sky».

Gjennom nøye beregninger og grafiske fremstillinger er det, ifølge Paglen, mulig for en dedikert satellittobservatør å forutsi nokså nøyaktig hvor på himmelen solen belyser et bestemt romobjekt på et bestemt tidspunkt.

– Også hemmelige satellitter er dømt til å følge Keplers astrofysiske lover om planetenes bevegelser. De går i baner til spesielle tider. Det er dermed mulig å forutsi hvor de befinner seg til enhver tid, med ganske stor presisjon, sier Paglen.

SISTE BILDENE FRA JORDEN

Ifjor avsluttet Paglen det seksårige prosjektet «The Last Pictures», utviklet i samarbeid med vitenskapsfolk fra Massachusetts Institute of Technology, MIT.

Han hadde da bestemt seg for å sende opp sitt eget innhold i verdensrommet fra en base i Kasakhstan, som et tillegg til tv-satellitten Echostar XVI: Paglen fikk grønt lys til å koble på en plateformet gjenstand med 100 bilder som forteller noe om livet på jorden. Ideen er at de 100 bildene skal kunne studeres av fremtidige sivilisasjoner.

– Mesteparten av vanlige satellitter som sendes ut i verdensrommet, sendes i en bane 400 til 1200 kilometer over jordoverflaten og dras før eller senere tilbake mot jorden. Det finnes også kommunikasjonssatellitter som befinner seg mye lengre unna jorden. En satellitt på 36.000 kilometers avstand opplever ikke samme dragning mot jorden. Når den går tom for energi, dør den ut og forblir der til evig tid, sier Paglen.

– Spøkelsesromskip som dette, kan eksistere i milliarder av år.

Paglen mener derfor at vi har bygget en ring med maskiner rundt planeten, en ring som er blitt en permanent del av jorden.

 Ifølge kunstneren er dette de lengstlevende objektene mennesket noensinne har skapt og vil skape. 

– Disse satellittene vil fortsette å eksistere selv når jorden ikke eksisterer.

MASKINELLE BILDER

Paglens nyeste fascinasjon er bilder som utelukkende blir tatt av maskiner for å kunne ses av andre maskiner.

– Det er et historisk sett helt nytt fenomen: Hvordan man kan fange opp bilder i stor skala, automatisere tagningen, lagre dem og gjøre dem søkbare – ikke av mennesker, men algoritmer. Det forandrer hele filosofien rundt det visuelle, spørsmål om representasjon og hvordan et bilde gjenspeiler innhold.

– Bilder har historisk sett alltid vært representasjoner av noe. Det som skjer nå, er at vi nærmer oss et punkt hvor mesteparten av bildene som tas i verden vil være laget av maskiner for andre maskiner. Mennesker vil aldri se dem. Vi går dermed fra bilder som noe representativt, til rent operasjonelle bilder, som har en klar funksjon, sier Paglen.

Kunstneren trekker frem automatisk avfotografering av nummerskilt og ansiktsgjenkjenningsteknologi som eksempler.

– Her snakker vi om bilder som setter i gang en rekke maskiner, som ender opp med at noen blir skutt av en drone. Eller får en parkeringsbot, sier Paglen.

Les mer fra D2 her.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.