«Det kolde øje» er navnet på en stor, bred og eventyrlig utstilling av tysk kunst fra mellomkrigstiden, konsentrert rundt begrepet Die Neue Sachlichkeit – ny-sakligheten eller New Objectivity, som det kalles på engelsk.
Kunsthistorisk kan man si at nysakligheten erstatter ekspresjonismen, som var den dominerende kunstretningen før og under første verdenskrig. Der ekspresjonistene la vekt på den subjektive og indre opplevelsen (tenk Munchs «Skrik» som tidlig eksempel), skulle de nysaklige fremstille sin tids verden usminket, usentimentalt og objektivt.
«Die Straßen der Arbeit», Oskar Nerlinger, 1930.
Fakta: «Det kolde øje»
Utstilling ved Louisiana kunstmuseum som tar for seg tysk kunst og kulturliv på 1920-tallet.
Står til 19. februar.
Louisiana ligger i Humlebæk, en halvtimes tog- eller kjøretur fra København sentrum.
I virkeligheten var ikke kunstnerne mer objektive enn at brorparten var medlemmer av kommunistpartiet. Midt i all samfunnskritikken finner man likevel en dyrking av moderniteten og fremskrittet, og en kraftig kulturell dragning mot USA. Tyske kunstnere tok seg engelskklingende navn, slike som John Heartfield, fotomontasjens største geni.
Et spesielt viktig tema er den nye kvinnerollen (Die neue Frau) som dukket opp etter første verdenskrig. Som følge av verdenskrigen hadde Tyskland et stort overskudd av yngre kvinner, som i løpet av krigsårene steg inn i yrkeslivet. Etterpå måtte de forsørge seg selv. I tillegg kom hyperinflasjonen og utraderte familienes sparepenger, slik at ekteskapssystemet gikk i oppløsning.
Resultatet ble en oppsiktsvekkende makeover, et motemessig jordskjelv. På malerier og fotografier ser vi det nye kvinneidealet: kortklipt, gjerne i skjorte og slips, ofte avbildet med sigarett, androgynt og fortrinnsvis flatbrystet. «Det kolde øje» løfter frem en rekke kvinnelige malere, i tillegg til tidens mannlige stjerner som George Grosz og Otto Dix.
«Sylvia von Harden», Otto Dix, 1926.
«Jenaer Glas», Albert Renger-Patzsch, 1936.
Kneiper
Lesbisk kjærlighet og såkalte Damenkneipen (som var møtesteder for lesbiske) blir fremstilt ganske fritt. I en håndbok for turister fra 1929 fortelles det at Berlin har rundt 30 slike kneiper, som er helt ufattelig mye. Disse kunstnerne opererte i den mest liberale byen i verden.
Berlin var døgnåpen. Den nye popmusikken – amerikansk jazz – strømmet ut fra de røykfylte bulene, hvor alt kunne foregå. Sigarettselgeren på gatehjørnet kunne også levere kokain.
Politimyndighetene i byen sluttet helt å forfølge homofile. Noe av bakgrunnen for dette var en serie ødeleggende utpressingsskandaler rundt århundreskiftet. Politiet ville ikke lenger assistere kriminelle.
Samtidig eksploderte prostitusjonen, og det lå i nysaklighetens ånd at heller ikke dette skulle forties. Tvert imot, både prostitusjonens elendighet og dessuten groteske seksualdrap ble stilt ut i galleriene.
En utstilling som skal yte den nysaklige perioden rettferdighet må ikke bare være multimedial, men også multi-disiplinær. Det foregikk et hektisk samarbeid på tvers av ulike kunstformer. Forfatteren Bertolt Brecht samarbeidet med komponisten Kurt Weill og med regissøren og teatersjefen Erwin Piscator, som skulle grunnlegge et nytt, politisk radikalt og visuelt grensesprengende «totalteater».
Berlin var døgnåpen. Den nye popmusikken – amerikansk jazz – strømmet ut fra de røykfylte bulene, hvor alt kunne foregå. Sigarettselgeren på gatehjørnet kunne også levere kokain
Fakta: Anmeldt
Torgrim Eggen er forfatter og skribent.
Garbo og Bauhaus
«Det kolde øje» byr også på filmvisninger, blant annet av stumfilmen «Die freudlose Gasse» (den gledesløse gaten) av G.W. Pabst, en skildring av prostitusjon i 1920-årenes Wien hvor Greta Garbo har sin første filmrolle utenfor Sverige. Vi får presentert tekstprøver og dikt fra de tidstypiske forfatterne, med Alfred Döblin («Berlin Alexanderplatz»), Erich Kästner og Irmgard Keun i spissen.
Ingen steder ble det foretatt så radikale grep som i Weimar-tidens arkitektur, konsentrert rundt Bauhaus-skolen. Her gikk hele den gamle tidens estetikk på skraphaugen.
I Louisiana har de valgt å la Marcel Breuers møbeldesign illustrere dette, men det er også utstilt et komplett kjøkken (!) – Frankfurt-kjøkkenet på fire kvadratmeter, designet av Margarete Schütte-Lihotzky i 1927. Designeren av den «rasjonelle kjøkkeninnredningen for arbeiderklassen» ble hemmelig agent for Stalin under krigen.
«Freudlose Gasse» Franz Wilhelm Seiwert, 1927.
«Sekretær ved Vesttysk Radio i Köln», August Sander, 1931.
Nøkternt kamera
Fotografiet fikk anerkjennelse som kunstuttrykk. Utstillingen inni utstillingen, for å si det slik, er hele 250 fotografier av August Sander (1876–1964). Alle er portretter, for det meste i helfigur, av kvinner, menn, barn og mindre grupper.
Sanders ambisjon var å lage en slags katalog over menneskeheten og mennesketyper i det 20. århundre, inndelt tematisk. Vi møter kunstnere og kroppsarbeidere, industriledere og tjenestefolk, dommere og løsgjengere, studenter og professorer. Dette er et unikt og fantastisk fotodokument. Kameraet er nøkternt registrerende og lar klær, fysiognomier og kroppsuttrykk fortelle historien alene.
Ingen grunn til å unngå spoilers her. Vi vet hvordan det gikk. I 1933, da Hitler tok makten, var det slutt på ny-sakligheten, og på saklighet som sådan, i mange år fremover. De fleste av kunstnerne vi møter i «Det kolde øje», gikk i eksil.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.