Da pandemien var på sitt mest intense i 2020, og kafeene, restaurantene og museene holdt stengt, oppsto et eget lite fellesskap inni buskene i byens parker. Ansamlinger av tissetrengte kvinner på huk med buksene på knærne.
Den kritiske situasjonen ga kunstner og keramiker Marthe Elise Stramrud (38) og byplanleggerne i plankontoret Nomad – Bengt Carlson (29) og Mufti Pradityo (26) – en idé: et pissoar for kvinner.
Prosjektet har de kalt «Hele Oslo pisser».
Sprengte blærer
Med midler fra Kunst i offentlig rom gjennomførte de en kartlegging som viste at det kun finnes 13 offentlige toaletter i Oslo innenfor ring 2. Det tilsvarer ett toalett per 54.000 innbygger.
– I europeisk sammenheng er det svært lite, sier Carlson, daglig leder i Nomad.
– Du kan fint tisse på museumstoalettene eller i kafeer, men det er for dem som betaler seg inn med en obligatorisk kaffe. Det er ikke for alle. Som plankontor er vi opptatt av fellesskapet. Samfunnet har over tid bygget ned institusjoner og felles infrastruktur for nabolag, sier Carlson, og trekker frem et av få pissoarer i Oslo: funkis-pissoaret i Stensparken fra 1953, også kjent som Kjærlighetskarusellen.
– Det ble fredet av Riksantikvaren i 2009, med historien som et viktig treffsted for homofile som en viktig dimensjon, men i dag står det bare og forfaller. I sentrumsparkene er løsningene generelt provisoriske og dårlige.
Fakta: «Hele Oslo pisser»
Kunstner Marthe Elise Stramrud har sammen med byplanleggere i plankontoret Nomad, designet et pissoar for kvinner.
Modellen stilles ut på Oslo arkitekturtriennale 22. september.
Kunsthistorisk kontekst
Ved å kombinere to disipliner, har byplanlegger- og kunstnerkonstellasjonen skapt en konkret løsning. Et pissoar av keramikk, utformet som et konvekst skjold i tre deler, som kan plasseres rundt om i byen. Høyt nok til at ingen ser inn, og lavt nok til at den som tisser ser over kanten når hun sitter på huk.
Men først skal modellen av pissoaret stilles ut under Oslo arkitekturtriennale i det gamle Munchmuseet. Prosjektet kan leses i en kunsthistorisk kontekst, men i motsetning til Marcel Duchamp eller Elmgreen & Dragset, skal pissoaret brukes.
– I Porsgrunn står det en vakker fonteneskulptur av Per Barclay. Jeg har fra barndommen antatt at folk tisser der, da det kalles «pissoaret». I senere tid har jeg forstått at klengenavnet ble gitt for å diskreditere Barclays kunstneriske kvalitet. I samarbeidet med Stramrud har vi både kunstnerisk kvalitet, og en funksjon for byen, en oppgave jeg mener kunsten også kan – og i større grad bør, inneha, sier Carlson.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.