Da den amerikanske seriemorderen Dean Corll ble stanset i 1973, hadde han drept et 20-tall tenåringsgutter på grotesk vis – hjulpet av to medsammensvorne unggutter.
I den fransk-østerrikske regissøren Gisèle Viennes forestilling «Jerk» møter vi den ene, spilt av Jonathan Capdevielle, mens han soner livstidsdommen. I et nedstrippet rom sitter han på en stol og rekonstruerer ugjerningene – groteske voldshandlinger – med hånddukker i fanget.
Fakta: Jerk
Forestilling på Black Box/Kunsthall Oslo 8.–10. oktober.
Det sagnomsuste stykket fra 2008, oppført én gang på Black Box i 2010, settes nå opp av samme teater på Kunsthall Oslo fra 8. til 10. oktober.
– Verden innbefatter uutholdelig vold, barbariske handlinger. Vold burde ikke ha noen råderett i det virkelige liv. Men vi kan ikke ignorere at mennesker kan ha voldsfantasier, sier teatersjef Anne-Cécile Sibué-Birkeland (46).
– I likhet med Vienne forfekter jeg kunstens mulighet til å være et katarsisk rom hvor fantasier, vold, upassende tanker og mørke kroker i menneskets psyke kan uttrykkes. For noen kan det være ubehagelig. Men jeg synes det er viktig å løfte slike stemmer ut i et offentlig rom, som teateret, hvor de kan håndteres og drøftes – da med et klart skille mellom virkelighet og fantasi.
Ubehag
Gisèle Vienne er et etablert navn i scenekunsten, både som koreograf, regissør og dukkefører; arbeidene hennes er vist på prestisjetunge institusjoner verden over.
I et intervju med Inkonst tv i etterkant av premieren fortalte hun at hun blir glad når folk rystes, fordi det er dét hun selv ser etter i kunst. Hun fortalte også om publikummere som forlot salen, gråt, besvimte. Teatersjef Sibué-Birkeland, som har jobbet tett med Vienne i flere år, minnes en brannvakt som måtte hjelpes ut.
– Det var ironisk å måtte ta seg av personen som skulle beskytte publikum, og samtidig rørende å være vitne til så uforutsett sårbarhet.
Hun understreker at reaksjonene på «Jerk» generelt er veldig positive.
– Det betyr ikke at publikum ikke kjenner på et ubehag. Det gjør de, selvfølgelig. Men man kan oppleve både vemmelse og glede, ikke sant? Vienne er interessert i den gnisningen, i den ambivalente følelsen av forferdelse og fornøyelse som man kan oppleve samtidig. Kanskje kan det sammenlignes med å se skrekkfilm.
Dukketeater
Sibué-Birkeland ser flere grunner til å sette opp den elleve år gamle forestillingen på nytt.
– Det er en del av Black Box' rolle å vise forestillinger som har hatt betydning for performance-historien, å vise «klassikere», for å si det sånn. Det er viktig for alle som ikke fikk sjansen til å se dem for mange år siden, slik at de kan forstå teaterhistorien og dessuten erfare hva slags spor disse arbeidene har satt, hvordan de gir gjenklang i dagens kontekst.
Gisèle Vienne er en bannerfører for dukketeater i moderne scenekunst – hun har uttalt at dukketeaterets opprinnelige repertoar er «skikkelig hardcore» og «hypervoldelig». Sibué-Birkeland beskriver dukketeateret som en grunnleggende komponent i kunsthistorien, til tross for at det nå er mest knyttet til underholdningsindustrien.
– Men det er fortsatt en levende del av teaterfeltet og burde få mer oppmerksomhet.
* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.