– Tate skal være grensesprengende, erklærer direktøren for det hele, Kerstin Mogull.
Hun sitter i den veldige Turbinhallen til Tate Modern – Tate Britains kule, yngre fetter i Londons nedlagte kraftstasjon, Bankside Power Station – hvor det skramler og slamrer i metall mens tatoverte menn i shorts skrur ned et provisorisk podium. Det er den store nyåpningsdagen, og borgermester Sadiq Khan har vært innom for å lovsynge oppdateringen av det Financial Times kaller verdens mest populære galleri.
Tate Modern har nemlig sprengt sine egne grenser. I kraft av skyskrapertilveksten Switch House er arealet utvidet med 60 prosent. Fordelt på 34.500 kvadratmeter skal 800 verk ved 300 kunstnere fra 50 land fortelle historien om moderne kunst siden 1900.
Direktør. Svenske Kerstin Mogull kom til Tate-institusjonen fra BBC.
Detaljrikdom. Budsjettet spiste på seg fordi museumsledelsen ønsket et ikonisk resultat.
Budsjettet beløp seg til 215 millioner pund. I stedet endte det offentlig-private spleiselaget på 260 millioner pund, tilsvarende tre milliarder kroner.
– Det var verdt det. Du vil at bygningen skal være ikonisk – og like ikonisk om 100 år, insisterer Mogull.
Fakta: Tate Modern
Kunstgalleri i London-bydelen Southwark.
Holder til i den gamle Bankside-kraftstasjonen.
Én av fire Tate-filialer – de andre er Tate Britain, Tate Liverpool og Tate ST Ives.
Samlet ivaretar institusjonen 70.000 kunstverk.
Åpnet av dronning Elizabeth 11. mai 2000.
Siden har galleriet registrert rundt fem millioner besøk i året.
Den britiske stat bidro med 50 millioner pund – over 600 millioner kroner – til utvidelsesprosjektet.
Tåkefyrstinne
Picasso, Rothko og Matisse ruver stadig i permanentutstillingen. Ervervelser av størrelser som brasilianeren Cildo Meireles, inderen Sheela Gowda – for ikke å glemme kult-kineseren Ai Weiwei – er kommet til.
– Vi prøver å spore hvordan kunsten forandrer seg, og hvordan kunstnerne forandrer kunsten, forklarer seniorkurator Catherine Wood.
Utsagnet er en utbrodering av det offisielle museumsmottoet som figurerer i smellfete typer på taket: «Art changes, we change».
– Det er faktisk sant, attesterer Wood.
– Eksempelet er hvordan kunstnere er blitt mer interessert i å dele en situasjon med andre mennesker enn å henge et bilde på veggen som skal studeres alene.
I så måte fester museumsteamet lit til blant andre Fujiko Nakaya. Den japanske installasjonsveteranen stiller med sitt «tåke-landskap» neste vår. Det betyr at hun tar i bruk både inne- og utefasilitetene, ispedd inntrykk-bombarderende bidrag fra lydkunstnere, dansere og filmfolk.
Skjønt, ifølge Wood var det nettopp «gruppeopplevelsen» som begynte å føles vel trang i den tidligere kraftstasjonen.
– Tate Modern ble et offer for sin egen suksess, sier hun.
Tankekunst. De såkalte tankene i bunn skal romme performancekunst og liveinstallasjoner.
– Da det ble innviet, siktet vi mot 2,5 millioner i årsbesøk. Så ble det fem. Fremtidsambisjonen er syv millioner. Det skal selvsagt fortsatt være rom for å kontemplere kunst med litt armslag.
– Besøket falt ifjor. Dere gaper ikke over for mye?
– Jeg håper ikke det. Da utvidelsen ble annonsert, syntes enkelte at det låt sprøtt. Ti år senere er det utenkelig at London skal være foruten et slikt museum. Størrelsen virker riktig. Jeg gråt nesten da jeg så alt ferdig.
Landemerke
På balkongen i tiende etasje, med panoramautsikt til asfaltjungelen, står BBCs kulturredaktør Will Gompertz.
– Jeg synes det er fabelaktig, meddeler han.
– Det er modig å oppjustere lokalene såpass og fylle dem med så mange ukjente kort.
Gompertz er like begeistret for bygningsløsningen, levert av sveitserfirmaet Herzog & de Meuron.
– Den representerer et nytt landemerke! utbasunerer han.
Du vil at bygningen skal være ikonisk – og like ikonisk om 100 år
KERSTIN MOGULL – direktør ved Tate Modern
– Enda arkitektene gjorde en kjempeinnsats med den originale strukturen, har de benyttet anledningen til å korrigere noen av problemene. Galleriområdene er blitt mer fleksible. Dessuten er jeg fan av fasaden.
Gompertz gjør et kast med munkesveisen.
– Kanskje er det noe forkjært ved måten den nye og gamle murstenen møtes. Kanskje ville jeg gitt minuspoeng for det. Forøvrig er bygget en triumf.
Båndene er solide mellom BBC og kunstinstitusjonen. Før Kerstin Mogull inntok Tate som høyre hånd til toppsjefen Nick Serota i 2014, ledet hun statskanalens Future Media & Technology-avdeling. Hun ser åpenbare paralleller.
– Oppgaven min er å sikre en portefølje bestående av blockbusters – Matisse, Picasso, Munch – så vel som fremadstormende ting. Det er likt på tv. Du vil ha seriøs programmering – dokumentarer, nyheter – men trenger også et «Top Gear». Ellers blir det fort elitistisk.
Edvard Munch ble feiret med separatutstillingen «The Modern Eye» i 2012. Siden har skandi-attraksjonene glimret med sitt fravær, foruten et par Asger Jorn- og Per Kirkeby-innsmett. Det vil Mogull, som har røttene sine i Sverige, gjøre noe med.
– Vi må begynne å innføre mer skandinavisk, understreker hun.
– Vi har ikke noe konkret på gang i øyeblikket. Men vi skal bygge tettere relasjoner til Skandinavia som sådan, kunst- og nettverksmessig. Det finnes en ung generasjon av hardtarbeidende kunstnere som vi skal finne og vise.
– Du vil ha vikingene inn?
– Ja, nettopp – vi må få vikingene inn.
Gallerikonserter
Foreløpig er Georgia O’Keeffe og Robert Rauschenberg noen av snakkissatsingene i kalenderen. Hakk i hæl følger «The Radical Eye: Modernist Photography from the Sir Elton John Collection» .
– Han har en fantastisk samling, frister Mogull.
– Det handler ikke om Elton personlig. Det handler om at han forvalter en mengde fotografier signert mestre – type Man Ray.
Musikalsk spørs det om pianorockeren John kvalifiserer. Tate Modern har utmerket seg med en eksklusiv serie konserter siden åpningen i 2000. Ennå går det gjetord om ur-teknofenomenet Kraftwerks opptredener i 2013, da seniorkurator Wood trakk i trådene.
– Vi prøvde alltid å unngå gallerygigs. Det finnes da scener nok i byen, humrer hun.
– Så kontaktet Kraftwerk oss med ønske om å gjøre en retrospektiv. Fordi bandet har vært så innvevd i miljøet, så innflytelsesrikt og Warhol-aktig, tenkte vi «perfekt». Vi kunne solgt ut 100 ganger, men lot være. Vi konkurrerer ikke med O2 Arena.
Wood blir fjern i blikket.
– En rekke popstjerner har tatt kontakt. Jeg er litt nedfor, for managementet til Prince ringte for åtte år siden. Vedkommende som svarte, sa: «Sorry, vi arrangerer ikke konserter.»
– Det gjorde dere heller ikke på det tidspunktet?
– Nei, men det finnes enkelte artister som overskrider formatene. Hvis Bowie noensinne hadde spurt ...
Luksusinstallasjon
En snodig bonus øverst i tårnet til nye Tate, er innsyn til noen av de mest luksuriøse leilighetene langs elvebredden. Mogull bedyrer dog at stemningen blant naboene er god.
Miniskyskraper. I kraft av pyramidiske Switch House er galleriarealet utvidet med 60 prosent. Foto: Iwan Baan
– Ingen har kjeftet. De visste hva som ventet, da de kjøpte, hevder hun.
– Hva med de andre Tate-filialene – havner de i skyggen nå?
– Nei, for de er så forskjellige i karakter. Tate St Ives ligger så vakkert til ved sjøen. Tate Britain, inkludert Turner-kolleksjonen, ivaretar dybden som strekker seg mye lenger tilbake.
Sjauerne er i ferd med å avslutte nedriggingen av scenen på grunnplanet. Mogull har reist seg fra plassen i turbinhallen. Svengelsken hennes lager ekko mellom glass og betong.
– For meg fremstår de som fire juveler.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.