Kunstnere tolker juletreet

I de beste familier

– Jeg vokste opp med det typiske julebildet selv, sier Jennie Hagevik Bringaker (38):

– Det å måtte sitte i en sånn stram matroskjole og posere og late som om jeg pyntet et tre.

Trollkrems arbeid er et tradisjonelt familiebilde – med en tvist – og kanskje også en innvending til forestillingen om hvordan den gode, norske familiejulen egentlig ser ut:

– Siden vi er gutt og jente tror alle hele tiden at vi to er et par, at Tor Erik er faren til barna mine – og at han bare aldri passer på dem, fordi han jo er på byen hele tiden, sier Bringaker.

– Alle antar, hele tiden, at man tilhører en heteronormativ familiekonstellasjon – og vi tenkte at det kunne være gøy å leke litt med nettopp de referansene i det klassiske familiejulebildet.

Å tenke performance med utgangspunkt i tradisjon er et takknemlig prosjekt, sier Tor Erik Bøe (30):

– Alle kjenner referansene, i motsetning til mye annen kunst hvor referansene kan være veldig «off», sier han.

– Den der klassiske oppfordringen om å lage kunst for folk flest, den tar vi bokstavelig. Performance-kunst blir jo gjerne latterliggjort og sett på som litt utilgjengelig, legger han til:

– Det er ikke vi.

Slaver av julen

– Jeg tror julen er en utløsning på noe, sier Willibald Storn (80).

– Det er en slags erotisk utløsning: Pang!

Kunstneren sitter i atelieret på Kampen i Oslo – med maling på buksene og julen i halsen:

– Da jeg var barn, syntes jeg julen var det flotteste jeg visste, men etter hvert blir det så avslørende: Det er bare en stor kommers for kapitalismen, sier han.

– Julen er en komisk opera og jeg er dens statist. Vi er alle statister!

Det har vært et godt år for Willibald Storn, den østerrikske kunstneren som kom til Norge for 60 år siden i år. Storn rundet 80 år – og ble blant annet feiret med en stor jubileumsutstilling på Kunstnerforbundet i Oslo.

– Å bli gammel er en krevende øvelse, sier Storn.

– Det er ingen som snur hodet etter meg på gaten lenger. Bare hvis jeg går i spagaten på isen. Det går tregere når man blir gammel; skrittene er ikke så lange lenger.

Storn «har oppnådd å bli en legende i levende live», skrev Klassekampen tidligere i år.

Utstillingen hans på Kunstnerforbundet denne våren ble kalt «en kraftpresentasjon av de sjeldne», av kunstkritiker Lars Elton i Dagsavisen. Storn er «den kunstneren vi bør og skal stå opp for og feire», mente Elton: «Han personifiserer den kunstneriske kraften som ikke gir seg – selv når alt beveger seg i gal retning».

– Ja, jeg fortjener det. Hvert eneste ord altså, sier Storn.

– Jeg er opptatt av at verden går til helvete. Folk snakker ikke sammen lenger. Det er for sent, jeg beklager. Jeg er lei meg for at barnebarna mine må stå i nesen til søppel av uløste problemer. Vi later som om vi har det bra – og vi har jo det også – men hva koster det? Nei, i helvete. I dette kaoset feirer vi jul og later som om vi har fred på jord, sier Storn.

– Min eneste trøst er at jeg kan ta feil.

Willibald Storns juletrekunstverk refererer til «julens slaver»:

– Mitt juletre er en dialog mellom den juleløgnen man tror på og det kommersielle som står igjen. Jeg setter henne i søppel, for hva blir igjen av julen når alle ribbene og fenalårene er spist opp?

Når nasjonalhelter kles nakne

– Jeg kaller ham Naken-Nansen, sier kunstner Eline Mugaas (47).

– Det bildet er jo en gave til verden.

«Jeg kan ikke elske noen annen etter å ha møtt deg», skrev Fridtjof Nansen i et av sine erotiske kjærlighetsbrev, på tampen av 1920-tallet, ifølge Aftenposten. Polfareren og vitenskapsmannen var 67 år da han skal ha forelsket seg i den 30 år yngre, amerikanske journalisten Brenda Ueland.

– Jeg forbandt Nansen med trøtte ting som ski og nasjonsbygging. At han har gått over Grønland bryr meg egentlig midt i ryggen, men jeg oppdaget ham på nytt da jeg så dette, sier Mugaas om bildet, som først dukket opp i boken «Nansens siste kjærlighet», i 2011.

Nansen må ha forstått at han ikke kunne be Ueland om noe han ikke var villig til å gjøre selv, sier Mugaas.

– Det er noe ærlig og likestilt over det: Han roper sine drømmer ut i mørket og håper på svar.

Kanskje kan Mugaas bidrag også leses som en kommentar til en av årets kontroverser; den brede dekningen av hvordan unge jenters naken-selfier havner på avveier og ender opp i internetts mørkeste avkroker:

– Det er kanskje noe med at ønsket om å ha et bilde av den du drømmer om – ditt hemmelige seksualobjekt – er like gammel som menneskeheten selv.

Med sitt bidrag har Mugaas fått Nansen til å sveve på en sky – av syntetisk putefyll fra Jysk.

– Der henger han som en liten marsipangris og byr seg frem.

De rotløse

Da Anawana Haloba (38) først fikk invitasjonen fra D2, var hun i Addis Abeba, Etiopia. Det var få dager før myndighetene erklærte unntakstilstand i landet, etter omfattende protester mot regjeringen, og Haloba bestemte seg for at hun måtte koble seg på verden, i sin tolkning av juletreet.

– Man føler jo, kanskje spesielt etter det amerikanske presidentvalget, at året ikke endte i en god tone, sier Haloba.

– Og kanskje julen også kan være en tid for refleksjon.

Anawana Haloba refererer kanskje spesielt til flyktningkrisen, i sitt arbeid. På de hvite lappene har hun skrevet opp en rekke typiske nordafrikanske navn og festet dem med signalrøde tråder til treet. Navnene er ikke faktiske, sier hun – de er typiske: For mange av dem vi har mistet på havet får aldri en grav, de forblir navnløse.

Juletreet har hun hengt opp ned, under taket, på det store atelieret på Romsås.

– Et tre som står oppreist gror, sier Haloba.

– Et tre som er hugget og snudd opp ned har ikke lenger noen røtter.

Du grønne, glitrende

– Jeg jobber mye med stemme og bevegelse i eget arbeid, så det var naturlig å tenke på treet som en kropp, sier Tori Wrånes (38).

– Jeg jobber allerede med danser Sulekha Ali Omar på et annet prosjekt, og hun er helt rå til å stå på hodet, så da fikk jeg tid til å tape på julestjerner og plugget i strøm.

Tori Wrånes bidrag er et legemliggjort – og sprikende – grønt juletre.

– Jeg har ett juletre som spriker i toppen fordi jeg tenker at julen er veldig todelt: For noen er julen den beste tiden av året, for andre den mest ensomme. Noen gleder seg og noen gruer seg – og forskjellene blir veldig tydelige, sier Wrånes.

Derfor skjenket hun treet også to «ledestjerner». For man trenger ikke å føle på at man må feire julen som alle andre: Man har et valg, sier hun.

Og så er det jo også noe med å sette hele dette personifiserte grantreet opp ned i atelieret, med litt for mye blodtilførsel til hodet:

– Ting blir jo satt litt på hodet i julen, sier Wrånes.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.