En julidag ifjor sommer. Nasser Al-Khelaifi (39), president for fotballklubben Paris Saint-Germain, har invitert til pressekonferanse på hjemmebanen Parc des Princes, vest i Paris. Veggene er tapetsert med klubbens nye slagord, «Rêvons plus grand» – «Drøm større».
– Endelig besvarer vi alle spørsmålene fra mediene, som sier at Paris Saint-Germain aldri vil ha en superstjerne, begynner Al-Khelaifi, en tidligere profesjonell tennisspiller.
– Nå tror jeg vi har en superstjerne med oss.
Ved siden av ham sitter den svenske angriperen Zlatan Ibrahimovic i hvit skjorte og olabukse. Kvelden i forveien har han meldt overgang fra italienske AC Milan, fordi, som han bedyrer, «dette er fremtiden, og jeg vil være del av fremtiden».
En fransk journalist spør om svensken, som gjennom avtalen med Paris Saint-Germain er blitt verdens nest best lønnede fotballspiller, kjenner til noen spillere i Ligue 1, den franske toppserien.
Zlatan Ibrahimovic trekker litt på det.
– Du har rett, jeg kjenner ikke til den franske serien, konstaterer han.
– Men de kjenner helt sikkert til meg.
Les Misérables
Til uken møter Paris Saint-Germain spanske FC Barcelona i returoppgjøret av kvartfinalen i den felleseuropeiske klubbturneringen Champions League. Barcelona er 2000-tallets kvintessensielle klubblag, beundret av en hel fotballverden. Det er mer enn man kan si om Paris Saint-Germain.
Til tross for at PSG, som klubben gjerne bare kalles, er den franske hovedstadens eneste topplag i fotball, og dermed har en potensiell fanbase på tolv millioner mennesker, er det historisk sett forsvinnende få som har brydd seg, hverken innenfor eller utenfor bygrensene. Bortsett fra en hard kjerne (eller rettere, to harde kjerner) av supportere, har sportsinteresserte parisere foretrukket rugby eller håndball.
Forstadsungdom har hellet mer mot parkour. Patrick Mignon, en respektert fransk sportsakademiker, har foreslått at folk som går på kamp på Parc des Princes gjør det som «ironiske flanører». Galgenhumoristiske fans har foreslått at PSG i realiteten er en forkortelse for «pas sûr de gagner» – «ikke sikker på å vinne».
Klubben har for så vidt vunnet serien to ganger, sist i 1994, men har siden vært en middelhavsfarer i en devaluert fransk liga. Innimellom har store spillere vært innom klubben – brasilianske Ronaldinho, for eksempel, liberieren George Weah, franskmannen Claude Makélélé – men alle ble virkelig gode først da de kom seg videre, lyder omkvedet, alle har de vært ofre for «Parc-syndromet».
Fransk vakuum
– Du kjenner frasen om at Paris var «det 19. århundrets hovedstad? spør Simon Kuper, på en fortauskafé i Marais-distriktet.
– Vel, det er lenge siden. Paris er blitt en annenrangs by. Tiden da Picasso og Hemingway bodde her, er over. Den politiske og kulturelle makten er borte. Franskmenn som vil bli store, drar heller til London eller New York. Og fotballen, den har aldri vært bra. PSG har aldri vært en klubb som har vært lett å like.
Kuper, en 43 år gammel brite, har skrevet en rekke standardverk om internasjonal fotball, blant annet reportasjeboken «Football Against the Enemy» (1994) og analyseverktøyet «Soccernomics» (2009). Han har bodd i Paris, eller «det største hullet på Europas fotballkart», som han har kalt byen, siden 2002. I mange år har han dekket sport for avisen Financial Times, men først i det siste har han kommet inn på Paris Saint-Germain.
«PSG forblir en av Europas skumleste, mest bisarre og minst kjente store klubber», skrev han nylig.
«Det er imidlertid ikke lenger en dårlig en».
Ingen grenser
Sommeren 2011, for en knapp milliard kroner, fikk Paris Saint-Germain en ny majoritetseier: Qatar Sports Investments, en fløy av Qatar Investment Authority, oljefondet til staten Qatar, en liten, styrtrik emirat på den arabiske halvøy. Fondet ble opprettet i 2003, for å styrke landets økonomi gjennom nye «verdikategorier», og har siden investert i det britiske kjøpesenteret Harrod’s, hybridbilfabrikanten Fisker Automotive, bensinstasjonskjeden Shell og det amerikanske filmproduksjonsselskapet Miramax: Alt, på papiret, langt tryggere aksjeposter enn PSG.
«Våre drømmer har ingen grenser», erklærte Nasser Al-Khelaifi, den nye klubbpresidenten.
«Vi vil gjøre PSG til en av de største klubbene i verden.»
Midtveis i sin første sesong, da PSG ledet serien, sparket han den tidligere PSG-spilleren Antoine Kombouaré fra trenerjobben, og erstattet ham med italienske Carlo Ancelotti. Ancelotti, som er sønn av en ostemaker, har sammenlignet trenergjerningen med å lage parmesan – «du melker kua, melken blir til ost, du lagrer osten i ett år og så får du belønningen». PSG kom imidlertid bare på andre plass i serien.
Heldigvis var det mer melk igjen i kua.
Le Spice boy
Foran årets sesong brukte PSG mer penger på spillere enn noen annen klubb i verden, og mer enn resten av klubbene i Ligue 1 tilsammen.
Fra AC Milan ankom ikke bare Zlatan Ibrahimovic, men også brasilianske Thiago Silva, som Zlatan, og mange med ham, anser som verdens beste forsvarsspiller.
Fra Napoli kom argentinske Ezequiel Lavezzi, som er blitt sammenlignet med Diego Maradona, og ikke bare på grunn av sitt lave tyngdepunkt og vennskap med den napolitanske mafiaen.
– Jeg mener de har gjort noe umulig mulig, oppsummerte Zlatan Ibrahimovic.
– De har lagd et dream team.
Og i vinter hentet klubben ytterligere en spiller, David Beckham, som har tatt sitt draktnummer, 32, etter basketspilleren «Magic» Johnson, og er blitt omtalt som både «mer enn en spiller» (PSGs sportsdirektør Leonardo), «et levende Andy Warhol-bilde» (Simon Kuper) og «et boost for butikkene i Paris» (UEFA-president Michel Platini). 37-årige Beckham – «Le Spice Boy», som franske medier kaller ham – «tror på vårt prosjekt, dette er grunnen til hans ankomst», kunngjorde PSGpresident Nasser Al-Khelaifi, før han la til at femmånederskontrakten hans «også er et godt trekk fra et forretningsmessig synspunkt, spesielt med tanke på det asiatiske markedet». (I og med at David Beckhams signering sammenfalt med den kinesiske nyttårsfeiringen, spredte klubben et videoklipp hvor engelskmannen ønsket godt nytt år på mandarin.)
Siden har PSG også fått en ny logo. Klubbfargene hvitt, blått og rødt er tilført en diskret gullemalje, mens stiftelsesåret 1970 er borte. Ikke for å viske ut klubbens røtter, understreket direktør Jean-Claude Blanc, men fordi 1970 ikke er et stiftelsesår å slå seg på brystet med, all den tid mange andre store europeiske klubber ble grunnlagt allerede på 1800-tallet.
«Evolusjonen av Paris Saint-German-logoen markerer et viktig steg i implementeringen av vår ambisjon», la Nasser Al-Khelaifi til, «nemlig å gjøre Paris Saint-Germain til et av sportsverdenens største brands.»
Nostalgi, ultra
– Det nye PSG er et eksempel på fotball som ren business, begynner Sami Battikh, en 32-årig filmfotograf.
– De nye lederne vil ikke ha supportere, men konsumenter. Og med en slik tankegang, er det ikke plass til ultras.
Sami Battikh, som siden tenårene har hatt sesongkort i Auteuil-svingen på Parc des Princes, svarer ikke helt til stereotypen om ultras – organiserte, antagonistiske fotballtilhengere. Han er utdannet statsviter ved et fransk eliteuniversitet, frilanser for bistandsorganisasjoner og bruker ordet «subversiv» i dagligtalen.
Auteuil-tribunen, hvor han pleide å være fast inventar, var da heller ikke noen helt typisk ultras-gruppering. Tribunen ble organisert som et «humant» alternativ til svingen på den andre siden av banen, som i mange år var en bastion for hooligans, skinheads og omsvøpsløse nynazister, «The Boulogne Boys». Mens Auteuil-fansen fremførte supportersanger over Edith Piaf-melodier, kunne det runge rasistiske tilrop fra «The Boulogne Boys», rettet mot egne spillere like gjerne som mot motstanderne.
På 2000-tallet eskalerte motsetningene mellom svingene til noe nær ukentlige forstadsopprør, og i februar 2010, før «Le Classique», kampen mellom Paris Saint-Germain og erkerivalen Olympique Marseille, mistet den 38-årige PSG-supporteren Yann Lorence livet i et masseslagsmål. «Klubbens overlevelse står på spill», erklærte Rama Yade, den franske sportsministeren.
«Kjærligheten til drakten er blitt til hat mot de andre, hat mot sporten, hat mot livet.»
Et myndighetsdekret, signert av statsminister François Fillon, bannlyste umiddelbart fem av de mest hardkokte ultras-grupperingene på livstid. Etter sesongen lanserte klubbledelsen en blanding av antivoldskampanje og nulltoleransepolitikk, «Tous PSG» («Hele PSG»), som medførte at 13.000 sesongkort ble trukket tilbake, supportere ikke lenger kunne organisere seg i grupper større enn fem personer, og både sikkerhetstiltakene og billettprisene ble strammet opp. Siden har ikke Sami Battikh satt sine føtter på stadion. Ikke fordi han er bannlyst, men fordi han ikke orker.
– Det gjør for vondt å se sin tidligere klubb slik, sier han.
Mot alle odds
«How can I just let you walk away?» spør Phil Collins. «Just let you leave without a trace?»
Det er blitt kveld, like før kampstart i Champions League-åttendedelsfinalen mellom PSG og spanske Valencia.
På Aux Trois Obus (De tre skjell), den faste supporterpuben til Paris Saint-Germain, serveres det andeconfit og naturvin. Stemningen er rolig, behersket – kanskje litt vel behersket, med tanke på at laget deres om noen timer kan være klar for kvartfinalen i den gjeveste europeiske klubbturneringen, for første gang på 18 år? Ingen hoier og skriker, ingen så mye som forsøker å overdøve Phil Collins’ siste solokonsert, som går i loop på lokalets tv-skjermer. I øyeblikket er han inne i sin skilsmisseballade «Against All Odds».
«Take a look at me now», synger han matt. «Well, I’m just an empty space».
På Jules Rimet-plassen, en veistump mellom puben og Parc des Princes, står en ung mann med lang, sort boblejakke, helskjegg og trivselsvekt. Han ser ut som en blanding av Arsenal-trener Arsène Wenger og rapperen Rick Ross. Han sier han heter Avon Barksdale, selv om det er navnet til den mektigste doplangeren i tv-serien «The Wire». Han er medlem av K-SOCE, en av de nå mer eller mindre oppløste supportergjengene. Han føler seg ikke hjemme hverken på supporterpuben eller på Parc des Princes.
– De vil ikke ha oss lenger. Men vi blir her likevel, sier han, og dunker knyttneven mot klubbemblemet på boblejakken.
– De vil ikke at vi skal synge, heller, men vi synger likevel.
– Hva synger dere?
– «Parc des Princes er død». «Hjertet er borte». Sånne ting.
Zlataniske vers
Parc des Princes (Prinsenes park) har fått sitt navn fordi 1800-tallets kongelige brukte den omkringliggende parken som jaktmarker. Den brutalistiske sementbygningen er mest kjent for den gode akustikken. Før kampen runger Nirvanas «Smells Like Teen Spirit» fra stadionhøyttalerne. Musikkvalget er kledelig: Selv uten ultras bak målene, er stemningen lett tenåringsnihilistisk. Når speakeren ber publikum om å vise respekt for motstanderen og motstanderfansen, buer de så det drønner i taket.
Også deres eget lag har de buet ut, flere ganger denne sesongen. I en seriekamp i februar lød pipekonserten allerede i pausen, på stillingen 0–1 mot bunnlaget Nancy.
«Publikumet her stiller høye krav, noe som er merkelig med tanke på hva de hadde tidligere. Tidligere hadde de ingenting», kommenterte Zlatan Ibrahimovic.
Han er suveren toppscorer i serien. Han er blitt gjenstand for en Canal Plus-dokumentar kalt «Zlatan, l’integrale» («Zlatan, den integrerte»). Han er også opphav til et nytt fransk slanguttrykk, «å zlatanere», som først ble anvendt i det franske dukkeshowet «Les Guignols», i betydningen noen som «dominerer totalt». Verbet ble nylig foreslått tatt opp i 2014-utgaven av den franske ordboken, men avvist, i siste instans. «Ordet er morsomt», vedgikk Carine Girac-Marinier, direktør for ordboken Larousse Poche, men, la hun til, kanskje er det likevel bare «un effet de mode» – en motegreie.
De kyniske vinklene
Hva så med selve klubben? Er nye Paris Saint-Germain et kortlivet blaff? Eller ligger det an til å bli, som Hemingway kalte en av sine Paris-bøker, «en varig fest»?
På den ene side: PSG har solgt ut alle hjemmekamper denne sesongen, for første gang i historien, og avanserer senere denne kvelden til kvartfinalen i Champions League, etter sammenlagt 3–2 over Valencia.
«Ici, c’est Paris», dette er Paris, brøler publikum, som om de aldri har gjort annet.
– For fransk fotball er PSG et løft. Det er en stjerne å strekke seg mot, sier Tor-Kristian Karlsen (37), som inntil nylig var administrerende direktør i AS Monaco, en annen ambisiøs klubb i den franske ligaen.
– Det er viktig å vise frem noe som sprenger grensene litt. Det er lett å se de kyniske vinklene i å kjøpe David Beckham, henge ham opp på souvenirbutikken og gi ham 15 minutter som innbytter. Men for mange er det nok. Fotball dreier seg ikke bare om sport, det dreier seg også om show, sier Karlsen.
På den annen side: utenfor Parc des Princes finnes det personer som oppfatter nye Paris Saint-Germain som en krigserklæring. Tyske Karl-Heinz Rummenigge, den tidligere storspilleren som i dag er styreformann i det europeiske klubbforbundet, beskrev overfor Dagens Næringsliv ifjor høst «Financial Fair Play», den nye nøysomhetsdoktrinen til det europeiske fotballforbundet, som «det viktigste våpenet vi har mot uanstendighet og sløsing ... Sånn som visse franskmenn driver på med». (Hvis han etterlot noen tvil om akkurat hvilke franskmenn, la han overfor den franske sportsavisen L’Equipe til at «det som skjer med PSG er absurd», og at han «får vondt i magen» av lønnen til Zlatan – angivelig 225 millioner kroner.)
Qatarsis
– Hvorfor er internasjonalisme galt? Hvorfor er det galt å ha en utenlandsk eier? Hvorfor er sløsing galt? Hvorfor er det i det hele tatt sløsing, hvis man kan betale regningen? spør Simon Kuper.
Han er klar over at PSG-overtagelsen er del av et større bilde, understreker han, at den bare ett av mange forretningsmessige bånd mellom Qatar og Frankrike, fra jagerflykontrakter til skattefritak til sosiale forstadsprogrammer. Tidsskriftet France Football har dokumentert hvordan den daværende franske presidenten Nicolas Sarkozy, som er PSG-supporter, i 2010 overtalte sin landsmann Michel Platini, president i det europeiske fotballforbundet, til å stemme for Qatar som arrangør av VM i fotball i 2022. (Qatar vant.) Siden har tv-kanalen BeIn Sport, som er eid av det Qatar-baserte mediekonglomeratet Al-Jazeera (hvis sportsdivisjon er ledet av PSG-president Nasser Al-Khelaifi), overtatt senderettighetene til fransk fotball.
Både den qatarske nasjonalbanken og det qatarske turistrådet har deretter gått inn på sponsorsiden hos Paris Saint-Germain. Som klubbpresident Nasser Al-Khelaifi svarte da han ble spurt om hvordan klubben vil forholde seg til UEFAs «Financial Fair Play»-reglement: «Vi har noen ideer».
– Men impulsen synes likevel å være å betrakte oppkjøpet av PSG som mer machiavellisk enn det er, fortsetter Simon Kuper.
– Det verserer denne ideen om at businessen deres er så smart, og at de har disse hemmelige planene som vanlige mennesker ikke kan forstå. Men som vi så i finanskrisen, business er ofte utrolig dum. Og om de qatarske eierne forstår seg selv som merkevarebyggere, som Google eller Apple mer enn som «rike onkler», er det fortsatt vanskelig å tjene penger på en klubb.
Og grunnen, legger han til, er at fans og mediene og managere alltid presser deg til å komponere det best mulige laget.
– Det eksisterer en fantasi om at du kan ha en lønnsom klubb, sier Kuper.
– Men hva en fotballklubb egentlig er, er en måte å overføre penger til fotballspillere.
Historisk sus
Jules Rimet, sportsbyråkraten som har gitt navn til plassen utenfor Parc des Princes, så litt annerledes på fotball. Den tidligere fekteren, som tok initiativet til det første verdensmesterskapet i fotball, i 1930, så på sporten som en forsvarer av ridderlige, klasseløse verdier, som en arena hvor mennesker kunne møtes «uten hat i sine hjerter og uten fornærmelser på sine lepper».
Det er for så vidt lenge siden han sa det. Noen minutter før avspark lyder et smell på plassen hans. Et lys flerrer opp i rød røyk: Noen har tent et bengalsk lys.
Gjennom røyken strener en gruppe unge menn, skuldre mot skuldre. De ser ikke ut som ultras; de ser mer ut som et utdrikningslag. Idet de blir geleidet vekk, roper en av dem, over skulderen til en politibetjent, noe veldig fransk.
– Frihet! begynner han.
– Frihet! Likhet! Brorskap!
Noe kan både den nye PSG-ledelsen, Jules Rimet og fansen enes om: Det er lov å drømme.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.