Vakre eplehager ligger på geledd i Trosterudveien på Slemdal i Oslo. Men når vi svinger ned Jan Haudemann-Andersens (50) innkjørsel forlater vi borgernes verden. En brolagt vei, bratt som en romersk akvedukt, går under høye trær ned til en jernport. Jeg fornemmer engelsk høyadel og Miss Marple i buskene. Vi stanser ved porten og hører en bil bak oss. Det er Haudemann-Andersen, i grevens tid, men ikke påtrengende adelig.

Finansmannen var med å starte opp Birdstep og Tandberg Data, og kunne gjennom gode resultater i oljeselskapet PA Resources vise til en formue på 1,1 milliarder i 2007. Nå rusler han rundt i olabukser, med genser rundt livet og en skjeggvekst som trygler om å bli stoppet i tollen, og ber om unnskyldning for tujahekken.

– Jeg måtte gjøre det sånn da de bygget leiligheter på andre siden.

Men den fire meter tujahekken til Haudemann-Andersen er fin, og nesten usynlig bak busker i ulike farger. Hvitt, gult, rødt og blågrønt bladverk synes å feire en festdag på børsen.
 
Botanisk rebusløp. Da investoren kjøpte åtte mål av W. Wilhelmsen-familiens eiendom i 1993, fikk han hjelp av landskapsarkitekt Tormod Sikkeland til å planlegge hagen.

– Jeg ville ha en hage med forskjellige opplevelser.

– Var det noen spesielle opplevelser du ønsket deg?

– Det var noen jeg ikke ønsket meg.

– Hva da?

– Landskapsarkitekter har ikke noe forhold til kostnader.

De eventuelle besparelser er vanskelige å få øye på. Hagen er delt inn i rom med planter og forseggjorte murer av svensk bohusgranitt. Her finnes plass for de store anledninger med plen til partytelt, her er rom for mystisk meditasjon, for ymse idretter, her er foss og karpedam og steder der barn kan leke gjemsel.

Vi vandrer fra rom til rom og har ikke før rundet hushjørnet før vi er midt inne i et botanisk rebusløp.

For hver tredje meter stopper hageeieren, legger hånden på en trestamme og spør:

– Vet du hva dette er?

Vi går ikke videre før jeg har kommet med navnet, og hvis jeg ikke har peiling, tipser han meg, bokstav for bokstav.

– Teee... Det heter også giii...

– Å, jeg vet det! Ginkgotre, tempeltre. Det er et ginkgotre!

– Verdens eldste tre. Ginkgo og ett eller annet på «b», husker ikke, sier Haudemann-Andersen.
 
Levende fossil. Da milliardærer flest drømte om jetfly, drømte Haudemann-Andersen om et ginkotre, noe unorsk, mytisk og helst fra dinosaurenes tid. Verdens eldste tre har 270 millioner år gammelt genmateriale. Mens istider og vulkanutbrudd gjorde andre skapninger om til olje og mineraler, som igjen sørget for Haudemann-Andersens rikdom, slapp ginkotreets frø på mystisk vis unna forsteining. Charles Darwin kalte planten et levende fossil.

Andre kaller ginkgo for hukommelsestre, fordi ekstrakt av treet skal gi god husk og forsinke utvikling av alzheimer.

– Har du spist ginkgoblader?

– Jeg har prøvd å lage te.

– Virket det?

– Det virker ikke sånn.

Selv skulle jeg gjerne hatt litt ginkgote for hånden. Spørreleken fortsetter. Haudemann-Andersen tar tak i luggen på et kratt.

– Og denne?

– Vet ikke.

– Det er noe med arkitekt.

– Arkitektens trøst?

Gjetteleken er en nerdete øvelse, men i motsetning til vanlige nerder hyler ikke Haudemann-Andersen av skadefryd når han vet mest. Han hjelper meg stillferdig og vennlig. For så å servere en ny test. Jeg har følelsen av å være hos øyelegen.
 
Ryddig. Ginkgotreet kalles også japansk pagodetre, på grunn av sin strenge kjegleform i etasjer. Formen tiltaler investoren. Venner beskriver ham som en strukturert estetiker.

– Det første året laget vi en løsning på hele hagen og plantet. De siste ti årene har vi brukt på utskiftninger og påfyll, og på å rydde opp. I en hage som er såpass stor, sees beplantingen fra avstand. Ting må henge sammen, det kan ikke være for rotete.

Her finnes ikke rot. Sirlige flater av vintergrønne stauder og lave busker lager linjer i landskapet. Vegetasjonen er streng, men naturlig, uten formklipping.

Verten beklager at vi ikke kom for to uker siden, da rhododendron og trepeoner blomstret.

Det er sant. Hagen er i overgang. I karpedammen driver lyserøde kronblader med strømmen. Snart kommer rosene. Hundre blodrøde romanseroser venter med sprengte knopper. Men nå er det moll, en avblomstret uke mellom vår og sommer. Hagens struktur trer tydelig frem.

Kambodsjansk. – Skulle du gjerne ha vært landskapsarkitekt?

– Ja. Men landskapsarkitekter forstår ikke jord og trær. De er ikke fintfølende. De har lett for å kappe alt som er der fra før. Det vil ikke jeg. Hva er det de sier; et eiketre trenger tre hundre år for å vokse, tre hundre år for å leve og tre hundre år for å dø. Men å kappe det tar bare noe minutter.

Haudemann-Andersen har lagt bånd på motorsagen. I randen av hagen står enorme løvtrær, eik, bøk, alm, ask, kastanje – og lager skogbryn. Så store trær er sjeldne i byen, der både hager og parker blir mindre.

Smetter du inn under bladene til kastanjetreet, står du plutselig i den kambodsjanske jungel ved et buddhistisk alter. Bare røkelsen mangler. Eller er det noe annet enn et alter, mon tro?

– Jeg kjøpte den på en kunstutstilling på Lillehammer med norske og svenske skulptører. Kunstneren, Lars Widenfalk, er svensk. Vi satte den under trærne for å skape en mystisk opplevelse.

Det mest spektakulære i hagen, i tillegg til de kolossale trærne, er karpedammen med fossefall, omkranset av stauder og rhododendron. En stim av gulrotrøde fisker svinser under vannflaten.
 
Fra fortiden. Når meningen med investorlivet blir utydelig, og Haudemann-Andersen nærmer seg eksistensialismens sorte hull, tyr han til rake. Han elsker hagearbeid, men han kjører ikke barnevogn. Det gjorde ham berømt i to dager ifjor sommer.

Han ble sitert på forsiden av landets tabloider med utsagnet «Jeg liker ikke å trille barnevogn». Sjokkmeldingen ble kommentert av flere statsråder.

– Hvorfor sa du det med barnevognen?

– Jeg fortalte journalisten at jeg elsket hagearbeid. For å skaffe meg noen heterofile plusspoeng sa jeg det med barnevogn. Dessuten eide jeg en barnevognfabrikk som gikk dårlig. Men jeg mente det faktisk. Jeg liker ikke å trille barnevogn. Sånn er det bare. Jeg kan gjerne bære ungene mine, susse masse på dem, men vogn; nei.

Støtteerklæringene lot ikke vente på seg.

– Jeg fikk sikkert tredve sms-er: «Takk for at du står frem og sier det jeg mener!». Men det var også en sur kommentar som ba meg komme meg fra 1800-tallet og inn i vår tid.

– Er hagearbeid feminint?

– Ja, gjerne det. Jeg kan lage mat også. En mann må kunne lage mat.
 
Kalkulert risiko. I motsetning til finans, gir hagearbeid alltid mening, mener Haudemann-Andersen.

– I hagen ser du resultater av det du gjør. Sånn er det ikke alltid i finans. Der kan du ha flaks, eller jobbe døgnet rundt uten resultater. Men i hagen er det alltid en sammenheng mellom innsats og resultat. Der er det bare hardt arbeid som gjelder.

Siviløkonomen og legesønnen, som i finanskretser vurderes som ekstremt analytisk, tror ikke at boklig lærdom er nok for å bli en god gartner.

– Nesten som i finans?

– Ja. Du må først og fremst være fintfølende, vite hva som skjer i markedene, du må lytte og se. Og så er det viktig med erf#229. Du må prøve og feile.

Den selvlærte gartneren tar kalkulert risiko. Og det er slik han er blitt rik; gjennom troen på at det skal gå bra, det være seg databedrifter, oljefunn eller metaller. Hagens beta måles i hardførhet, eller H, som forteller hva slags klimasone en plante tåler. En lun hage på Slemdal er H3, men Haudemann-Andersen sjanser på skjøre trær.

– Hvis du tar planter med H2 eller H1, må du bruke mye tid på pleie. I prinsippet er det bare et tidsspørsmål før de stryker med. I Norge er kombinasjonen av sol og tele problemet. Du må dekke til plantene.

H2 til tross, Haudemanns japanblodlønn har klart seg i tolv år. Og tempeltreet, eller ginkgotreet, som pryder tempelhaver og parker i Sørvest-Kina, står ved karpedammen på Slemdal. Riktignok skjelvende som en aksjemegler under krakket, men det står der.

– Hage er oppbygging og vedlikehold. Det tar tid. Det finnes ingen snarveier i hagen. Du kan ikke gjøre det på en-to-tre.

– Har du gjort noen store feil?

– Ja. Akkurat nå sliter vi med noen bøketrær på hytta nede i Sandefjord. De vil ikke ha leirjord. Så har vi lært det.

Haudemann-Andersen beklager at det blir for lite tid til hagearbeid i Oslo, og skylder på gartneren, slik menn flest skylder på sine koner for å slippe oppvasken.

– Finn Ole gjør en strøken jobb. Jeg går bare i veien.

Men investoren sverger, han har naboer som vitne, i den «noe større» hagen i Sandefjord er han mer enn gjerne oppslukt av jordarbeid fra morgen til kveld.

– Hagen på hytta er heldigvis mer lettstelt.

– Hva ville du gjort hvis du var parksjef i Oslo?

– Plantet trær. Det er billig og gir fantastisk verdi.
 
Hjerte for trær. Men Haudemann-Andersens største hagetabbe er å undervurdere livets kraft. Ikke alt vokser langsomt. Og som hageeiere flest har erfart; hagen blir mett før øynene.

– Det vokser og vokser, sukker Finn Ole Kristoffersen.

Den danske snekkeren kom til Norge i 1994 for å bygge Haudemann-Andersens hus, og ble værende for å holde det ved like. Nå er han også gartner.

– For noen år siden plantet vi en liten bøk bak huset. Den holder på å bli enorm. Jeg vil fjerne de nederste grenene så vi får et tak over plenen. Men Jan vil flytte treet. Bare vi er mange nok til å grave. Men det får bli uten meg.

Gartneren og godseieren er ikke alltid enige. Kristoffersen fortviler over Haudemann-Andersens beskjæring av syriner. Sjefen insisterer på giljotinering, et snitt tvers over kronen. Resultatet er busker med piassava-sveis.

– Vi gjør jo sånn som Jan vil. Men etterpå går jeg og ordner det til da.

Som oftest er de to på samme bølgelengde.

Vi er kommet til et gigantisk eiketre ved innkjørselen til huset og skuer opp i himmelen.

– Kjenner du Glen Read? spør Haudemann Andersen.

– Jeg er ikke så god med navn.

– Han er legendarisk. Han kommer for å beskjære folks trær, men så orker han ikke. Han er helt sånn.

Haudemann-Andersen tar seg til hjertet.

– Helt sånn. Trær er hellig for ham. Vi var jo nødt til å beskjære, grenene var overalt. Så kom Glen Read da. Men han klarte ikke. Orket ikke. Han syntes at treet var så fint. Så dro han igjen. Finn Ole og jeg måtte gjøre det selv med heisekran. 20 meter opp i luften med motorsag.
 
Drøm. I iver etter å sette navn på hagens vekster, har jeg glemt å spørre om skulpturene. Sannheten er at skulpturer fascinerer meg mindre enn trær. Men jeg har fått streng beskjed av kunstkjenner Bengt Almgren, Haudemann-Andersens romkamerat fra militæret, om å studere statuene nøye. Almgren tror ikke det er en sikkerhetsrisiko å skrive om dem, selv om de står utendørs.

– Vi snakker ikke om de skulpturene som Christen Sveaas kjøper som veier to kilo og koster 200 millioner, nei, skulpturene til Jan veier åtte tonn og koster et par hundre tusen. Du må ha kranbil hvis du skal stjele dem.

Med unntak av et par skulpturer av Tony Cragg, kan Haudemann-Andersen bekrefte pris og vekt.

– Kan du fortelle litt om skulpturene?

Samleren lukker øynene og teller.

– Skal vi se, skulpturer, jeg har 1-2-3-4-5-6-7-8...

Så blir han avbrutt av sin egen hukommelse og åpner øynene.

– Bilbao! Jeg tror det er Bilbao! Han peker mot ginkotreet. Ginkgo bilbao!

Det blir ikke mer snakk om kunst.

– Hva liker du best ved hagen din?

– Gleden over arbeidet.

Han tenker seg om. Det er visst mer.

– Blandingen av store gamle trær og ny beplanting. At det er usjenert. At jeg kan bevege meg, at jeg kan...

Han teller opp hagens velsignelser og hører selv at listen er lang, lang. Så er han taus en stund før han sier:

– Dette er min drøm. Dette er min drøm som har gått i oppfyllelse.

Når jeg kommer hjem, leser jeg om ginkgotreet. Det heter ginkgo biloba. Bi-loba betyr tobladet. Det splittede bladet inspirerte poeten, botanikeren og vitenskapsmannen Goethe til et av sine mest kjente dikt. Han skrev det til den trettifem år yngre Marianne Willemer som han elsket, men ikke fikk. I diktet om lengsel, undrer poeten om ginkgobladet er to blader som er blitt ett, eller ett som er blitt to. Han konkluderer: «Jeg er alene, og dobbel».

Hold deg oppdatert på D2:
Meld deg på vårt ukentlige nyhetsbrev(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.