Ledestjerne Ada Hegerberg om VM, kvinnekamp og neste stoppested.

[D2 kårer Årets ledestjerne 2023– stem på din favoritt på denne siden.]

Omgitt av svensk jordbrukslandskap, teglsteinsslott og badestrender bestiller Ada Hegerberg dobbelt opp med frokost: To rundstykker, to yoghurter, to vannglass, to juicer. Hun leder an til en liten uteservering og slår seg ned ved et bord, på det som er blitt hennes lokale stamsted.

Hun er ikledd treningstøy, dødninghodetatoveringen på høyre legg, godfoten, titter frem. Ansiktet er innrammet og øynene skjult bak et par sorte solbriller. DIOR står det i gullkantede, snirklete bokstaver på brillestengene. Solen står rett i fleisen.

Vi er en liten, snirklete busstur unna Helsingborg, der ektemannen Thomas Rogne spiller midtstopper for Superettan-klubben Helsingborgs IF.

– Dette er kanskje den beste uken jeg har hatt på mange, mange år. Jeg har fått slappet av og funnet mental ro, forteller Hegerberg.

Når regningen for frokost med gjest kommer, er Hegerberg kjapp til å plukke den opp.

– Jeg tar den her. Har råd til det. Har skjønt det ikke går så bra med papiravisen om dagen?

Merittert og misfornøyd

For bare noen uker siden var hun med på å vinne sitt åttende ligagull med Lyon, en tittel som ikke ble sikret før siste kampdag, etter borteseier mot PSG på det som vanligvis er hotshotene Mbappé og Neymars hjemmebane, betongkledde Parc des Princes.

Hegerberg hadde sin første seriestart i sesongens siste kamp – etter en sesong med mye rusk i systemet og skadeplager.

Nå tilbringer hun dødtiden før VM i Helsingborg, dels for å slappe av, dels for å holde formen ved like. Det er ikke så ofte hun får tilbrakt tid der. Det nærmer seg tiende året med langdistanse.

Siden Hegerberg signerte for Olympique Lyonnais, eller Les Fenottes, i 2014, har 28-åringen vunnet åtte seriemesterskap, seks mesterligatitler og like mange franske cupseiere. I 2016 ble hun kåret til Europas beste spiller. I 2018 ble hun første kvinne til å vinne den høythengende individuelle prisen Ballon d’Or – som mer eller mindre tilsvarer tittelen verdens beste spiller. I 2019 scoret hun hattrick i finalen i Mesterligaen. Det trengte hun ikke mer enn seksten minutter på. For Norge er det blitt pene 43 gåller på 76 kamper.

Men til tross for alle merittene handler det ofte om noe helt annet når Ada Hegerberg taler eller omtales i mediene.

I 2017 sluttet hun på landslaget. Hun var misfornøyd med Norges Fotballforbunds behandling av kvinnelandslaget, og trakk seg i protest mot forbundets forskjellsbehandling av kvinner og menn. Konflikten med fotballforbundet førte til en haug av overskrifter, uttalelser og anklager.

Blant annet la Martin Ødegaard ut et Instagram-innlegg hvor han kritiserte Hegerberg: «Kanskje du kan finne på noe bedre å gjøre enn å forstyrre landslagets forberedelser til VM?»

Konflikten endte til slutt i forsoning. Gjenforeningen med landslaget gir Hegerberg fotballpresident Lise Klaveness mye av æren for.

Men nå vil Ada Hegerberg helst snakke om noe annet.

– Jeg er lei av å snakke så mye om likestilling, sier hun.

– Jeg skulle gjerne snakket om fotball hele tiden. Skulle gjerne fått spørsmål om hvilken taktikk som er best egnet til å bryte ned et forsvar som spiller 3-5-2, eller om hvordan jeg ser på spillet.

Det mangler nok ikke på de taktiske innsiktene hos den norske spissen, men det er ikke derfor hun er plukket ut av D2s jury som en av årets ledestjerner: De mener hun har banet vei for at kvinner i toppfotballen skal få lik behandling som menn, og i kjølvannet av Qatar-VM har hun engasjert seg i menneskerettigheter gjennom Amnesty International.

Tielse

I fjor vinter ble verdensmesterskapet i fotball arrangert i Qatar. Mesterskapet ble nærmest bokstavelig talt bygget på systematiske menneskerettighetsbrudd. I forkant advarte Amnesty om at det kunne bli «et av idrettshistoriens mørkeste øyeblikk». I etterkant erklærte Fifa-president Gianni Infantino det som det beste mesterskapet noensinne.

Tidligere i år gikk Hegerberg i front for en ny kampanje fra Amnesty. I en video som Amnesty delte på Twitter, leser hun et brev fra en kvinne fra Nepal. Brevet er signert en enke som mistet mannen da han arbeidet i Qatar før mesterskapet. I videoen ber Hegerberg Fifa og Qatar ta ansvar for å gi erstatning til familiene som mistet sine kjære for å gjøre turneringen mulig.

Hegerberg er ikke helt sikker på hvorfor hun tar kampene der andre stort sett tier. Det må ha noe med oppveksten å gjøre, mener hun, og gir foreldrene æren for at hun sier fra om urett og bruker stemmen sin.

– Men er det egentlig spillerne som har ansvar for å snakke om det her? spør hun.

Hun stopper opp, litt som en slu spiss som venter på at keeperen skal slenge seg til et hjørne, så svarer hun seg selv.

– Nei, det er ikke det. Det er så mange aktører med masse makt. Jeg blir så irritert av at spillerne dyttes frem for å uttale seg. Vi blir talspersoner og ansvarlige for at disse tingene ikke skjer. Det er absolutt ikke sånn det skal være, sier hun.

– Men som spiller har man også en voldsom plattform og mulighet til å ha en mening om dette. Når det skjer så stor urett rett foran øynene på oss, stikker det i meg. Det er jo vår sport, og jeg tror vi har ekstremt mye makt til å kunne gjøre en endring.

Når det skjer så stor urett rett foran øynene på oss, stikker det i meg. Det er jo vår sport, og jeg tror vi har ekstremt mye makt til å kunne gjøre en endring

Ada Hegerberg – fotballspiller

Forbildet

Det var ikke egentlig planen at Ada Hegerberg skulle drive kvinnekamp. Å ende opp som verdens beste fotballspiller var heller ikke på agendaen. Men «det ene fulgte liksom det andre».

– Jeg har selv sett hvor mye utfordringer jenter møter på, bare for å kunne drive med idretten sin, sier hun.

Hegerberg kommer fra Hydro-bygda Sunndalsøra i Møre og Romsdal. Som liten var det få internasjonale kvinnelige fotballspillende forbilder hun kunne se opp til, men i familien var det ikke mangel på fotballspillere. Mor Gerd Stolsmo spilte i Toppserien med Trondheims-Ørn, far Stein Erik Hegerberg spilte på nest høyeste nivå i Sunndal. Ada vokste opp i en søskenflokk på tre, i midten mellom storebror Silas og lillesøster Andrine. Hun og Andrine (som nå spiller i Brann og er sammen med tv-komiker Markus Neby) spilte sammen med guttene på guttelaget i Sunndal.

Foreldrene var viktige i ungdomsårene, også for det sportslige.

– Fatter'n er fortsatt den beste treneren jeg har hatt, forteller hun.

Rundt middagsbordet gikk diskusjonene i stort og smått, fotball og samfunn. Å ha sin egen stemme, og ikke minst finne den, var viktig i Hegerberg-familien.

– Det er takket være dem jeg er en, «sterk, uavhengig kvinne».

Proffspill

I fjor ga Hegerberg-søstrene ut sin andre barnebok, med tittelen «2+2=5», sammen med forfatter Harald Rosenløw Eeg. Som unge spillere hadde de flust av mannlige forbilder, men kanskje er det litt enklere for yngre jenter som vokser opp i dag «å identifisere seg med en kvinne, om denne kvinnen bare blir gitt en plattform til å inspirere?» spør Hegerberg.

Først som tenåring så hun sitt første mesterskap for kvinner på tv. VM i Tyskland i 2011 ga inspirasjon, og ikke minst tro på at det faktisk var mulig å bli proff.

– Jeg oppfordrer alltid barn og unge til å dra på kamp. Få med dere Mesterligaen og toppkamper. Se det på nært hold, det kommer til å gjøre noe med dere.

– Du virker bevisst på rollen din som ambassadør for kvinnefotballen?

– Det har vært mange pionerer før meg. Jobben er å fortsette det andre har gjort før oss. Jeg vil at sporten skal være et bedre sted når jeg slutter enn det den var da jeg startet. Jeg gir gjerne fra meg stafettpinnen når det er tid for det, men da skal de ha guts.

Hegerberg nøler litt med å snakke om hva som allerede er blitt bedre.

– Jeg tror fortsatt vi har en kjempelang vei å gå når det kommer til utviklingen av kvinnefotballen i Norge, men jeg tror Lise Klaveness har vært en åpenbaring for fotballforbundet. I mine øyne er hun kanskje den eneste fotballpresidenten i verden som har tatt et standpunkt i ekstremt viktige saker: Alt fra kvinners posisjon i fotballen til menneskerettigheter, sier Hegerberg.

Ambisjonsrik realist

Guts trengs også når det norske landslaget skal til Australia og New Zealand. Det blir niende gangen verdensmesterskapet for kvinner arrangeres, og Norge spiller åpningskampen mot vertsnasjon New Zealand. Sveits og Filippinene er de to andre lagene i gruppen. Finalen spilles nøyaktig fire uker senere, 20. august.

USA er knepen oddsfavoritt til å ta tittelen, med stjerner som Alex Morgan og Sophia Smith på laget, med europamester England like bak.

Forrige gang Norge spilte mesterskap, endte det ikke helt som det skulle. Etter seier i første kamp mot Nord-Irland kollapset det norske laget mot nettopp England. Kampen endte med åtte mål imot. Det var historiens største tap for kvinnelandslaget, kommentatorene var nådeløse, det var som å se «småjenter mot seniorer», sa NRKs ekspert Carl Erik Torp. Avslutningskampen mot Østerrike endte med nok et nederlag, og Norge røk ut av gruppespillet. Landslagstrener Martin Sjögren ble erstattet av Hege Riise.

– Det går an å være ambisiøs og realistisk på samme tid. Vi drar ikke til VM bare for å delta. Forrige mesterskap gikk på stoltheten løs. Det skal ikke skje. Å spille for landet sitt i et mesterskap er noe av det største du kan være med på som fotballspiller.

– Er det mer ektefølt glede i landslagsfotball?

Selv om hun aller helst vil snakke om fotball, glir liksom samtaler med Hegerberg over i «andre ting».

– Jeg skulle kanskje ønske at det var sånn. Men vi har tonnevis med utfordringer, med forbund, med Fifa, med Uefa. Systemene er pill råtne.

Vi har tonnevis med utfordringer, med forbund, med Fifa, med Uefa. Systemene er pill råtne

Ada Hegerberg – fotballspiller

Skadeforfulgt

Hegerberg er egentlig på toppen av karrieren, men har de siste årene vært mye plaget av skader. Korsbånd, tretthetsbrudd, tilbakefall og operasjoner. Som fotballspiller er det ikke så lett å se inn i fremtiden. Man må nesten ta en uke av gangen, sier hun. Det tar tid å justere både kropp og hverdag fra aldri å være skadet til aldri å være frisk. Men nå er hun tilbake igjen. Bena er endelige friske og raske.

– Er du fortsatt like …

Spørsmålet blir hengende litt i luften, før Hegerberg øyner sjansen til å ta over. Spisser med flere mål enn kamper for eget klubblag lar sjeldent potensielle målgivende pasninger gå til spille.

– Sulten? fullfører hun.

Svaret som kommer er som tatt ut av fotballspillerens håndbok for mediehenvendelser: «Kjærligheten til spillet er så stor at jeg ønsker å makse karrieren.»

– Jeg putta så mange mål en periode at det nesten ble tatt for gitt.

Resten av gjengen

Da Hegerberg sluttet på landslaget i 2017, var det ikke så mye tvil om hvem som var best i Norge, men de siste årene har flere meldt seg på i diskusjonen. Driblefanten Caroline Graham Hansen og hennes Barcelona har de siste par årene utfordret Lyons monopol på Mesterligaen, og vant årets turnering. Maren Mjelde har gjort seg bemerket i Chelsea, og var med på å sende Lyon ut av nevnte turnering. Backen Julie Blakstad er et stort talent i Manchester City, tross en skuffende sesong for klubben, og så har du midtbanespilleren Frida Maanum i Arsenal.

Hegerberg er uansett ikke redd for at hennes tid er forbi. Fysikken er gjerne det første det begynner å skorte på, men det er ikke det som er hennes styrke, sier hun. Hun ser på seg selv som allsidig og noe langt mer enn en klassisk kraftspiss.

– Jeg la listen så høyt for meg selv at det er jo helt naturlig at den listen blir lagt der nå også.

Frokosten er slukt. Ada skal på trening. Egentrening. Hun hopper inn i en svart suv og tilbyr seg å ta turen – den snirklete turen tilbake til byen – innom jernbanestasjonen. Hun prater litt, skifter på sømløst medietrent vis mellom høflighetspreik, intervju og åfftherekkård. Svingende inn på stasjonen og med et glimt øye sier hun:

– Det er ikke mange som er Ballon d'Or-vinnere som tilbyr skyss!

– Heia Norge.

Fra Rommen til Roma

Det er siste landslagssamling før avreise til VM. Sverigeturen er over. Hun er tilbake i Oslo og de siste VM-forberedelsene gjøres da vi møter Hegerberg igjen. I et avsidesliggende, eksentrisk innredet fotostudio på Rommen i Oslo holder hun på med en nøye koreografert reklamekampanje.

En liten, men høyreist armé nederlendere, fløyet inn for anledningen, filmer og intervjuer for Instagram-siden «4-3-3». Også er det visst noen sveitsere og noen sveitsiske klokker til stede også.

Hegerberg spiller velvillig med, kun avbrutt av tordnende vegger og tak når toget utenfor tøffer forbi. Hun er ikke helt sikker på akkurat hva videoene skal brukes til, de har holdt på siden formiddagen.

– Jeg liker alt som har med Italia å gjøre, svarer hun når 4-3-3 spør hva hun liker som ingen vet om.

– Jeg vil dra til Italia. Drikke italiensk vin. Barolo, sier hun.

Utenfor venter en sliten sjåfør i en sort Mercedes.

En liten svipptur senere er hun tilbake på Ullevaal Stadion, foreldrene er innom på Facetime, sjekker at alt står bra til. Hun og agenten står med hver sin matchende designerbag, mens de venter på å bli sluppet inn.

– Sponset?

– I wish.

Hun var her i går for å trene på gresset. Banemesteren måtte visst bestikkes med en drakt for at hun skulle få lov.

Antall garderobeskift begynner å bli vanskelig å holde styr på, når hun slenger på seg en blå treningstrøye og knytter et par oransje fotballsko.

Kanskje burde hun heller ha sagt noe om Spania og Catalonias uavhengighet, fleiper Hegerberg.

Vinkjeller i Lyon

Ada Hegerbergs kontrakt i Lyon varer frem til neste sommer. Lyon-treneren, Sonia Bompastor, har vært helt klar på at de ikke har noen planer om å la henne gå. Tidligere i år skrev den spanske sportsavisen Marca at Barcelona er interessert.

Selv vet ikke Hegerberg helt hva fremtiden bringer. Livet som fotballspiller betyr at man ikke kan tenke så langt inn i fremtiden, sier hun. Og så har hun akkurat kjøpt seg hus i Lyon, da. Med vinkjeller.

– Vet du hvor du spiller neste sesong?

Hun svarer – som fotballspillere gjerne gjør på den slags spørsmål – på særdeles diplomatisk og tilsvarende vagt vis.

– Fokuset er å gjøre jobben for Lyon, prøve å vinne Champions League igjen, sier hun.

Fremtiden er veldig spennende.

– Jeg har ikke svaret på hvor jeg er etter neste sesong. Jeg markerer minst ti-års jubileum i Lyon. Så får vi se om veien bærer videre eller om jeg fortsetter der.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.