Ledestjerne Tina Olaussen (31) vil gjøre sjømatnæringen mer bærekraftig ved å gjenbruke krabbeskall.

– At jeg havnet akkurat her, er helt tilfeldig. Jeg trodde at jeg skulle drive med noe ganske annet.

Iført hvit beskyttelsesdrakt, hårnett og skoposer går Tina Olaussen (31) rundt i produksjonshallen på Hitra og hører krabbeskall dundre gjennom traktene fra HitraMat vegg i vegg, før de moses på veien og ender opp som krabbemel i storsekker. Det henger en svak eim av skalldyr i luften.

Sekkene fraktes i trailere til Skretting på Averøy, som er verdensledende innen produksjon og leveranse av fôr til havbruksnæringen. Der blandes melet fra Nutrishell inn i fôr-produktet.

– I motsetning til laks og hvit fisk er krabbeskall og rester fra andre skalldyr et veldig lite utnyttet restråstoff. Stort sett går det rett tilbake i havet, forteller Olaussen.

Hun og medgründer Roger Røstad (53), som er chief operating officer i selskapet, så imidlertid raskt potensialet: Skall og annet restavfall fra skalldyr kunne definitivt gjenbrukes og være verdifullt som fiskefôr, dyrefôr og i farmasi. Det var bare ingen som hadde tenkt på det før.

– Når krabben slaktes, blir det jo mye restavfall som ikke kan brukes i produktene som havner i butikker eller på et restaurantbord – skallrester, paven, brunmat og kjøttrester. Alt dette får vi inn ferskt fra HitraMat, det skytes gjennom trakter rett inn i vår fabrikk, forklarer 31-åringen.

Restene havner deretter i en tørke, som damper bort vannet. Her tørkes alt til det oppnår et tørrstoffinnhold på 96 prosent, før innholdet går videre inn i en mølle, som knuser det grovknuste krabbeskallet til et fint pulver.

– I dag brukes krabbemelet stort sett til fiskefôr. Men vi ser flere spennende bruksområder på sikt.

Et nachspiel som endret alt

Ja, hun endte opp i en ny bransje ved en ren tilfeldighet.

Tina Olaussen var ferdig utdannet sivilingeniør innen industriell kjemi og bioteknologi fra NTNU, og havnet på et nach etter en bytur i Trondheim i 2017 sammen med seks-syv andre kjemikere. Der møtte de Kystmiljø-gründer Christian Johansen som var i ferd med å bygge opp selskapet og jaktet på sin første ansatte. Og han ville kanskje ha en kjemiker.

– En av de andre kjemikerne prøvde å selge inn meg. «Tina er den rette personen, velg henne!», sa hun. Christian og jeg hadde litt dialog gjennom høsten, samtidig som det ble kjørt en ansettelsesprosess. Jeg syntes konseptet hørtes spennende ut, men han visste fortsatt ikke om det var en kjemiker han hadde behov for. Men så ringte han meg rett før jul, jeg møtte ham for en prat 3. januar, og da ble jeg ansatt på flekken.

Hun hadde begynt å studere pedagogikk, men valgte nå å droppe ut halvveis. I januar 2018 begynte hun i stedet å jobbe i Kystmiljø, som har spesialisert seg på å hente restråstoff fra havbruksnæringen.

– Med min studiespesialisering innenfor materialteknologi var det lite som tydet på at det var sjømatnæring og havbruk som skulle bli karriereveien min. Men, slik ble det altså, heldigvis. Å drive med noe så bærekraftig hver dag er veldig givende, sier hun.

Tina Olaussen vokste opp i Stavern og oppveksten var preget av å bo i en kystby, der mye av tiden gikk til strandliv, båtliv og fiske, selvfølgelig mest skalldyr. I hennes familie var det som regel skalldyrfredag, ikke tacofredag.

– Jeg begynte å bli opptatt av bærekraft for rundt ti år siden, da vi skulle velge retning på studiene, og jeg valgte retningen som i dag heter energiteknologi. Masteroppgaven min handlet om å fremstille en coating som kunne benyttes i batterier til hydrogenbiler, forteller hun.

Hun sier at ordet bærekraft for henne betyr å gjøre ting på en måte som forbedrer eksisterende løsninger med tanke på klimafotavtrykk og miljøpåvirkning, sosiale forhold og dyrevelferd, samt økonomi.

– Interessen min for bærekraftig utvikling er nok mye av grunnen til at jeg har den jobben jeg har i dag. Det var også derfor jeg synes Kystmiljø hørtes ut som et spennende selskap å jobbe i da jeg møtte Christian Johansen i 2017. Grunnprinsippene i både Kystmiljø og Nutrishell er jo å ta vare på eksisterende ressurser på en bedre måte.

Så verdien i det ingen ville ha

I starten jobbet hun mye med kvalitet, system og prosjekt i Kystmiljø. Siden selskapet drev med håndtering av restråstoff fra oppdrettsnæringen, ønsket de å finne ut hvordan man kunne utnytte dette bedre. Våren 2020 fikk Tina Olaussen en ny kollega, Roger Røstad som kom fra konkurrenten Scanbio og i tillegg hadde industriell produksjonserfaring, blant annet fra Tine og Synnøve Finden.

– Vi bestemte oss for å finne andre restråstoffer vi kunne utvikle: Hva med tørking av slam? Slo og avskjær fra oppdrettstorsk? Krabbe? Til slutt ble krabbeprosjektet vårt så stort at vi konsentrerte oss kun om det. I august 2020 hadde vi det første møtet med HitraMat, forteller Olaussen.

HitraMat, som er Europas største aktør innen prosessering av taskekrabbe, hadde lett etter noen som ville ha krabbeavfallet deres. Men ingen hadde så langt sett verdien i det – før trioen fra Kystmiljø kom på banen.

Fra havdumping til krabbemel

Måkene skriker om kapp, 100 meter fra land ut fra Nutrishells produksjonslokaler. HitraMat har hatt tillatelse til å sende krabbeskall ut på sjøen; alt ble spylt ut i avløpsrenner og videre gjennom utslippsledninger et stykke ut i havet.

Fisken vaker konstant, for her er det mer enn nok mat til dem under overflaten.

– Dykkere har estimert at det er 25.000 tonn krabberester der ute. En semitrailer tar 25–30 tonn, altså er det 1000 semitrailere med krabbeskall som befinner seg på bunnen, det er ganske vilt, sier Tina Olaussen.

I 2021 inngikk Nutrishell en langsiktig kontrakt med HitraMat. Nå overtar de restråstoffet i stedet for at det dumpes i havet. I tillegg importerer Nutrishell frosset slakteavfall fra aktører i Irland og England som de blander inn i de ferske restene. Det skaper en jevnere produksjon gjennom krabbesesongen, som går fra juni frem til november/desember.

– Vi har kapasitet til å produsere 5000 tonn per år, men foreløpig produserer vi kun 700. Vårt første mål er helårsproduksjon, sier Olaussen, som legger til at de bruker tre typer krabbe: Taskekrabbe, kongekrabbe og snøkrabbe.

I oppstartsfasen

Gründerne understreker at de fortsatt er i oppstartsfasen. Nutrishell ble skilt ut fra Kystmiljø for to år siden og drifter nå seg selv gjennom salg, men med hjelp fra Kystmiljø.

I 2021 fikk de 2,8 millioner kroner fra Innovasjon Norge for å sette opp en testproduksjon på Hitra, og etter å ha startet opp i en rubbhall i august samme år, sto fabrikkbygget på 800 kvadratmeter ferdig i juni i fjor. I dag er ni ansatte tilknyttet selskapet.

– Vi har startet veldig grunnleggende. Nå går det meste av krabbemelet til fiskefôr og hundefôr – det blandes inn i pellets. Dessuten jobber vi med å entre humanmarkedet, hvor vi ser for oss at det i fremtiden kan brukes som smakstilsetning i ferdigmat, buljonger og sportsdrikker, sier Tina Olaussen.

Omsetningen endte på rundt 15 millioner kroner i 2022 og lå litt lavere i fjor, siden de fortsatt satt med et lager de ikke hadde solgt ut.

– Går dere i pluss ennå?

– Nei, nei, det er for tidlig. Vi må produsere mer og utnytte produksjonsmulighetene bedre. Men vi har ambisjoner om å gå med overskudd i 2025.

Den utskjelte oppdrettsnæringen

I dag prosesserer Nutrishell kun restråstoff fra krabbeslakting. Men de har flere tanker i hodet: Kanskje restråstoff fra hummer, reke og kråkebolle, som ødelegger tareskogen, også kan utnyttes etter hvert.

Oppdrettsnæringen, som er en av landets viktigste næringer, har måttet tåle hard kritikk. Det har handlet om at fisken står for tett eller vokser for fort. Rømming av fisk og spredning av lakselus gir dessuten store påvirkninger på vill laksefisk.

Tina Olaussen og Roger Røstad påpeker at det også er mye positivt ved denne næringen:

– Hitra/Frøya og mange andre plasser i Bygde-Norge hadde ikke hatt bosetning uten oppdrettsnæringen, som gir mange arbeidsplasser og skaper store økonomiske verdier og ringvirkninger for lokalsamfunn, sier Røstad.

Olaussen legger til at de håper å kunne gjøre sjømatnæringen mer miljøvennlig:

– Det er bærekraftig å gjenbruke eksisterende ressurser som ellers ville blitt kastet på sjøen. Jeg synes det er mer etisk riktig å bruke et restråstoff som fôr i stedet for å fiske en art for å fôre en annen art. Og i fremtiden kan restråstoff utnyttes enda bedre.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.