Maria Baudonnel Underdal er kåret til en av D2 ledestjerner på bærekraft.

– For oss er det helt unaturlig å slå i hjel nyfødte kje, sier Maria Baudonnel Underdal (29).

I Norge blir mange nyfødte geiter – kje– avlivet rett etter fødsel. Det har vært lite rift om kjekjøtt, så det er ikke lønnsomt å la alle killinger leve opp. Mener mange. Men Underdal er opptatt av å bruke alt av dyrene.

– Eller alt og alt. Nesten alt, sier hun med et lurt smil.

Sammen med kjæresten Bernat Alarcon Tevar (33) driver hun en geitegård i en liten vestlandsbygd som er så postkortaktig pen, at det er vanskelig å skjønne at noen faktisk jobber og bor her. Men i Undredal bor det 70 mennesker, og mange flere geiter – 51 av dem tilhører samboerparet. De har også 12 killinger og fem geitebukker. Melken blir til geitost, kjekjøttet får de også solgt, mye gjennom den lokale butikken, og i fjor begynte de så smått å selge geiteskinn.

Hun forteller om hvor godt kjekjøtt er i taco, og at den lokale butikken og kafeen har det på pizzaen.

– Og de gamle geitene, og geitebukkene, blir til spekepølse, sier Underdal.

– Nesten ingen ting går til spille.

Undredal

Vi har kjørt gjennom lange tunneler, forbi Aurland og Flåm, og tatt av den smale blindveien som fører ned mot Undredal. Veien hit kom først i 1988, går gjennom en grønn dal ned til en klynge med hvite trehus som speiler seg i fjorden. Litt forbi Norges minste stavkirke, forbi et epletre og et pæretre, finner vi geitegården Vetlereina.

Maria Underdal og Bernat Alarcon Tevar møter oss i arbeidstøy og fjellstøvler, og viser oss gjerne rundt i en nyoppusset driftsbygning. Men vi må være ferdige til klokken fem, da er det melking. Geitene blir stresset om det blir forsinket, forteller Maria.

Hun er kåret til én av D2s ledestjerner på bærekraft, fordi hun produserer mat og tar vare på artsmangfoldet – samtidig. Tevar kunne ikke bli kåret, fordi han er over 30 år, men de driver gården sammen, presiserer Maria Underdal.

Men hun vil på ingen måte skryte på seg at alt de gjør her på gården nødvendigvis er så riktig: Traktoren går på diesel, og geita har jo klimautslipp, som alle drøvtyggende dyr, forklarer hun.

– Men det er bærekraftig å drive med geiter her, sier hun, og ser seg rundt, fjellsiden opp fra gården er …. veldig bratt.

Også Marias far og bestefar drev med geiter her, og hun er glad for at hun kan føre tradisjonen videre.

Men det er klart: Landskapet setter sine egne krav. Mye av gresset slår de for hånd, med ljå. Om ikke geitene deres beitet her, og armene slo med ljå, eller dyttet en tohjuls slåmaskin, ville området etter hvert gro til – og mange arter ville fått problemer med å overleve.

Verdensarven

Landskapet rundt Nærøyfjorden, som er en av Sognefjordens mange, smale armer, har verdensarvstatus. Det er opplest og vedtatt av Unesco at dette er en av de flotteste, og minst ødelagte, fjordene i verden – som fortjener beskyttelse.

Og geitene har en rolle å spille i bevaringen av dette landskapet, mener Maria Underdal – og myndighetene er enige. Derfor får hun og samboeren støtte for å holde ved like beite- og slåttemark, holde landskapet åpent med ljå og geit. Det hjelper, men kostnadene er også store.

– Å vedlikeholde noe kan også være bærekraftig, man må ikke alltid modernisere, sier Underdal.

Å vedlikeholde noe kan også være bærekraftig, man må ikke alltid modernisere

Maria Baudonnel Underdal – geitebonde

– Det er mye verdier i landskapet her, og i det biologiske mangfoldet.

Langs fjorden, og innimellom de bratte fjellene, er gresset irrende grønn. En drøm for geiter, og for insektene som gjennom århundrer har tilpasset seg gress og urter som beites eller slås. Maria Underdal nevner sommerfuglen stor bloddråpesvermer. Tidligere fantes den over store deler av landet, den trives i blomsterrike enger som typisk følger med slått og beiting. Ifølge artsdatabanken har arten de seneste årene gått «kraftig tilbake». Her flakser den fremdeles rundt.

«Skal me sjå», sier Maria Underdal, mens hun viser oss inn i låven, og resultatet av alle timene med slått: årets ladning med høy. I år har de hatt tre ungdommer på sommerjobb.

– Vi er så å si ferdig med slåtten. Det er litt mindre travelt nå, sier hun.

Men nok å gjøre er det alltid, hun og samboeren har ikke hatt ferie på to år. Hun kaller de fire årene etter at de overtok gården fra hennes foreldre «ganske krevende». På en måte visste hun hva hun gikk til, hun har jo vokst opp her.

Men hun har også studert ute i mange år, på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) i Ås og i Nederland, hun har en master i agroøkologi. Så å komme hjem, og ha alt ansvaret selv, var en overgang. Så mye som kan gå i stykker på for eksempel en traktor, hvis man, som Underdal sier, «ikke ante hvor girkassen var».

– Her har geitene spa.

Hun viser geitenes sted for avslapning med saltstein og god boltreplass, hun viser også frem killingenes egen innhegning, med det de kaller «skateramp», greier killingene kan leke på. Og samboeren har treningsstudio, han trener til håndbakkonkurranser.

Klima

– Det er ofte miljøaspekter kommer i konflikt med hverandre, sier Underdal.

Geiter er ikke nødvendigvis klimavennlig kjøtt, ikke sånn per kilo.

– Det er komplisert, sier hun, og tenker at det viktigste kanskje er å tenke på hvor ofte man spiser kjøtt, og hva slags kjøtt man spiser – heller enn klimagassutslipp per kilo kjøtt.

– Jeg synes ikke det er så interessant.

For som bonde er det lite hun kan gjøre med at geiter raper metan. Og det hun eventuelt kunne gjort, er å gi geitene mer kraftfôr: Det gir, sammenlignet med gress og høy (såkalt grovfôr), mindre utslipp. Men det ville jo gjort at hun ville brukt mindre av det grønne gresset oppi bakken – og det igjen ville gått utover artsmangfoldet.

De er opptatt av å unngå pløying for å beholde karbonet som er lagret i gressmarken.

Bernat Alarcon Tevar har sett på elektriske traktorer, men det er for dyrt.

– Det finnes lite elektrisk utstyr til gårdsdrift. Det går i bensin og diesel, sier han.

Han er fra Barcelona, kom til Underdal på en sommerjobb i 2013.

– Jeg liker kontrasten til Barcelona, forteller han.

For ham er det viktigste å få bo her, på denne plassen. For Maria Underdal er det kontakten med geitene som teller, å sørge for at de har det bra.

Det finnes lite elektrisk utstyr til gårdsdrift. Det går i bensin og diesel

Bernat Alarcon Tevar – geitebonde

Geitosten

Et par turister kommer ruslende bortover veien. Om sommeren er det mange flere av dem, forteller Underdal. De pleier ofte å ende opp i nærbutikken som også selger kjekjøttet, og geitosten.

Vi kjører opp til det familiedrevne ysteriet, Underdal Stølsysteriet, der samboerparet er medeiere. Her lages hvit geitost av ostemassen, og brun geitost av mysen. Underdal har en no bullshit-aktig utstråling, viser oss rundt, men nå begynner melkingen å nærme seg. Vi må opp til geitene, som fremdeles holder til på stølen litt lenger opp i dalen.

Og når hun med underlige kallerop nærmer seg geitene, og de flokker seg rundt henne, er det som noe endrer seg i ansiktet hennes. Hun ser ikke effektiv ut lenger, er inni en geiteverden av kos.

– Hun er kravstor hun der, sier hun om Karamell, og forklarer at flere av geitene ikke vil melkes før de har fått kos først.

Så hun krafser dem på brystet, rusker dem på hodet, klør dem bak øret.

– Tornerose er mer sart, sier hun, og fortsetter med Karamellus, Kosemor og Molte.

Mens det finnes nesten én million sauer i Norge, er det bare 36.000 geiter.

– Du får en annen personlighet med geitene, sier Underdal og forteller om dette ganske opplagte: At man får et eget forhold til geiter man melker hver eneste dag.

De har også andre fordeler.

– Geitene bryter ikke sammen sånn som maskiner kan gjøre.

* (Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.